Kreativ destruksjon av offentlig sektor

Foto: Jørgen Braastad / VG

En stor offentlig sektor er en velsignelse, for den er grunnlaget for hele velferdsstaten. Men i Norge er den uforholdsmessig dyr.

Dette er en kronikk

Vi bruker f.eks. 360 000 kroner pr. innbygger over statsbudsjettet, mens Sverige bruker 140 000 kroner. Derfor må vi begynne å ta alvorlig at vi må gjøre offentlig sektor mer effektiv, uten at det går ut over kvaliteten på de viktige tjenestene det offentlige skal levere.

Alternativet er dramatiske kutt som etter hvert går ut over helt grunnleggende velferdsgoder

Endringsprosesser er interessekamp – så fort en snakker om å redusere offentlige utgifter, vil alle som jobber i offentlig sektor, gå i skyttergravene.

Men verre er det egentlig at en stor andel politikere på alle nivåer også kommer fra offentlig sektor. Er vi derfor i ferd med å få en stat, fylker og kommuner som de offentlig ansatte føler er sin?

Det er fire typer av hindringer for endring:

• De kognitive – vi oppfatter ikke at høye offentlige utgifter er et problem fordi alt går greit – vi er blitt bortskjemt og åreforkalket av å ha hatt det så godt i så lang tid. Offentlig pengerikelighet er blitt en sovepute
• De ressursmessige – vi bruker utrolig mye ressurser på utrolig mange ting, men vi tar det for gitt fordi utviklingen har foregått over tid.
• De motivasjonsmessige – frykten for at endringer fører til at arbeidsplassen forsvinner – manglende incitament til de ansatte om å tenke og gjøre nytt – mangel på støtte til de som vil drive endringer osv.
• De politiske – mange vil stritte imot fordi endringene kan bety inngrep i partiers hjertesaker, det kan utfordre profesjonene osv. Derfor må det bygges nye allianser som ikke minst må involvere brukerinteressene

KRONIKKFORFATTEREN. Trygve Tamburstuen har lang erfaring fra både næringsliv og politikk. Bildet er fra 1995. Foto: Per Løchen / NTB

Derfor kan det også være lurt å begynne med noen spørsmål som vi alle kan bidra med svar på:

Trenger vi tre forvaltningsledd? Kan vi ikke droppe fylkene og sørge for at kommunene fungerer, gjerne gjennom interkommunale samarbeid? Og ikke minst med tilførsel av penger som gjør at de kan drifte sine pålagte oppgaver på en fornuftig møte? Vi trenger vel strengt tatt ikke fylkene for å drive videregående skoler, – hvilke andre oppgaver er det egentlig staten eller kommunene ikke kan drive?

Trenger vi alle direktoratene og tilsynsorganene og alle underliggende etater? Svaret er selvsagt nei, – men da må vi bare gå i gang med kreativ ødeleggelse! Hovedspørsmålet er: hva skal det offentlige egentlig gjøre? Og da må vi prioritere det som er viktig for folk flest: oppvekst og skole, arbeid, helse og omsorg, bolig, klima og miljø, og sikkerhet.

Trenger vi en finansieringsreform med nye incentiver til erstatning for stykkprissystemet for sykehusene, universitetene og høgskolene? Og som på andre sektorer skaper grunnlag for privat fløteskumming og svekkelse av offentlige institusjoner, ref barnehagene

Kan digitaliseringen og bruk av moderne teknologi bidra til en mer effektiv offentlig sektor? Ja, åpenbart, men da må vi kvitte oss med silotenkningen, og vi må sette inn tiltak som gjør at vi ikke får et nytt digitalt klasseskille (vi har nok av klasseskiller som vi har) – fiber til alle husstander er et must i denne sammenheng. Bredbånd og digitalisering åpner store muligheter for desentralisering-

Kan offentlige etater ha noe å lære av hverandre når det gjelder produktivitet, altså forholdet mellom de ressursene vi setter inn og de resultatene vi får ut? Ja, åpenbart – og er en strukturell utfordring, men kanskje mest et spørsmål om dramatisk bedre ledelse som kan påvirke tenkemåten i etatene og utløse de produktive, kreative ressursene

Kan vi forenkle utdanningsbyråkratiet, helsebyråkratiet, tilskuddsbyråkratiet, rapporterings- og evalueringsbyråkratiet osv.? Og flytte glimrende fagfolk til frontlinjen, der de kan gjøre mye større nytte for seg i møtet med brukere.

Den politiske dimensjonen av dette, er at vi gjennom noen ti år har fått en ny politisk klasse, med ikke bare utøvende politikere, men rådgivere av ulike sag som går ut og inn av politikkens forkontorer og konsulent- og lobbyselskaper. De har politikk som livsform og har en begrenset del av sitt erfaringsgrunnlag fra utenfor politikkens og administrasjonens – ofte lukkede – rom. De treffes på tvers av politiske linjer, har sine egne karriereløp som gjerne arter seg som ren elitesirkulasjon, og blir buffere mellom folket og de som bestemmer i disse lukkede rommene.

Derfor to påstander:

Vi kan effektivisere norsk offentlig forvaltning med minst 300 milliarder hvis vi vil, uten at det går ut over kvaliteten på de sentrale tjenestene for oss som borgere

Vi har tapt minst tre tiår på å fokusere på privatisering og konkurranseutsetting, i stedet for å fokusere på organiseringen av ressursbruken, offentlig sektors manglende brukerinnretning, dårlig ledelse og lite produktive kulturer.