Lettlest, men lettglemt!

Bokanmeldelse«Voldens øy»

Dette blir for overfladisk, gutter!

Jeg har jobbet med litteratur og journalistikk hele mitt voksne liv. Har bakgrunn som forlagsredaktør, og som journalist i blant annet Aftenposten, Dagbladet og Morgenbladet. Jeg har også vært redaktør av tidsskriftet Prosa, og skrevet fem sakprosabøker. Bokanmelder i VG siden 2004.

E-post

Er du ute etter lettlest krim, kan du godt lese «Voldens øy», mener VGs anmelder. Foto: Aschehoug

Søndag 1. mars kl. 16:27

Første bok i en ny krimserie fra Island mangler originalitet og overraskelser.

Danske Michael Hjorth har tidligere gjort betydelig suksess som krimforfatter i tospann med svenske Hans Rosenfeldt. Nå har Hjorth funnet en ny nordisk makker i islandske Bjarni Thorsson, kjent som dramatiker og regissør.

De to herrene kjenner uten tvil skrivehåndverket ut og inn, og en kvalitet med «Voldens øy» er at den er lettlest og språklig velflytende. Men det skal mer til for å skape en skikkelig god leseopplevelse.

Funnet av et ille tilredt kvinnelik i en ridestall er oppsparket til denne krimhistorien. Samtidig må ti år gamle Kristófer rømme fra en inntrenger i leiligheten der han bor med moren sin.

Sjekk flere boktips her!

Sakene henger selvsagt sammen, og den som får dem i fanget, er den ganske ferske politikvinnen Helga (på Island er som kjent alle på fornavn).

Litt tilfeldig får hun med seg Bjarki på laget. Han er egentlig trafikkpoliti, men melder seg frivillig for å lete etter den savnede gutten Kristófer. Dermed er scenen satt for det tradisjonelle umake og småkjeklende etterforskerparet.

Forholdet de to imellom skaper dynamikk, også når de etter hvert bryter regler og protokoll i arbeidet sitt.

Polititeknikeren Yvette, opprinnelig fra Bosnia, blir et slags tredje hjul på vogna. Gjennom boka veksler fortellerperspektivet jevnlig mellom de tre.

I tillegg kommer en rekke skikkelser hentet fra standardrepertoaret i enhver politikrim: Deriblant den unnfallende og karrierebevisste sjefen, og den motvillige, eldre kollegaen.

Av en eller annen grunn må hovedpersonene i alle moderne krimromaner ha et trøblete privatliv, eller i det minste bære på en mørk fortid. Slik er det visst også i Reykjavik, skal vi tro forfatterne.

Sentimentalt så det holder, er det i hvert fall.

Det skal vise seg at drapspersonen fra stallen har planer om å kverke enda flere kvinner. Kappløpet er i gang, og det hele bygger seg opp til en slags shoot-out i det islandske høylandet. Spenningselementene er velprøvde, men de funker helt greit der og da.

Det er i skildringen av morderen at klisjeene begynner å komme vel tett.

For mens persontegningene og relasjonen mellom politifolkene sitter bra, blir gjerningspersonen nærmest fremstilt som en parodi. Stikkord er kvinnehat, bibelsk vanvidd, det mørke nettet og - surprise! - en vanskelig barndom.

Her blir mangelen på litterær originalitet helt påfallende. Det hjelper heller ikke stort på spenningen at morderen blir avslørt før vi er halvveis i historien.

På den andre siden fungerer altså det rent tekniske ved boken som det skal.

Handlingen er delt opp i korte setninger, sceniske avsnitt og kapitler. Tempo og intensitet skrus taktfast opp og ned, og lesningen føles i det hele tatt ganske motstandsløs. I positiv forstand.

Men selv om det er vel og bra med enkle og ukunstlete krimromaner, savner jeg akutt skikkelig dybde, særlig i personskildringene.

Du kan godt lese «Voldens øy» hvis du er ute etter en lettlest og lettglemt krimroman.

Det er like mye en advarsel som en anbefaling.