Kommunekollapsen

Snakker du med en hvilken som helst leder fra vår nordligste landsdel, er svaret det samme. Vi mangler folk. Der man før klaget over mangel på penger, er nå mangel på arbeidskraft det største problemet.

Bekymringen er den samme, om man leder en kommune, et sykehus, en restaurant, et industrikonsern eller en liten bedrift.

I mange år har eldrebølge kombinert med fallende fødselstall vært en trussel i den diffuse horisonten. Nå eskaleres det av at Norge plutselig ikke lenger er et attraktivt land for utlendinger å jobbe i. Krona er svak, og de har fått det bedre i hjemlandet.

Nå sprer konsekvensene av mangel på hoder og hender seg som en farsott.

Da ordføreren i Harstad fortalte hva som var mest krevende for kommuneøkonomien, så pekte hun på vikarbruken. Nå er hun for øvrig blitt partisekretær i Ap, og burde ha alle muligheter til å påvirke sine kolleger.

Da Helse-Nord nylig rapporterte om 3700 pågående fristbrudd, skyldes det rekrutteringsproblemer og høyere sykefravær.

Det er også årsaken til at Helse Nord bruker tre ganger så mye på innleie, overtid og bruk av midlertidige som resten av landet.

Når det kanselleres ferger, får fastboende og turister den sure beskjeden: «Innstilt pga. mannskapsmangel».

For kommunene er bildet dramatisk. De mangler både folk og penger.

Eksperter mener Kommune-Norge som vi kjenner det kan kollapse om få år. Det er slett ingen selvfølge at de kan levere grunnleggende tjenester som vann i springen, skole eller sykehjem.

Og få tror dette kan reddes med penger alene.

Look to Senja

Denne uka ble kuttforslagene i Senjas budsjett presentert. Med 15 000 innbyggere er den sammenslåtte kommunen den tredje største i Troms. De har store inntekter fra havbruk, men må likevel spare 100 millioner de neste tre årene.

Senja opplever det samme som kommuner flest. Det blir stadig færre som jobber i forhold til dem som forsørges.

Kommunedirektør Stine Strømsø foreslår derfor å legge ned to skoler, 100 sykehjemsplasser og en rekke desentraliserte tjenester i den spredtbygde storkommunen. Det har fått innbyggerne anført av den folkekjære artisten Moddi til å gjøre opprør.

Utfordringene i en såpass robust kommune som Senja viser toppen av et isfjell. Mer enn halvparten av landets kommuner gikk med underskudd i fjor, og svært mange må gjennom smertefulle kuttrunder. Kommunetopper forteller at de aldri har sett så store utfordringer som nå.

Legeflukt og lønnsspiral

Mangelen på fagfolk har ført mange kommuner inn i en svært negativ spiral.

Direktørlønna i Helse Nord har fått mye oppmerksomhet, for å si det forsiktig. I Lebesby får en innleid økonomisjef på deltid 1,5 millioner i lønn, fri pendling og bolig. Selv om økonomisjefen kun jobber 50 prosent, er politikerne i kommunen storfornøyd. I likhet med mange andre kommuner har de slitt lenge med å få en økonomisjef.

Bø kommune har i lengre tid brukt om lag 68 000 kroner i uka på vikarbyråer. Nå har de gitt opp å ansette leger på normalt vis, og vil lyse ut leger i nordsjøturnus. Det innebærer at man bor et annet sted, men pendler inn for å jobbe i perioder.

Hele Nord-Norge på nordsjøturnus er ikke lenger en fjern dystopi.

Men kanskje skal kommunen bare være glad til for at de har leger, uansett hvor de har sin hjemadresse. Hamarøy har den siste tiden opplevd stor legeflukt. Nå slutter også kommuneoverlegen.

For å illustrere hvor dyrt det er å mangle folk: Den lille trønderkommunen Røyrvik med 439 innbyggere hadde et underskudd på nær 30 millioner som skyldes sykepleiermangel. Det er mange penger per innbygger. Nå prøver de å løse problemet med å tilby sykepleiere langt høyere lønn enn nabokommunene.

Skjøvet problemene under teppet

To forhold har lenge kamuflert hvor elendig det står til i norske kommuner:

• I flere år har det store tilfanget av ukrainske flyktninger sminket en svært negativ folketallsutviklingen. Derfor er, hjerteskjærende nok, fred i Ukraina en stor trussel mot norske kommuner.
• De siste årene har kommunene vært reddet av ekstraordinære inntekter. I koronatiden satt pengene løst. I tillegg har kommunene i mange år fått større skatteinntekter enn de hadde budsjettert med. Mange kommuner har også tæret på penger oppspart i fond.

Dette har vært et tveegget sverd. Alle de ekstra pengene som har dalt ned fra himmelen har ført til at mange kommuner har skjøvet på upopulære beslutninger.

Et typisk eksempel på det er skolestruktur. De fleste kommuner opplever fallende elevtall. Bare i Senja har det på fem år blitt 250 færre skolebarn. Derfor er det ikke ulogisk å legge ned 2 av de 17 skolene i kommunen, men politikerne vegrer seg. Som de ofte gjør.

Mange kommuner må nå ta opp av skrivebordsskuffen gamle planer om å legge ned skoler og barnehager.

I Steinkjer har politikerne i fem år debattert og utsatt skolenedleggelser med ønske om «flere utredninger og flere svar». Nå ber lokalavisa politikerne om å bestemme seg. De mangler ikke utredninger og høringssvar, er avisas klokkeklare beskjed. Dette er seigpining både av elever, lokalsamfunn og dem som skal styre.

Bygger seg til fant

Som for husholdninger flest, er renter og avdrag en stor hodepine for kommunene. Mange har investert mye, og ikke tatt høyde for de høye rentene. Det ligger i ordfører-dna’et en stor optimisme på kommunens vegne. Bare det bygges nye flotte bygg, så vil folk flytte og bo her, lyder omkvedet.

Bare for Senjas del har utgiftene til renter og avdrag blitt mer enn doblet siden 2020.

Yngreomsorg vs. eldrebølge

Noe som truer med å få kommunene til å knele, er utgifter til alt fra spesialundervisning i skolene til særlig ressurskrevende brukere.

En rekke reformer overførte ansvar for pleie og omsorg for yngre brukere fra stat til kommunene. Der yngre brukere som utviklingshemmede, fysisk funksjonshemmede, mennesker med psykiske lidelser og rusmisbrukere før fikk institusjonstilbud, mottar de nå hjemmetjenester fra kommunen de bor i.

BPA-ordningen er et eksempel på en svært god intensjon som i dag er svært krevende å innfri.

Også her er mangelen på hender kjernen i problemet. Samtidig er det svært krevende å gjøre endringer på lovfestede tjenester til sårbare grupper.

Tvert imot lover politikerne at alt skal bli bedre.

Lite drahjelp

Samtidig drukner kommunene i statlige krav, lover og forskrifter. Nå lover politikerne å rydde i jungelen, men innfører stadig nye krav med den andre hånda. Det er bare å ta en titt på partienes programmer om alt kommunene skal gjøre og passe på. Det er lite som tyder på at de virkelig vil den statlige overstyringen til livs.

For mer enn penger, hadde lokalpolitikerne trengt litt drahjelp fra storting og regjering. Men hver gang noe utsettes for kritikk, kommer rikspolitikerne med løfter om mere folk, mere penger og stadig bedre tjenester.

Mens forventningene til hva kommunene skal gjøre stadig skrus opp, reduseres deres evne til å gjennomføre dem.

Det er et forventningsgap politikerne burde hjelpe dem å tette, snarere enn å eskalere.