Like fint å danse som å jobbe

Denne uka åpner et helt nytt storting. Blant de 169 representantene er 84 helt nye. Skjønt, verken Trond Giske (Ap) eller Tor Mikkel Wara (Frp) kan vel kalles helt ubeskrevet, selv om også de tilhører fersking-statistikken.

Mange vil bruke de neste ukene på å finne ut av den nye rollen sin.

Sov i timen

Stortingets lite ærerike snuoperasjon om kriseloven før sommeren, burde være en vekker for politikerne.

Den ene etter den andre måtte beskjemmet erkjenne at her hadde de sovet i timen. På det som var deres aller viktigste jobb.

Regjeringa ønsket å utvide sine fullmakter i krig og krise i den såkalte Sivilbeskyttelsesloven. Med unntak av de mindre partiene SV, Venstre, Rødt og MDG, støttet et stort flertall denne loven.

Men etter tydelige advarsler fra særlig en jurist, snudde det ene partiet etter det andre. Først Frp, så KrF, så Sp – etter selv å ha fremmet forslaget da de satt i regjering. Flere erkjente å ha behandlet loven med harelabb.

Nå er det ingen skam å snu. Men nettopp denne saken ble et godt bilde på noen svakheter ved dagens politikk. For hva bruker egentlig politikerne tida si på?

Barneskolepensum

Å vedta lover er Stortingets viktigste oppgave. Det er kjernen i maktprinsippet, som er pensum i grunnskolen. Stortinget vedtar lover, regjeringa utøver dem og domstolene dømmer.

Så kan vi legge til at mediene kalles den fjerde statsmakt fordi de skal se makta i kortene.

På samme tid som Stortinget sviktet på kjerneoppgaven, var de overivrige på andre områder.

I forrige periode ble det levert inn godt over 1000 representantforslag. Den rekordstore bunken legger stort arbeidspress på Stortinget, men de aller færreste forslagene får en konsekvens.

For å si det litt brutalt. Det er mest en måte å få litt oppmerksomhet, et medieoppslag og å hilse hjem.

Kanskje er det heller ikke så rart. Sjansen for at noen bryr seg er kanskje større når politikerne sier «se hva vi foreslår» enn «vi har noen betenkninger til Sivilbeskyttelsesloven». Det er en runddans vi i pressen i aller høyeste grad bidrar til.

«Politainment»

Et annet sted politikerne heller ikke ligger på latsiden, er deltakelse i reality- og underholdningsprogrammer. I fjor satte politikerne ny reality-rekord.

For å nevne noen av de mest minneverdige: Vedum som syngende fugleskremsel og Abid Raja som «hele Norges nisse» i «Maskorama». Sandra Borch og Hadia Tajik har svingt seg på parketten i «Skal vi danse». Danse gjør også Emilie Enger Mehl, som tidligere har vunnet både «Kompani Lauritsen» og «Anno». Mimir Kristjansson har svingt øksa i «Farmen» og Olaug Bollestad har slengt med leppa i «Sofa».

Reality lønner seg

Det er ikke til å undres over at politikerne stiller opp. For målinger viser at det er ganske stort samsvar mellom realitydeltakelse og popularitet.

En undersøkelse i Aftenposten viste i 2023 at utover Erna Solberg, var reality-politikerne Abid Raja, Emilie Enger Mehl og Olaug Bollestad de politikerne folk likte best. Ikke til forkleinelse for dem som politikere, men det er vanskelig å se dette løsrevet fra at de er blitt en slags kjendiser.

Analyser viser at regjeringsmedlemmer og toppolitikere bruker tv-underholdning delvis til politisk kommunikasjon. Kjendisstatusen gir tilgang på flere plattformer, og muligheter for å personifisere politiske budskap. Særlig når man dem som ikke er så interessert i politikk.

Eller som nok er en årsak til at så mange politikere lar seg friste til å synge, danse og det som verre er i beste sendetid. Når de er kjente, virker det lettere å komme på med politiske budskap.

Mer populær enn partiet

Da er det verre å finne samsvar mellom valgresultat og politikernes innsats i sine hjemmedistrikter. Etter årets valg er det enda mer et inntrykk av at rikstrenden setter lokale forhold helt i skyggen.

Unntak finnes likevel. Noen rikspolitiske profiler har delvis gjort det bedre enn valgvinden. Mimir Kristjansson løftet Rødt i Rogaland. I Hordaland og Oslo kan redningsaksjonen for Høyres Peter Frølich og Ola Svenneby har løftet det kriserammede partiet noe.

Aps Trond Giske gjorde det også skarpt i Sør-Trøndelag. Han vinner ikke alltid popularitetslistene. Men det viser også at selv om velgerne liker deg, er det ikke sikkert at de stemmer på deg.

Klassekampen gjorde nylig en lignende måling av folkets favoritter. Nå er det ikke overraskende Jens Stoltenberg som topper lista, foran nevnte Mimir Kristjansson og Høyre-yndling Ine Eriksen Søreide.

Krig, konflikter og internasjonale kriser er kanskje en enda bedre utstillingsvindu for politikere enn selv reality-tv.