Knaker i sammenføyningene

REDEGJØR. Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) redegjør om oljefondet på Stortinget torsdag formiddag. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Gratis ferge er nok viktig, men hva Stortinget gjør med Oljefondet vil være avgjørende for fremtiden.

Dette er en kommentar

Startskuddet for en av de viktigste tingene det 170. storting gjør, gikk torsdag klokken 10.00. I en stortingsdebatt som egentlig skulle vært lukket (etter råd fra Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité),Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité),Den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen består av de ordinære medlemmene av utenriks- og forsvarskomiteen pluss Stortingets president og lederne i partigruppene. Kilde: Store norske leksikon foreslo finansminister Jens Stoltenberg å starte opp en full gjennomgang av det etiske rammeverket og styringen av Oljefondet.

Det er stort. Hvorfor?

• Fordi Oljefondet nå er på rundt 20 000 milliarder kroner, en enorm formue som betaler hver fjerde krone over statsbudsjettet og som i prinsippet skal være der for evig.
• Fondet er mer politisk utsatt enn tidligere, noe runden rundt investeringer i israelske selskaper viste.
• Den modellen for etiske vurderinger som Oljefondet har i dag (se faktaramme), knaker i sammenføyningene.

I bunn og grunn har Oljefondet et dilemma: Fondet skal ikke være et politisk verktøy, samtidig blir det stadig oftere konfrontert med politiske realiteter.

De har kommet tett de siste årene: Russlands fullskala invasjon av Ukraina, krigen i Gaza og amerikanske senatorer som truer med konsekvenser fordi fondet selger seg ut av et amerikansk selskap.

Løsningen Stoltenberg og regjeringen foreslår, er på sitt eget vis et paradoks: For å unngå at fondet blir politisert, må politikerne ta grep.

Det er riktig tenkt.

Fondet står ved et «veiskille», sa leder i finanskomiteen, Tuva Moflag (Ap). Vi må unngå at fondet blir et offer for «politisk spill», sa Hans Andreas Limi (Frp). Begge har rett.

Det verste som kan skje fondet, er om man improviserer frem løsninger etter hvert som verden endrer seg.

• Et eksempel kom da Oljefondet solgte seg ut av en rekke israelske selskaper, men først etter at finansministeren, gjennom media, hadde gitt det som i praksis var en marsjordre. Nedsalget ble begrunnet litt med forenkling, litt med omdømme og litt som en slags forsinket aktsomhetsvurdering. Det var rotete, lite troverdig og absolutt ikke et eksempel til etterfølgelse.
• Den andre faren er at ivrige politikere begynner å detaljstyre fondet, som SV forsøkte med sitt ultimatum om at fondet måtte selge seg ut av et utvalg selskaper som opererer i Israel og okkuperte områder, herunder tyske og amerikanske. Det åpner for en praksis hvor rammene for Oljefondet blir en årlig dragkamp i budsjettforhandlingene. Dårlig nytt.

I talen pekte Stoltenberg mindre på løsninger enn på enda flere dilemmaer:

Norge er avhengig av Natos atomparaply for vår sikkerhet, samtidig er det uetisk å la fondet investere i selskaper som produserer atomvåpen.

Det blir stadig vanskeligere å avgjøre hvilke selskaper som faktisk bidrar til grove normbrudd – og hvordan fondet skal reagere. Lockhead Martin produserer F35 kampfly. Det er 1500 underleverandører, inkludert norske Kongsberg Gruppen. Hvor går grensen?

FNs spesialrapportør for de okkuperte palestinske områdene peker også på noen av verdens største selskaper som problematiske, som Microsoft, Alphabet og Amazon. Men hvis Oljefondet skulle gå ut av disse, ville det i praksis endre fondet fra et globalt indeksfond til noe annet.

Dilemmaene står i kø. Nettopp derfor er dagens debatt viktig.

Om hundre år vil bare historikere interessere seg for hva Stortinget mente om gratis ferger eller nedskriving av studielån, disse beslutningene derimot, de vil kunne påvirke dem som lever da direkte.