Landet som så gjerne ville omstille seg

FORFATTER: Tidligere McKinsey og Aker-topp Martin Bech Holte, som også har doktorgrad i samfunnsøkonomi. Foto: Agnete Brun

Vi bruker mer oljepenger enn noen gang. Har vi oppnådd det vi ønsket?

Dette er en kommentar

Om Martin Bech Holtes bok Landet som ble for rikt skulle knele under all kritikken, vil det være fra tusen papirkutt.

Samtlige kritikere har rost bokens ambisjoner og sagt seg enige i noe av innholdet. Det gikk så langt at programleder for den utvidede skravleklassens leirbål, Dagsnytt Atten, måtte avbryte lovordene fra sjeføkonom Harald Magnus Andreassen for å spørre om det i det hele tatt ble noen debatt.

Det ble det.

Kritikerne mener boken svartmaler norsk økonomi, sammenligner ulike land på en måte som tilhører «samfunnsøkonomiens skraphaug» og dessuten utelater eller vrir på en mengde fakta, blant annet knyttet til produktivitetsvekst.

Alt er relevant og viktig kritikk.

Jeg lurer likevel på om kritikerne er så opptatt av trærne at de mister skogen av syne. Nøkkelen ligger i Norges helt utrolige utgangspunkt.

Flere av de viktigste poengene i Landet som ble for rikt er like mye politiske, statsvitenskapelige og psykologiske som økonomiske.

For eksempel analysen av forholdet mellom politikere og velgere i «verdens rikeste land».

Bech Holte underkommuniserer en svært viktig grunn til at oljepengebruken har økt: Oljefondet har blitt massivt mye større enn noen forventet.

Norske politikere har nok blitt fartsblinde (min faste spøk etter åtte år i regjering var at det alltid kom en krise, en pandemi eller en valgkamp som «reddet» oss fra et stramt budsjett), men en annen viktig årsak er fondets vanvittige vekst. I 2002 var det på rundt 600 milliarder kroner. I dag vaker formuen vår rundt 20 000 milliarder kroner. Norske politikere har kunnet øke oljepengebruken kraftig, men likevel holde seg godt innenfor handlingsregelens handlingsregelens Regelen setter grenser for hvor mye oljepenger som kan brukes. Det skal bare brukes av avkastningen (gevinsten) og ikke mer enn tre prosent av fondskapitalen (det fondet er verdt). rammer.

Andre land har en politisk tvangstrøye: Hvis forbruker øker, må det finansieres av vekst, høyere skatter, kutt eller lån. Slik er det ikke i Norge. Bech Holte beskriver det som at velgerne vet at politikerne har mer penger. Ingen partier tjener på å bryte den gode stemningen og gå til valg på store reformer og kutt.

De kan til og med love lavere skatter uten at offentlig forbruk må reduseres.

Det andre overordnede poenget i boken er en variant av sitatet «man måste jämföra» fra filmklassikeren Mitt liv som hund.

Kritikerne påpeker at økonomi ikke er som en fotballkamp. Vi tjener også på andres vekst og innovasjon. Viktig.

Men hva om vi sammenligner med oss selv? Med hva vi ønsket å oppnå da vi satte oljepenger til side i et fond, og hva vi faktisk har fått til?

Vi har vært heldige med oljen, og flinke fordi vi ikke tok alle pengene direkte inn i budsjettet, men satte dem på bok. Nettopp denne unike kombinasjonen skulle tilsi at Norge ville gjøre det ekstra godt.

Da handlingsregelen kom, var det mange argumenter for: Vi skulle spare til fremtidige generasjoner, vi skulle beskytte privat næringsliv mot at en oppblåst sektor stjal all arbeidskraften og vi skulle hindre en overoppheting av økonomien.

Så var det et siste argument som av og til blir glemt: De oljepengene vi faktisk brukte, skulle gjøre oss mer omstillingsdyktige. Vi skulle bruke pengene fra en ikke-fornybar ressurs til å smøre overgangen ved å investere i forskning, innovasjon, samferdsel og vekstfremmende skattelettelser.

Oljeformuen skulle gjøre det enklere å forene en raus velferdsstat med en dynamisk og vekstkraftig økonomi.

«YOU MAY SAY I’M A DREAMER». Daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) og finansminister Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap) var sentrale i utformingen av handlingsregelen. Foto: Jan Johannessen / VG

Hvis vi i år 2000 hadde visst at vi 25 år senere skulle ha nesten 20 000 milliarder på bok – og bruke nesten 500 milliarder oljekroner over statsbudsjettet – hadde vi vært fornøyd med resultatet i dag?

Jeg tror få vil svare et utvetydig ja.

Mye går veldig bra, men vi er litt som det norske landslaget i fotball: Mange stjerner og høye forventninger, men resultater midt på treet.

Vi er fortsatt en oljeavhengig økonomi. Det er vanskelig å få øye på nye, store eksportnæringer (med unntak av sjømat). Vi har utdanning og forskning som bare av og til er i verdensklasse. Vi har en god velferdsstat, men den er ikke oppsiktsvekkende innovativ.

Noen leser Landet som ble for rikt som en bøllete bok full av borgerlig radikalisme.

Mange av forslagene er radikale, men en bok som hyller tverrpolitiske forlik, er neppe en norsk versjon av Donald Trump.

Snarere kan den leses som en spissformulert appell rettet til sosialdemokratiet. Den aller største innsikten kommer allerede i tittelen: Oljepengene har gjort mye for oss, men kan også ha gjort noe med oss.

Undertegnede var statsråd i regjeringen Solberg fra 2013–21.