Jonas og Erna kan bli alene - uansett

1 day ago 8

Forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett, som pågår akkurat nå, er en forsmak på det som kan komme - uansett hvem som vinner valget.

For livet på egen hånd er ikke enkelt. Det blir åpenbart nå som Støre-regjeringen skal forsøke å få flertall for sitt reviderte budsjett. Både SV og Sp stiller helt urealistiske krav.

SV vil ha gratis barnehage til alle - noe de ikke engang går inn for i sitt eget partiprogram. Mens Sp vil ha kraftig redusert matmoms - noe deres egne statsråder aktivt argumenterte mot mens de satt i regjering sammen med Ap.

Avhengig av Sp

Forhandlingene om revidert budsjett blir dermed knallharde. En form for gambling. Begge parter kan tenke at den andre ikke har råd til å gi seg:

I Ap kan de ikke se for seg at Sp og SV vil kaste Jonas Gahr Støre og sette inn Erna Solberg rett før valget. Mens de i SV og Sp ikke kan se for seg at Ap virkelig setter hardt mot hardt - og dermed risikerer å gå inn i valgkampen med Erna Solberg som statsminister.

Særlig i Sp er de opptatt av at Ap må se lenger frem enn til sommeren. For dersom Ap får mulighet til å fortsette i regjering etter valget, kommer de etter alt å dømme til å bli avhengig av Sp gjennom de neste fire årene.

I Senterpartiet er de troløse - de går dit makten er. Der de får gjennomslag for sine krav, særlig på kjerneområder som landbruk og distriktspolitikk. Og selv om de har lent seg mot den rødgrønne siden de siste drøye tre tiårene, så har de før dette vært et borgerlig sentrumsparti. Tidvis dypt konservativt.

Slitt hverandre ned

Derfor vet Sp-folket at de har gode kort på hånden - nettopp Aps frykt for at Sp kan skifte side. Dersom det skjer, vil utsiktene til et rødgrønt flertall i årene fremover være langt dystrere for Støre og hans folk.

Gjennom de siste årene med Ap og Sp sammen i regjering, har vi sett hvordan to så ulike partier har slitt hverandre ned. Og vi har sett hvordan Ap blomstret da partiet endelig ble alene igjen. Fri fra en partner som gjorde at Støre og hans folk fremsto som dårligere versjoner av seg selv.

Vi har hatt samarbeidsregjeringer i Norge sammenhengende i snart et kvart århundre nå, helt siden 2001. Noen av dem har hatt et flertall bak seg i Stortinget. Andre har måttet forhandle, først med hverandre, innad i egen regjering. Deretter med enda flere partier på Stortinget for å få flertall for sine forslag.

Nå tyder mye på at tiden for samarbeidsregjeringer kan være over. I hvert fall for lang tid.

Stor frustrasjon i Høyre

Etter vinterens brudd mellom Sp og Ap, er det nær umulig å se for seg at Støre danner regjering sammen med ett eller flere andre partier.

Et flertall med Ap og bare ett av de andre rødgrønne partiene fremstår som helt usannsynlig. Og det vi har lært gjennom de siste årene, er at avstanden mellom SV og Sp har blitt for stor til at de vil være sammen - selv dersom de tre partiene igjen skulle få rent flertall i Stortinget etter valget.

Situasjonen på høyresiden er mer usikker. Men også Høyre kan komme til å måtte regjere alene dersom det ender med et borgerlig flertall etter valget. Hvorfor? Fordi ikke noe tyder på at Høyre og Frp får flertall alene. Og Frp-leder Sylvi Listhaug har så langt vært krystallklar på at hun ikke vil sitte i regjering med Venstre eller KrF.

Blant Høyre-folk er det også stor frustrasjon over at Frp for øyeblikket ligger an til å bli større enn dem. Erna Solberg er ikke lenger stjerna. Høyre har mistet sitt sterkeste kort.

Bærer de store sakene

Med seier til høyresiden, vil det mest naturlige likevel være at Erna Solberg blir statsminister - også dersom Frp er større enn Høyre. For Frp ligger lengst unna de andre stortingspartiene, og en Listhaug-ledet regjering vil derfor ha større problemer med å få gjennomslag i Stortinget. Mens Erna Solberg vil kunne forhandle til flere sider.

I så fall vil Frp selge seg dyrt, og bytte statsministerposten med store politiske seire - enten Listhaug og hennes folk går inn i regjering med Høyre, eller blir stående utenfor. Slike politiske seire til Frp kan bli tunge å svelge for Venstre og KrF.

Ettpartiregjeringer med et smalt flertall bak seg i Stortinget får det vanskelig. Men det er ikke bare ulemper med dette. Samarbeidsregjeringer av ulike slag innebærer også ofte at små partier med liten oppslutning får gjennomslag for saker det egentlig ikke er flertall for, hverken i Stortinget eller i folket.

For eksempel i energipolitikken, i spørsmål om kommunesammenslåinger, om antall politidistrikter, og i asyl- og innvandringspolitikken.

Det er ofte Høyre og Ap som bærer gjennom store saker som er upopulære i øyeblikket, men som er nødvendig for samfunnets bærekraft i det lange løp. Både ved at de to sikrer flertall. Og ved at de sikrer at reformene får videre levetid, slik at det som allerede er vedtatt og igangsatt, ikke blir snudd opp ned på.

Fordel med samlet lag

Dersom Solberg eller Støre ender opp som statsminister i en ettpartiregjering, kan de søke flertall over midtstreken i spørsmål som omhandler for eksempel Norges forhold til Europa. Sp var en bremsekloss på dette området da de satt i regjering med Ap - samtidig som det er flertall både på Stortinget og i folket for et tett samarbeid med Europa.

Solberg vil få tilsvarende problemer med Frp i noen av disse spørsmålene - særlig når det gjelder energisamarbeid med EU.

Det er sjelden slik at den er sterkest, som står alene. Men av og til kan det være en fordel å ha et samlet lag i ryggen, og heller ta de tøffe kampene i åpent lende. En samkjørt og samstemt regjering, i møte med et sprikende storting.

Gjennom denne vårens budsjettforhandlinger får hele Stortinget testet hvordan de neste fire årene kan bli. Dersom det virkelig er slik at samarbeidsregjeringenes tid er forbi.

Er Norge tjent med en ettpartiregjering?aJabNeicUsikker

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article