Journalistisk latskap

Endelig kom tiltalen som «hele Norge» har ventet på, i hvert fall etter den massive mediedekningen å dømme.

Det gjelder selvsagt tiltalen mot Marius Borg Høiby, kronprinsessens sønn, i tilfelle du ikke hadde fått det med deg.

Men kan virkelig denne saken begrunne den enorme mediedekningen den blir til del?

Ja, den gjelder kronprinsessens sønn, men utover det skjønner jeg ikke annet enn at den er triviell, i den forstand at den gjelder forhold som politiet og domstolene våre håndterer hver eneste dag.

Ja, sovevoldtekt er alvorlig, filming av underliv likeså, når den som filmes ikke har samtykket. Det samme gjelder selvsagt det å utøve fysisk vold og utvise truende atferd.

Alt dette har vi fått beskrevet i detalj lenge før tiltalebeslutningen ble offentliggjort mandag 18. august, og til medienes åpenbare store tilfredshet er handlingene brutt ned på hele 32 tiltalepunkter, noe som tydeligvis var enda mer (les: bedre) enn man kunne håpe på.

Nå kan vi se frem til seks ukers hovedforhandling i januar 2026. Det er rimelig å anta at vi da får en mediemessig repetisjon av Ingebrigtsen-saken, noe som innebærer et massivt medietrykk hvor mediene borer seg ned i den minste detalj og holder det konstant gående gjennom hele perioden.

Som kjent har Gjert Ingebrigtsen sagt at han ikke ante hvordan han klarte å holde seg oppreist gjennom saken.

Ikke vet jeg hvor mange medieoppslag det var om ham, men for Høiby har kommentator Therese Sollien i Aftenposten kunnet opplyse at det allerede er tale om minst 10.000 (ti tusen). Det er altså før straffesaken begynner.

Journalister hevder iblant pliktmessig at siden massiv mediedekning er belastende for den det gjelder må man utvise varsomhet.

En måte å være varsom på er å publisere kun når man har noe nytt å bringe til torgs, samtidig som man sørger for at medieoppslagets format begrenser seg til det som er nytt, med nødvendig kontekst. Men det er ikke nødvendig stadig å repetere alle detaljer, slik det gjøres nå.

I Høiby-saken har flere av de syv fornærmede kvinnene sagt at de føler hele saken som en stor belastning. Det er altså flere å ta hensyn til enn Høiby selv.

Likevel, til tross for den journalistiske selvpåminnelsen er det åpenbart for enhver at når en sak kan generere klikk, viker hensyn til tilbakeholdenhet og nyhetsverdi.

Jeg kjenner på en tretthet over denne mediestrategien. De publiserte detaljene er hovedsakelig beviser som skal føres for retten og bedømmes i henhold til prinsipper for uskyldspresumpsjon og rimelig tvil.

Denne bevisvurderingen skal foretas av retten, ikke av folkejuryen eller det offentlige ekspertkommentariatet.

For sovevoldtekter kan troverdighetsvurderinger ha stor betydning og eventuell frifinnelse kan oppleves svært belastende for den fornærmede kvinnen som dermed føler at hun ikke ble trodd.

Men om påtalemyndigheten ikke klarer å oppfylle bevisbyrden, betyr ikke det at retten mener at kvinnen løy.

Dette er det selvsagt vanskelig å formidle, og det blir ikke lettere når forventningene til domfellelse spennes så høyt som de nødvendigvis gjør når forhåndsfremstillingen av Høiby er så entydig negativ.

Mitt primære anliggende er imidlertid at mediedekningen fremstår som repeterende journalistisk latskap som fyller publiseringsflater som ellers kunne vært brukt til å belyse andre viktige saker.

Nå har vi i utsikt en «Ingebrigtsen 2»-vinter. Det gir grunn til å logge av og heller lese en god roman.