I serien «Prisen for et landslag» spør VG hva som skal til for å utvikle toppspillere.
Det eneste sikre svaret er at svaret ikke finnes. Og at dette er fotballens evig brennbare tema.
Hva slags arena skal Norges overlegent største idrett være for barn?
Her er det så sterke følelser, så mye stolthet og skuffelse, så mye gråt og glede – og så mange foreldre som bryr seg og kan både være helter og skurker på sidelinjen.
I Kristiansand er det så opphetet at fem klubber nekter å møte «elitelaget» som TV 2-profil Jesper Mathisen har vært en sentral del av å danne. Det ble startet fordi foreldre var misfornøyde med at det ikke ble lagt til rette for hospitering.
Mathisen & Co. samlet ni–tiåringer, som i fjor herjet i 11-årsklassen. I år måtte det en kriseløsning til for at de skulle få motstandere, og den omstridte satsingen blir neppe den siste.
Enda mer utskjelt er de kommersielle aktørene som lurer i bakgrunnen. Halden-klubben Fredrikshald har for eksempel samarbeidet med det private akademiet Team Next Norway og ble boikottet av flere motstandere. NFF Østfold ba om at samarbeidet opphørte, og nylig snudde ledelsen og trakk lagene.
Men den norske modellen er under angrep. Bør det for eksempel åpnes for tidligere hospitering? Hvem skal i så fall bestemme hvilke spillere som får muligheten på et høyere nivå? Det må jo være trenerne, men trenerne er som oftest foreldre – og hva skjer om de som utfordrer systemet tenker mest på seg selv og sitt barn?
Belønningen blir bare mer og mer attraktiv. Få år frem i tid kan det tjenes en drøss med millioner. Det legger heller ikke NFF skjul på. Da forbundets kretsansvarlig for gutter, Tor Erik Gjertsen, snakket til 13–14-åringer som var på nasjonal talentleir for første gang, understreket han at spissene måtte være så ofte som mulig inne i boksen.
«Er du mye der inne og scorer mål, blir det et bra liv, gutter», var meldingen til en ny generasjon spillere som satt oppslukte og lyttet.
«Da blir det hus i Marbella.»
Det høres ikke ut som det er helt innenfor NFFs tankegang å heise opp spansk ferieluksus som selve livslykken, men han har i og for seg rett. Scorer du nok mål i fotball, da kan du kjøpe deg hus hvor som helst, og det er liten grunn til å tvile på at de stadig større fotballpengene gjør at barn og ikke minst foreldre vil fristes mer og mer til hardere og tidligere satsing.
Og selv om under 0,02 prosent av fotballspillende tiåringer blir A-landslagsspillere, trenger man ikke å ende opp der for at satsingen skal bli vellykket. En kontrakt i for eksempel Belgia eller Nederland kan sikre deg for resten av livet. Selv lønningene i Skandinavia, inkludert i den norske eliteserien, øker så kraftig at det er mulig å leve meget godt også her hjemme.
Men Norge har jo fått frem et lag som slår Italia 4–1 borte? Som skal til VM. Er ikke Haaland og Ødegaard og Berge og Bobb og Nusa og Schjelderup – og flere andre – beviset på at talentarbeidet fungerer utmerket?
Eller er de unntakene, noen utvalgte som blir dyrket frem på siden av NFF-mottoet «flest mulig, lengst mulig»? De som også får med seg den siste delen av setningen: «Best mulig.»
Her er det en slags kamp om narrativet – om «sannheten».
Bergensklubben Fyllingsdalen satset voldsomt på sin 2000-årgang. Fra barna var åtte-ni år gamle, trente spillerne flere ganger i uken, og det kontroversielle laget reiste rundt i Europa for å spille turneringer og møte best mulig motstand – som Real Madrid og Juventus. Dagens Brann-spiss Noah Holm satte inn et av målene da «Juve» ble slått 2–1.
I den neste kampen var det en tomålsscorer fra Bryne.
En 13 år gammel Erling Braut Haaland hospiterte, og pappa Alfie har uttalt:
«Tiden i Fyllingsdalen har hatt mye å si for Erlings utvikling. Turneringene mot internasjonal motstand ga mange referanser for videre arbeid.»
En av trenerne, Karl Kvile, hørtes ut som Glimt-trener Kjetil Knutsen da han forklarte.
«Vi ønsker å få referanser på hvor det høyeste nivået i Europa ligger. Så skal vi ta med oss det hjem og jobbe videre,» uttrykte Kvile – og det er et faktum at en lang rekke spillere fra dette laget etablerte seg på høyt norsk nivå.
Både Haaland og Martin Ødegaard spilte med ett til to år eldre spillere allerede fra seks–syvårsalderen. Ødegaards treningsmengder ville nok de fleste stemplet som «galskap».
Oscar Bobb trente og spilte kamper med eldre spillere, allerede som 11-åring i 14-årsklassen, før han reiste til Porto da han var 12. Og ingen må tro at nederlenderne ble sjokkerte da Andreas Schjelderup ga Norge ledelsen i Amsterdam for noen uker siden.
Da dagens Benfica-stjerne bare var ni år gammel, reiste han til Ajax, hentet inn av akademisjef Wim Jonk, i dag i trenerteamet på landslaget. Fra Schjelderup var 12 til 16 år, var han innom en rekke akademier på europeisk toppnivå. Han var hos Liverpool, Tottenham, Fulham, PSV, Bayern München, Atalanta og Juventus.
Sander Berge begynte allerede på barneskolen å spille på lag med de som var tre år eldre, mens Antonio Nusa var 11 da de i Langhus erkjente at han måtte opp et par aldersklasser for å komme seg videre.
Med hospiteringen tok han raskt nye steg: Ikke lenge etter at han fylte 16 debuterte han for Stabæk, og noen måneder senere ble han hentet av Brugge.
Samtidig er det viktig å huske at landslagsspillerne, også de aller største stjernene, har hatt sin hverdag i en modell som fungerer godt for de fleste. Det er slett ikke sikkert at det er smart å tukle for mye med den, eller at det som er best for en eller to eller tre, ender opp med å bli best for norsk fotball som helhet, inkludert toppen.
Noen vil kjempe videre or at de beste skal få bedre muligheter til å foredle talentet, andre vil være opptatt av å prioritere lokalmiljøet og flertallet – og poengtere at man egentlig ikke kan vite i så ung alder hvem som vil lykkes senere.
Og fotballen må også fange opp dem som aldri vil være i nærheten av VM, de som bare skal vokse opp i et sunt og trygt fellesskap i en garderobe. Noen blir fotballspillere, de fleste noe helt annet.
Det er tross alt mulig å skaffe seg et godt liv utenfor fotballboksen også.
Og kanskje et hus i Marbella.

1 day ago
6








English (US)