Kåte og corny millenials! Anmeldelse: «Kun til navlen»

Linea Maja Ernst (f. 1988) er dansk forfatter og journalist - og hennes debutroman «Kun til navlen» vant både lesere og kritikere da den kom ut i Danmark. Foto: Daniel Hjorth / Daniel Hjorth

«Kun til navlen» er et smertelig treffende generasjonsportrett.

• Oda Faremo Lindholm (bokanmelder)

Torsdag 5. juni kl. 17:45

Den danske forfatteren og journalisten Linea Maja Ernst debuterte med «Kun til navlen» i fjor.

Boken mottok strålende kritikker i Danmark da den først kom ut, og Ernst vant Bogforums Debutantpris i 2024. Nå foreligger «Kun til navlen» på norsk, strålende oversatt av Kyrre Andreassen.

«Kun til navlen» er ikke en feilfri bok, men først og fremst et magisk, nesten skummelt, treffende generasjonsportrett av det man kan kalle «kreative, politisk korrekte millenials».

Det en slik bok som genererer både fryd og skam mens man leser: Som jevnaldrende med forfatteren føler jeg meg enormt sett, samtidig som jeg titt og ofte gremmer meg av skam.

BOKANMELDELSE

«Kun til navlen»

• Forfatter: Linea Maja Ernst
• Forlag: Gyldendal
• Sjanger: roman
• Oversatt av: Kyrre Andreassen.
• Sidetall: 206
• Pris: 399

Det er sommer og en gammel vennegjeng skal på hyttetur.

Gjengen kjenner hverandre fra den gangen de var kreative, utsvevende humaniora-studenter, men har nå blitt småbarnsforeldre og satt. Kun transeksuelle Kvede er fortsatt singel. Sylvia er dog lesbisk og begynner raskt å irritere seg over hvordan de streite vennene hennes har gått fra å være unge og grensesprengende, til å bli totalt ufarlige, liksom-liberale voksne:

«Hvordan de får lov til å være riktige, vinne på begge fronter: være utradisjonelle, men tradisjonelle; tolerante, men passe perfekt inn i statistikken. Følge med på ny, grenseoverskridende litteratur mens de føder halvannet barn og melder dem inn i det fine borettslaget sitt; stå der i et lyst kjøkken-allrom og dampe bao og være et bilde på lykke.

Den kreative småborger.
Har historien noen gang produsert noe så perverst?»

Au.

Foto: GNF

Gjengen har forskjellige drømmer om hva denne hytteturen skal være, men felles for dem alle er lengsel. Lengsel etter det som var, lengsel til hverandre og lengsel til det som kunne vært.

Raskt avslører dessuten vertsparet at dette ikke bare er en skarve hytteur - de skal gifte seg! Men lyster beveger seg på tvers av parkonstellasjoner og følelsene til flere av vennene løper løpsk. Ikke alle reagerer like pent og pyntelig på nyheten om bryllupet heller.

Gjennom å skrive frem smertelig treffende erketyper i gjengen, bedriver Ernst høyst inspirert kritikk av en hel generasjon.

Enten det er fremveksten av høyt utdannede kvinner som lar seg fascinere av et sammensurium av hekser, astrologi og selvhjelp, til ensartede garderober fra Arket, til den pinlig pretensiøse og ikke minst besteborgelige trangen til å fremstå som dannet.

Det siste er helt nydelig illustrert av et krepselag a la The Kinfolk på speed, hvor eneste problem er at nesten ingen i gjengen vet hvordan man faktisk spiser kreps.

Både persongalleri og handling litt vel overtydelig så fort du fatter hva Ernst ønsker å kritisere. Dette er nok også en bok som er såpass navlebeskuende at den har størst verdi for dem som kjenner igjen de mange klisjeene som tilhører generasjonen som portretteres.

Ernst har uansett skapt et skarpt, billedrikt og imponerende nyansert språk på disse korte 200 sidene.

«Kun til navlen» er sexy, morsom og bitende på en gang, og helt strålende sommerlektyre.