Løfter blikket fra mobilen og sier «hei»: – Vi må bli flinkere

– Jeg er ikke kjempeflink til å hilse på folk, men det er veldig hyggelig. Bare å få et smil av noen.

Isabella Nilsen rusler i gågata sammen med venninnen Menuka Samrawi når NRK hilser.

– Hvis alle begynner å si hei til hverandre og hilse mer, så blir det et litt mer åpent samfunn, tror Samrawi.

Menuka Samrawi (til venstre) og Isabella Nilsen blir glade når de får et vennlig «hei» fra biskopen.

Mange ting leder oppmerksomheten vår bort fra det sosiale i dag, og særlig mobilen. Hvor flinke er vi egentlig til å løfte blikket?

Vekk fra mobilen

– Jeg tror det har en dypere betydning at vi faktisk ser og hilser på hverandre, sier Kari Mangrud Alvsvåg.

Hun er biskop i Borg bispedømme og ønsker å slå et slag for det enkle «heiet» i hverdagen. Alt blir mer digitalt, og hun frykter vi mister verdifull menneskelig kontakt.

– Vi må bli flinkere til å løfte blikket fra mobilen.

Når hun går tur, har hun begynt å hilse på alle.

– Det er veldig mange som smiler og sier hei. Noen tenker sikkert at jeg er rar, sier Mangrud Alvsvåg og ler.

Nilsen og Samrawi smiler og hilser i alle fall tilbake i solskinnet i Fredrikstad.

– Jeg har veldig trua på det, at vi viser at vi er hyggelige, sier Samrawi.

Følelse av velvære

I dagens samfunn er det fullt mulig å gå flere dager uten reell kontakt med andre mennesker, siden vi kan utføre de fleste ærender digitalt via en skjerm.

– Vi vet fra forskning at sosiale relasjoner er avgjørende for helse, livskvalitet og levetid, mens ensomhet er en alvorlig helserisiko, i noen studier på nivå med røyking.

Det sier Stine Eileen Torp Løkkeberg, professor i emosjonspsykologi ved Høgskolen i Østfold.

Kan et enkelt «hei» på gata hjelpe mot ensomhet?

Delvis, mener Torp Løkkeberg.

– Den som er ensom kan ha savn etter meningsfulle relasjoner, og det kan ikke løses med korte alenemøter. Men et «hei» kan kanskje gi en umiddelbar følelse av å bli sett, utløse små positive emosjoner og redusere opplevelsen av å være usynlig og isolert.

Det å bli sett og anerkjent kan ganske enkelt gjøre at vi føler oss bra.

– Hjernen regulerer lykke gjennom ulike signalstoffer som dopamin, oksytocin, serotonin og endorfiner. Et vennlig «hei» kan aktivere disse systemene og gi en kortvarig følelse av velvære, forklarer Torp Løkkeberg.

Fjellet er annerledes

– Jeg er ikke flink til å hilse, sier Eskil Lyngstad.

– Jeg går rundt i min egen boble og ser i bakken.

Mange er som Lyngstad i det daglige. Men når vi er på hytta eller på fjelltur, skjer det noe. Da hilser vi som om det var det mest naturlige i verden.

Det handler både om forventning og sosiale normer, sier Torp Løkkeberg.

– I byen er vi omgitt av mange mennesker og komplekse sosiale vurderinger. Vi kan bli mer opptatt av hvordan vi fremstår og dermed mer tilbakeholdne.

– På fjellet er situasjonen annerledes, der kan det være færre mennesker og dermed lavere risiko.

Biskop Mangrud Alvsvåg skulle ønske vi ble flinkere til å ta med oss denne mentaliteten inn i hverdagen.

– Hvorfor kan det ikke fungere slik i byen også? Det er vondt å ikke bli sett, det er vondt å oppleve at du er usynlig. Og et hei, det løfter deg ut av usynligheten.

Lyngstad innrømmer at det var koselig å bli hilst på.

– Det ble jo god stemning nå. Det er jo artig.

Urolig tid

– Jeg sier hei i skogen og på fjellet, men ikke så ofte her, sier Linnea Weiseth.

Hun tror kanskje det handler om at man ofte møter likemenn når man er på tur, og derfor har mer til felles.

– Mens i byen er vi gjerne mer stressa og sånn?

Å si hei kurerer kanskje ikke ensomhet, men Mangrud Alvsvåg er overbevist om at det gjør noe med oss i en tid der negative nyheter fra skjermen stjeler mye oppmerksomhet.

– Vi kan ikke få nok smil og glede i hverdagen, særlig nå i en tid som oppleves urolig og litt mørk for mange.

Weiseth er enig.

– Og jeg hilser alltid tilbake, for jeg liker folk! Men jeg er kanskje unntaket? Jeg vet ikke, ler hun.