Kan ikke gjøre Norge til et kraftpolitisk museum

PROTEST: Lars Haltbrekken i SV sto tidligere i år blant demonstrantene under markeringen mot å åpne for vannkraftutbygging i vernede vassdrag. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Kraftkampen vi ikke har råd til å tape.

Dette er et leserinnlegg

Som tidligere ordfører i Skien, nåværende daglig leder i Grenland Næringsforening og styremedlem i Skagerak Energi, har jeg fulgt utviklingen i norsk energipolitikk med både engasjement og bekymring. Den nylige debatten om elektrifiseringen av olje- og gassfelt i Midt-Norge, omtalt som et mulig «nytt Melkøya» i en sak i E24 nylig, illustrerer en kraftkamp vi ikke har råd til å tape.

Økt kraftbehov til olje- og gassfelt i Midt-Norge skaper bekymring for lignende strid som den rundt Equinors kraftbehov på Melkøya i Finnmark. Stortingsrepresentant og SV-nestleder Lars Haltbrekken uttrykker bekymring for kraftmangel, dyr strøm og økt press på vindkraftutbygging i reindriftsområder i Trøndelag. Flere partier ønsker at oljebransjen selv skal bygge ut den kraften de behøver for å unngå kraftmangel på fastlandet, men Stortinget har ikke klart å samle seg om konkrete vedtak.

Skagerak Energi har lansert strategien «Taktskifte mot en grønn framtid», med ambisjoner om å maksimere verdien i hver dråpe vannkraft, skape Norges ledende nettselskap og utvikle nye energiløsninger. Som nestleder i styret er jeg stolt av denne retningen, men vi er avhengige av politisk stabilitet og forutsigbarhet for å realisere disse målene.

I Grenland Næringsforening ser vi hvordan energipolitikken påvirker næringslivet. Usikkerhet om krafttilgang og priser kan hemme investeringer og innovasjon.

Vi trenger en nasjonal kraftplan som balanserer behovene til industri, husholdninger og miljø.

Men det hjelper lite med kun overskrifter. La meg utfordre på tre områder:

• Gi plass til industrien i kraftdiskusjonen. Industrien trenger ikke bare forutsigbar krafttilgang – den trenger å bli hørt. Erfaringene fra Google-etableringen i Skien viser at når lokalpolitikk, næringsliv og nasjonale myndigheter trekker i samme retning, er det mulig å legge til rette for grønne investeringer i verdensklasse. Uten et klart kraftløfte ville ikke en slik etablering vært mulig.
• Sett fart på utbygging av ny fornybar kraft – med sosial bærekraft i sentrum. Vi trenger både havvind, sol og mer effektiv bruk av vannkraften. Men det må skje i dialog med lokalsamfunnene. Lokale ringvirkninger og aksept må bli en integrert del av løsningen – ikke en ettertanke.
• Tenk helhetlig og langsiktig – og vær ærlig om prioriteringene.
  Vi kan ikke både kutte utslipp, ha lave strømpriser og si nei til alle kraftprosjekter. Politikerne må tørre å være tydelige på hva som prioriteres, og når. Alternativet er handlingslammelse – og at viktige industriarbeidsplasser flyttes ut av landet.

Mitt poeng er at det er på tide med en helhetlig tilnærming til energipolitikken, hvor vi unngår ad hoc-løsninger og sikrer bærekraftig utvikling. La oss lære av Melkøya og unngå å gjenta feilene. Fremtiden krever samarbeid, langsiktighet og mot til å ta nødvendige beslutninger.

Jeg deler Lars Haltbrekkens bekymring for naturinngrep og urfolks rettigheter. Det er avgjørende at grønn omstilling ikke skjer på bekostning av våre mest sårbare områder eller marginaliserte grupper.

Men vi kan heller ikke gjøre Norge til et kraftpolitisk museum, der ønsket om det perfekte blir det godes fiende.

Industrien kan ikke vente på ideelle løsninger som lar seg realisere om ti år. Da risikerer vi at investeringene går til land som tenker raskere og handler tydeligere. Skal Norge kutte utslipp og samtidig sikre arbeidsplasser og verdiskaping, trenger vi løsninger som er både grønne og gjennomførbare – i dag, ikke i teorien. Så ja, Lars – vi står sammen om målet. Men om vi vil lykkes, må vi snakke mer om hvordan.

Der mener jeg at budskapet ditt trenger et realpolitisk taktskifte.