Jordskred: – Det er avgjørende å vite nøyaktig hvilken skog vi rett og slett ikke har råd til å hugge ned

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges Geotekniske Institutt - les mer.

Nytt verktøy gjør det mulig å tallfeste hvor mye skog bidrar til å stabilisere bratte skråninger i Norge.

Amanda DiBiagio har forsket på skogens evne til å hindre jordskred i Flåmsdalen. Mens hun holdt på, gikk det et skred rett ved siden av feltstasjonen hennes. Skredet var ti meter bredt og rant 200 meter ned dalsiden. DiBiagios sensorer sto rundt 200 meter unna, i bjørkeskogen til venstre i bildet. ( Foto: Ingar Haug Steinholt / NGI)

I mars 2025 ringte grunneieren ved gården Ryo i Flåmsdalen til forsker Amanda DiBiagio. Et jordskred hadde gått i slåttemarka på nabogården. 

Det var 10 meter bredt, 30 meter langt, med masser som rant 200 meter nedover dalsiden.

DiBiagio kjente skråningen godt. Hun hadde hatt sensorer i bakken i bjørkeskogen ved siden av i nesten to år. Det var som del av doktorgradsarbeidet ved Institutt for geofag på Universitetet i Oslo. 

Sensorene sto rundt 200 meter fra der skredet gikk.

– At det faktisk gikk et skred rett ved der vi hadde satt opp sensorer, var en for bra tilfeldighet til at vi bare kunne la det ligge. Skredet gikk utenfor skogen. Det at skredet ikke gikk inne i skogen, rett ved siden av, tyder jo på at skogen har en effekt og nytte, sier DiBiagio.

Amanda DiBiagio har forsket på hvordan skog stabiliserer bratte skråninger og reduserer risikoen for jordskred. (Foto: Per Olav Solberg / NGI)

Røtter fungerer som armering i betong

Hennes forskning handler om et spørsmål fagfolk lenge har tatt for gitt: at skog stabiliserer bratte skråninger. 

DiBiagio forklarer at jordskred typisk begynner å gå når helningen i terrenget bikker 30 grader. I noen tilfeller ned mot 25 grader. 

I norske retningslinjer for kartlegging av skred står det at skog kan bidra til å forhindre jordskred. Men effekten har aldri vært tallfestet. Det har heller ikke eksistert noen metode for å gjøre det. Det ønsket DiBiagio å gjøre noe med.

For å få til det har hun undersøkt to mekanismer for hvordan trær stabiliserer skråninger. Den første er mekanisk og handler om hvordan røttene forsterker jorda:

– Jorda kan tåle mye trykk, men ikke strekk. Det er det samme med betong. Røttene blir armeringsjernet i betongen, forklarer hun.

Røttene kan også forankre jordsmonnet i fjellet under

Betong er sterkt under trykk, men sprekker når det strekkes eller bøyes. Derfor armeres betong med stålstenger som tar opp strekkreftene. 

I en skråning utsettes jorda for tilsvarende krefter når tyngdekraften trekker massene nedover. 

 – Røttene gjør det samme som armeringsjernet. De binder jorda sammen, tar opp strekkreftene og hindrer at massene glir fra hverandre. I tillegg kan røttene forankre fast jordsmonnet i sprekker i selve fjellet under. Jo eldre og større trær skogen består av, desto mer omfattende er rotsystemene, og desto sterkere er bindingene, forklarer DiBiagio. 

Bratte, grønne dalsider og gammel gårdsbebyggelse i Flåmsdalen i Vestland. Her har Amanda DiBiagio gjennomført feltarbeid. (Foto: Amanda DiBiagio / NGI)

Trærne stoppet også noe av regnet

Den andre mekanismen er hydrologisk. Trekronene stopper noe av regnet før det når bakken. Trærne forbruker vann gjennom fordampning. 

Dette bidrar til å øke suget i jorda, altså de kreftene som holder jordpartiklene sammen. Dermed styrker de stabiliteten. 

– Den hydrologiske effekten er i gjennomsnitt større enn den mekaniske. Det var kanskje det som overrasket meg mest, sier DiBiagio.

Den hydrologiske effekten har likevel en grense. Ved langvarig, kraftig nedbør blir bakken uansett mettet. Men målingene viser at det tar betydelig lengre tid før jorda i skogen mettes sammenlignet med åpent terreng, forteller forskeren.

Et nytt verktøy: skogsfaktoren

Hovedbidraget i DiBiagios forskning er et verktøy for beregning hun kaller skogsfaktoren. 

Metoden kombinerer skogens to stabiliserende effekter til ett enkelt forholdstall: stabiliteten i en skogkledd skråning delt på stabiliteten i et tilsvarende åpent referanseområde. 

En skogsfaktor på to betyr at sikkerhetsmarginen er dobbelt så høy.

Verktøyet er utformet slik at faktoren fra ett studieområde kan overføres til lignende skråninger med samme type skog. 

Historisk skogbruk påvirker fortsatt stabiliteten negativt

Metodikken bygger på prinsipper for beregning rådgivere allerede bruker. Dermed er den anvendbar i praksis, ikke bare i forskning.

Et annet interessant funn handler om historisk skogbruk og hvordan dette fortsatt påvirker stabiliteten i en skråning. 

DiBiagio undersøkte spesifikt effekten av såkalt styving. Det er en gammel tradisjon som var særlig vanlig på Vestlandet frem til andre verdenskrig. Der kuttet man grener av trærne for å bruke dem som vinterfôr til dyrene.

– Vi sammenlignet trær som hadde blitt styvet, med trær som hadde fått vokse av seg selv. Vi så at de styvede trærne vokste mye saktere. Det betyr at disse trærne gir mindre forsterkning av jorda. Det er rett og slett fordi rotsystemene deres utvikler seg saktere enn hos trær som vokser naturlig, forklarer DiBiagio.

Flathogst gjør skråninger vesentlig mer utsatt

Funnene har direkte konsekvenser for skogsforvaltning. Når skog hogges, forsvinner den hydrologiske beskyttelsen umiddelbart. Trærne er borte og kan ikke lenger ta opp vann. 

Den mekaniske effekten fra røttene holder seg i fem til ti år før de råtner. Men siden ny skog bruker flere tiår på å bygge opp tilsvarende styrke, oppstår det DiBiagio kaller et sårbarhetsvindu på ti til tjue år. 

I den tiden er skråningen vesentlig mer utsatt enn både før hogsten og etter at ny skog er etablert.

– Jeg tror det er lettere å ta gode og bærekraftige beslutninger hvis man har gode data som sier noe om hvor viktig den skogen vi eventuelt vil bevare faktisk er, påpeker hun.

DiBiagios metodikk kan gjøre det mulig å dokumentere konkret hvilke skogområder som faktisk utgjør en skredbarriere. Dermed kan det gi beslutningstakere et faglig grunnlag de tidligere har manglet.

Fra luften er skredløpet klart synlig i den ellers grønne og skogkledde dalsiden. Skredet gikk utenfor skogen, noe DiBiagio mener tyder på at trærne holdt massene på plass. (Foto: Ingar Haug Steinholt / NGI)

Verktøyet testes videre på gran og furu

Gjennom forskningsprosjektet FORTRESS skal metodikken nå testes videre på typiske norske tresorter som gran og furu. 

Målet er å finne ut om andre rotsystemer – som for eksempel furuas dypere røtter – gir andre utslag enn løvskogen DiBiagio allerede har undersøkt.

Forskerne skal bygge videre på skogsfaktoren for å teste effekten av både gran- og furuskog. 

– I en tid med klimaendringer og stadig mer ekstremvær er det avgjørende å vite nøyaktig hvilke trær vi kan stole på at binder jorda sammen og sikrer løsmassene i bratte skråninger, og hvilken skog vi rett og slett ikke har råd til å hugge ned, sier Amanda DiBiagio.

Referanse:

Amanda DiBiagio: Nature-based solutions: Quantification of the hydro-mechanical effects of forests on slope stability (sammendrag). Doktoravhandling ved Universitetet i Oslo, 2026.