«Likner ikke så mye annet»

I alt Arne Ekeland skapte, fornemmer vi hans heftige samfunns­engasjement og hans politiske raseri.

Kunsten hans formulerte et dystert syn på det moderne menneskets kår i det kapitalistiske industri­samfunnet.

Nå vises for første gang på 17 år en større separat­utstilling med denne ruvende skikkelsen i norsk kunst­historie. Det er på Telemark kunstmuseum det skjer.

I de gamle, borgaktige fabrikk­lokalene ved Tinnelevens bredd på Notodden, foldes verk fra hele hans kunstneriske karriere ut.

Symboler på den menneskelige tilstand

Ekelands kjølige og maskinelle verden danner en heftig kontrast til den hete sommer­dagen utenfor.

I den første vegg­teksten betegnes han som den største kunstneren siden Edvard Munch. Jeg går omkring i den store fabrikk­hallen og irriterer meg over denne påstanden.

Hvorfor skal alltid Munch trekkes inn som en knusende målestokk?

Mellom- og etterkrigstiden i Norge er full av kunstnere som forsøkte å være som Munch.

Arne Ekeland var definitivt ikke en av disse.

Han var ikke opptatt av å skildre enkelt­individets sjele­smerte.

Han bestrebet seg tvert imot på å fremkalle noe depersonalisert, hardt, og kjølig.

Han ville vise hvordan mennesket blir forvandlet til en instrumentell del av kapitalismens dystre maskineri.

Ekeland malte ikke spesifikke personer eller individer, men representanter for en gruppe, som «arbeidere», «kvinner», «arbeidsløse», eller «voktere».

De er ikke mennesker, men kun symboler for den menneskelige tilstand.

Det er fascinerende å se hvor popaktig en del av bildene hans er.

Ekeland la åpenbart vekt på å utslette alle spor av skaper­akten og fremkalle en nesten skinnende, airbrush-aktig, industriell overflate.

Med hensikt lot han også ofte fargene skingre mot hverandre, som pastelllla og rosa mot knallgul.

Han skapte også vonde og ubehagelige form­konstellasjoner som skulle fremkalle en ubekvem følelse.

En uhyggesvanger visjon

Jeg går fra bilde til bilde, og tenker på hvilken fremmed fugl Ekeland er i det moderne norske kunst­landskapet.

Riktignok ser vi tydelig i utstillingen hvordan han i den tidlige fasen av sitt kunstnerskap er noe mer preget av både ekspresjonisme og surrealisme.

Men ganske fort utviklet han sitt helt spesielle kunstneriske kosmos som ikke likner så mye annet.

Jeg stopper opp ved det formsterke og urovekkende maleriet «I revolusjonens forgård» fra 1940.

I forgrunnen står det statiske port­voktere eller soldater, og i bakgrunnen kan vi se en folke­mengde i bevegelse. Noen løper, noen hever et banner mot himmelen. Noen omfavner hverandre.

Men alle sammen er de stive som skulpturer, uten blikk eller mimikk.

Det er noe uhygge­svangert og ukoselig ved den visjonen Ekeland skaper. Men han var heller ikke opptatt av å skape noe vakkert eller harmonisk.

I verket «Arbeider i blått rom» fra 1942 ser vi en blek og mager manns­skikkelse på venstre side av bilde­flaten. I bakgrunnen til høyre ser vi et goldt by­landskap med fabrikk­piper.

Hele bildet er holdt i ulike blåtoner fra dyp ultramarin til skimrende prøyssisk blått og blek fiolett.

Det er fascinerende hvordan Ekeland komponerte i biter og satte det sammen i flaten.

Og det er forbløffende hvor helhetlige mange av bildene hans er, tross denne oppsplittingen.

Solid presentasjon

Ekeland var erklært kommunist. Kunsten hans reflekterer helt klart de radikale politiske holdningene.

Men i motsetning til mye politisk ladet kunst klarte han gjennom sitt sterke symbol­språk å formulere noe som er interessant om menneskets forhold til industri og teknologi på tvers av århundrer og politiske skillelinjer.

FINT UTSTILT: Utstillingen er fin og luftig med relativt god plass mellom de ulike arbeidene.

Foto: Tomasz A. Wacko

Utstillingen «Maskindeler» tar ikke mål av seg å sette Ekeland i noe nytt lys eller spinne omkring ham nye kunst­historiske perspektiver. Det er helt greit.

Presentasjonen er meget profesjonell og faglig solid.

Det er all mulig grunn til å legge turen til Notodden for å lære denne besynderlige og spennende kunstneren å kjenne.