Kan Høyres problemer fikses?

Tenk så fint det var å være Høyre.

Sånn cirka i fjor på denne tida. Da Norge hadde en upopulær regjering som stadig snublet i egne skandaleombruste bein. Sylvi Listhaug hadde enda ikke prikket inn formen, og næringslivet var kronisk misfornøyd. Høyre hadde farget kommuner og fylker blå, fått en rekke nye ordførere og Erna Solberg var dronninga av kysten.

Uten å overanstrenge seg, svevde Høyre høyt på målingene. De unge var blitt mer konservative enn foreldrene sine, og vi så konturene av en skikkelig høyrebølge.

Hva kunne gå galt?

Ganske mye.

• Måned for måned spiste Frp opp Høyres forsprang på målingene, og har det siste halvåret vært størst på borgerlig side. Kontrasten mellom Listhaugs friske fraspark og Solbergs trauste tunge er slående.

• I vinter bykset Ap til værs. Dels som resultat av at Sp forlot regjeringa, men vel så mye en følge av to markante comeback. Jens Stoltenberg i finansdepartementet skapte begeistring i og utenfor Ap, mens Donald Trump i Det hvite hus skapte krisestemning i og utenfor Norge. Det gagner dem som sitter med makta. Selv om Trump nok vil hate tanken, har han allerede bidratt til sosialdemokratiske og liberale valgseire.
• En krise kommer sjelden alene, ei heller for politiske partier. Erna Solberg har overtatt rollen fra Jonas Gahr Støre som en slags omvendt alkymist. Nå er det plutselig alt hun tar i som blir til gråstein. Mens statsministeren får vist seg fra sin beste side, har Høyre-lederen overtatt den ulykksalige taper-stafettpinnen. Spørsmålet er om hun rekker å få gitt den videre før valgdagen.

Er det mulig for Høyre å snu dette?

Eller er løpet kjørt for Erna Solberg?

Når Høyrebussen ruller i gang valgkampen i den borgerlige indrefileten Ålesund, er det med håp om å gjenskape Norge anno 2024. Da Erna var folkets favoritt, næringslivet hatet regjeringas skattesjokk og kysten var blå.

Metoden er velkjent. Buss-Erna besøker bedrifter og virksomheter som føler seg forfordelt av de røde, stiller detaljrike spørsmål, tar hundrevis av selfies med skolebarn og forbipasserende, lar seg avbilde i lite selvhøytidelige positurer, kaster glans over lokale helter og klemmer søte dyr.

Og hun besøker en rekke familiebedrifter som etterlyser forutsigbare rammebetingelser og lavere skatt.

Bare Høyre-bussen var ny og oppgradert for anledningen.

Et påfallende optimistisk Høyre har på ingen måte mistet håpet, selv om valgkampåpninga ble akkompagnert av den verste målingen på 16 år. Første stopp på Blindheim ungdomsskole var som en solid dose redbull inn i Høyres valgkampsentral. Erna ble mottatt som var det selveste Taylor Swift eller Justin Bieber (eller hva nå de unge digger nå til dags) som kom.

At partiet har rotet bort sitt sterke eierskap til skolepolitikken så ikke de ut til å bry seg om. Men så har de ikke stemmerett heller.

At Høyre likevel ikke har gravd seg ned og dyrker svartsinnet, handler om at ståa er ganske annerledes enn før valget i 2021. Da hadde de rødgrønne et forsprang som var nærmest umulig å ta igjen.

Nå har også rødgrønn side noen svakheter som gjør årets valgkamp spennende for langt flere enn politiske nerder.

1. Nyhetsbildet er ekstraordinært. Så langt har det meste handlet om krig, krise og Trumps siste krumspring. Det gir en stor fordel for regjeringa. Høyres drøm er et velgerne skal komme ut av sommeren, godt forsynt med Trump-nytt, og igjen bli mest opptatt av skatt, strøm, skole og sykehus. Enda våtere blir Høyre-drømmen om velgerne også blir minnet på hvorfor regjeringa egentlig var ganske upopulær. På Vestlandet ga bedriftene de svarene Høyre ville ha: Mindre skatt, bedre rammevilkår,
2. Ap gjorde et spektakulært hopp på målingene. Nærmest fra en dag til en annen steg Ap fra 20 til 30 prosent. Det er 1/3 av oppslutninga deres. Det viser for det første hvor raskt og mye velgerne kan bevege seg. Vanligvis er det sunneste å vokse jevnt og trutt, som Frp har gjort. Selv om Ap har et større grunnfjell, viser all erfaring at velgere som kommer lett, også kan forsvinne lett. Om de får en grunn til det.
3. Venstresiden lider av akutt kannibalisme. Ap soper til seg det meste, og særlig de gamle regjeringskameratene SV og Sp sliter i skyggen. Det er ikke spesielt samlende for det rødgrønne prosjektet, og det er en liten «alle mot Ap-situasjon» i politikken nå. Frykten i Ap er at de blir valgets soleklare vinnere, men likevel taper makta fordi rød side samlet sett ikke får nok støtte.
4. Ap-regjeringa framstår styringsdyktig, men det er mest på overflaten. De virker svært kompetente i møte med Trump, tollkrig og utenrikspolitiske saker. Men når det gjelder å forhandle fram politiske flertall på Stortinget, står det atskillig verre til. Det skal sies til deres forsvar at de møter et usedvanlig trassig storting som gjør det de kan for å motarbeide. Særlig dersom et forslag kommer fra Jens Stoltenberg. Han har åpenbart hatt suksess nok etter opposisjonens smak.
5. Sperregrensa kan avgjøre. Nær sagt som vanlig. Nå er verken MDG, SV, Rødt eller Sp i storform om dagen. Men det er jommen ikke Høyres samarbeidspartier heller. Både KrF og Venstre lever farlig. Og det er slett ikke sikkert Høyre har så mange taktiske velgere å gi denne gang. Som en borgerlig orientert velger sa: Kanskje må vi i år stemme taktisk på Høyre.
6. Det gjentas stadig at folk er lei av Erna. At hun ikke har den stjerneglansen hun hadde, trenger man ikke være skarpskodd politisk analytiker for å se. Men at Erna er ferdig blir ofte uttalt med stor skråsikkerhet av de samme som inntil nylig hevdet Ap aldri kunne vinne valg med Jonas Gahr Støre som partileder.

Ting snur fort i politikken.

Men Høyre-bussen må definitivt rulle fortere skal den ha håp om å ta igjen forspranget.