Målet er null sjølmord: – Det er nødt til å skje noe

10. september 2020. Else og Cecilie Kåss Furuseth sto på podiet i regjeringas representasjonsbolig i Oslo. Søstrene som har snakka åpent om sjølmord i familien sin, leda programmet på verdensdagen for sjølmordsforebygging dette året.

Med musiker og poet Trygve Skaug vandrende i bakgrunnen, kom statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie inn med trygg koronaavstand mellom seg.

Politikerne hadde satt seg et stort mål.

– Vi har ingen å miste. Ingen. Derfor innfører vi nå en nullvisjon for arbeidet med sjølmord i Norge, sa Solberg.

Statsministeren fortalte at visjonen ga en tydelig forpliktelse som skulle bidra til at forebygging blei prioritet høyere. Så overlot hun ordet til søstrene Furuseth.

Null sjølmord. Helseministeren sa han hadde tvilt seg fram til at dette var det riktige målet. Men han fikk med seg til sammen åtte andre ministere til å undertegne visjonen.

Med denne fulgte det en handlingsplan. Den hadde seks mål og 61 ulike tiltak.

En hjertesak for storebror

– Dette er oss på trappa til farfar. Det er hyggelig å ha bilder der vi holder godt rundt hverandre, spesielt når det er hjemme hos en som har betydd mye for oss begge, noe farfar har.

23 år gamle Nanna Ekjord viser fram ei tavle full av framkalte bilder som hun har hengt opp i stua.

Bildene er av venner og familie. Og av storebror Marcus, som ikke er her lenger.

– Mamma, Marcus og meg, trekløveren, som vi kalte oss, var veldig nære, og vi stilte alltid opp for hverandre. Det gjorde han for vennene sine også. Det tror jeg er gode minner for mange.

FOTO: METTE VOLLAN

For to år sia tok Marcus sitt eget liv. Han blei bare 23 år. Like gammel som Nanna er nå.

– Det gjør meg veldig vondt å tenke på at Marcus har hatt masse vonde tanker og ikke følt på at han kunne snakke med noen om det. Det er relativt mange muligheter og organisasjoner som vil hjelpe i Norge, men steget for å komme seg til hjelpa trur jeg er tungt for veldig mange.

– Det er ikke alle som har psyken eller viljen til å be om hjelp, sier Nanna.

For Nanna har sjølmordsforebygging blitt en hjertesak. Det blir ikke gjort nok i dag, en nullvisjon er vel og bra, men den fungerer ikke, mener hun.

– Når man mister noen så nær til sjølmord, blir man i en tilstand hvor man kjenner på et ønske om å få til en endring, slik at andre kan få hjelp. Det er nødt til å skje noe. Den følelsen kom veldig sterkt hos meg.

– Hva kan man gjøre for at disse tallene skal synke? De øker jo bare. Jeg syns det er grusomt, legger hun til.

Nanna synes at folk som jobber tett på mennesker, som politi, lærere og sykepleiere, bør ha en kompetanse innenfor psykisk helse og åssen man kan hjelpe. Det kan redde liv, trur hun.

Hun mener også at psykisk helse må tidlig inn i skolen.

– Jeg trur mange kan synes det er vanskelig å prate om psykisk helse. Derfor tror jeg den tidlige innsatsen man legger inn er sinnssykt viktig. Jo tidligere, jo bedre.

Nullvisjon som etisk prinsipp

En av organisasjonene som var med på å fremme nullvisjonen i 2020, var Leve. Det er ei forening for de som står igjen som etterlatte ved sjølmord.

– For oss blei det vel til slutt et etisk prinsipp. På samme måte som vi har en nullvisjon i trafikken, så har vi en nullvisjon i sjølmordstematikken.

Det sier Nina Danielsen, som i dag er fagansvarlig for sjølmordsforebygging i Leve.

Til sammen var det over 720 sjølmord i fjor, nesten to per dag. Det er åtte ganger flere enn hvor mange som døde på veiene i Norge.

– Resultatet er skuffende, sier Danielsen.

Danielsen i Leve sitter også i et forum som har fulgt med på om myndighetene har gjennomført det som blei vedtatt.

– Veldig mange av tiltaka i planen var sånn formulert: Vi må se nærmere på det ... Vi må undersøke om ... Så har man undersøkt, og dermed kan man krysse av at man har gjort det tiltaket. Men man har jo faktisk ikke iverksatt noen verdens ting.

Det har heller ikke blitt færre som tar sitt eget liv etter at nullvisjonen blei vedtatt.

I 2020 var sjølmordsraten i Norge 12,2. Det betyr at det var 12,2 sjølmord per 100.000 innbyggere. I 2024 var raten 13,2. Du kan lese mer om tallene og hva de betyr i faktaboksen under.

Var det grunn til å tru at nullvisjonen skulle føre til stor endring i sjølmordstalla? Nei, sier en av Norges fremste eksperter på sjølmord.

Millioner mot milliarder

– Den har ikke fungert. Det ser vi tydelig på ratene. Vi har ikke hatt noen bevegelse i det hele tatt i ønska retning.

Fredrik Walby er spesialpsykolog og fungerende leder ved Norsk senter for sjølmordsforskning og -forebygging (NSSF). Han advarte mot nullvisjonen allerede før den blei vedtatt. Han sier at sjøl om inspirasjonen kom fra nullvisjonen for døde i trafikken, så er det en dramatisk forskjell i bruk av penger.

– Det er litt uklart åssen finansieringa av den norske nullvisjonen mot sjølmord er. Vi snakker om kanskje rundt 30 millioner. Mens det er jo milliarder som har gått til tiltak i trafikken.

Samtidig sier han at det ikke bare er snakk om penger.

– Det er selvfølgelig ei ressursside, men det er kanskje like viktig at man er mer kunnskapsbasert og tør å ta prioriteringer som følge av det.

Urealistisk og farlig

Lars Lien er leder for Norsk psykiatrisk forening. Psykiatere er legene som hjelper mange av de aller sykeste pasientene. Han er ikke nådig i sin beskrivelse av nullvisjonen.

– Fullstendig intetsigende, urealistisk og nærmest farlig, sier Lien og fortsetter:

– Vi veit at det er fullstendig urealistisk å tru at vi kan redusere sjølmordstallene til null. Det har foregått sjølmord i hele menneskets historie.

Men visjonen kan også være kilde til et større problem, ifølge Lien.

– Fordi det binder så mye av den kapasiteten vi har innenfor psykisk helse til å gjøre vurderinger og til å holde ryggen fri. Blir vi mer opptatt av å holde ryggen fri enn å gi god behandling, er vi på ville veier.

En av de som kjenner på dette i hverdagen, er Thine Rishaug.

Belastning

På veggen bak henne henger et bilde av værbitte svaberg. I dette rommet tar psykiateren imot pasienter som er i ei alvorlig krise.

For mange er risiko for sjølmord en del av grunnen til at de blir innlagt på den psykiatriske akuttavdelinga ved St. Olavs hospital i Trondheim.

Utafor vinduet kan Rishaug og pasientene se ut mot en indre gårdshage. Her kan de som er for sjuke til å gå tur utafor sjukehuset, få seg frisk luft.

Rishaug har jobba i psykiatrien sia 2018. Det har gitt henne erfaring med det verste en psykiater kan oppleve: At en pasient tar sitt eget liv.

– Det er det man alltid frykter, forteller hun.

Men hun opplever nullvisjonen som blei vedtatt i 2020 som ei ekstra belastning.

Hun mener den er med på å skape press og en frykt blant behandlerne for å gjøre feil. Det trur hun ikke er bra for pasientene.

– Det trur jeg heller kan gjøre vondt verre, at det er mer skadelig enn til hjelp.

Rishaug sier det har blitt litt mindre fokus på byråkrati enn det var i årene rett etter 2020. Men det er fortsatt for mye vekt på andre ting enn det pasienten sliter med.

– Det flytter fokuset fra at man er til stede og hører ut pasientene om det symptomtrykket og den lidelsen de kommer med, og over på at vi må gå gjennom ei sjekkliste med alle risikofaktorene som man veit kan gi økt risiko for sjølmord på sikt, på gruppenivå.

Hun sammenligner situasjonen for pasienter som har alvorlig kreftsjukdom med de som har en alvorlig psykisk lidelse. I begge tilfellene er det en risiko for at den som er sjuk kommer til å dø.

– Hvis det er noen her som tar livet sitt, så opplever jeg at det raskere tenkes er det gjort en feil en plass.

Rishaug mener at om vi skulle være sikre på at ingen tok livet sitt, så måtte vi sperre en del folk inne og passe på dem kontinuerlig.

– Det er dårlig pasientbehandling, og ville nok heller virka mot sin hensikt.

Ark med håp

Ved siden av arbeidet i klinikken, forsker Rishaug på åssen et enkelt tiltak kan redusere faren for at noen tar livet sitt. Tiltaket består av noen A4-sider som pasienten og behandlerne skal fylle ut sammen.

Dette er en av tingene som er nevnt i handlingsplanen fra 2020. Men av en eller annen grunn er det fortsatt de færreste av pasientene i Norge som får dette tilbudet i dag.

På arkene skal pasienten skrive ned hvilke ting som kan komme til å utløse nye tanker om å ta sitt eget liv. Det kan være en konflikt på jobben, at du begynner å sove dårligere, trekker deg bort fra venner og så videre.

– Det trenger ikke nødvendigvis bare å være kriser heller. Det kan være omveltninger i livet som man egentlig tenker på som positive, som å starte og studere for eksempel, forteller Rishaug.

På arket skal de skrive ned også hva man kan gjøre for å få hjelp. Alt fra å gå på turer utendørs, om det er noen venner eller familie man kan snakke med, til nødnummeret 113.

Risikoen for sjølmord er ekstra høy i de første 30 dagene etter at man blir skrevet ut fra behandling.

– Det er jo en sårbar fase, hvor det er lurt å ha en plan.

De neste årene skal Rishaug finne ut hvor godt en sånn enkel tiltaksplan fungerer sammenligna med et opplegg med kurs over flere uker i tillegg til planen.

Dette er også blant tiltaka som gjøres i Danmark, et land med flere innbyggere enn Norge, men færre sjølmord.

Færre, men fokuserte tiltak

På et kontor i Odense sitter Erik Christiansen, forskningsleder ved Center for sjølmordsforskning.

I Danmark har sjølmordsraten ligget ganske stabilt rundt 10 de siste ti åra. Den norske raten har økt svakt til over 13 i den samme perioden.

Norge ligger ganske likt med andre vestlige land. Og det kan være noen forskjeller i innsamlinga av data mellom Danmark og Norge, som gjør ei direkte sammenligning vanskelig. Likevel er det kanskje noe å lære av danskene?

– Vi har de siste 25 årene jobbet med å avstigmatisere stress, depresjon, angst og andre psykiske lidelser. Det betyr at i dag tør vi å snakke om det, sier Christiansen.

Han forteller at også danske politikere har prioritert sjølmord høyt. I fjor skreiv mange danske partier under på en ny plan for å redusere sjølmordsraten med en tredel. Planen består av penger og fire konkrete tiltak.

– Det er noe færre enn Norges 61 punkter, men til gjengjeld er det fokusert, og noe man har tillit til at vil virke, sier Christiansen, og lister opp:

• Styrking av sjølmordsforebyggende klinikker for de som har sjølmordstanker eller har forsøkt å ta sitt eget liv, men ikke har andre diagnoser.
• Bedre oppfølging av folk som har vært på sjukehus etter sjølmordsforsøk eller blir utskrevet fra psykiatrien. De skal få riktig støtte og behandling for å forebygge nye forsøk.
• Kriseplaner som pasientene lager sjøl for å takle sjølmordskriser, skal innføres i flere institusjoner og kommuner.
• Økt bruk av personer som har egne erfaringer med sjølmord skal øke kvaliteten, redusere stigmatisering og skape håp.

Christiansen mener den norske visjonen om null sjølmord er et godt mål.

– På kort sikt er det en vanskelig oppgave. Man skal jo vite hva som virker, og hvilke grupper som driver den lett oppadgående tendensen som dere ser i deres sjølmordsrater.

Hva kan gjøres?

Når man snakker med fagfolk og organisasjoner, mangler det ikke med forslag til hva som kan gjøres i Norge. De aller fleste sier at mange av tiltakene som blei satt opp i handlingsplanen fra 2020, er gode.

Samtidig er de mange. Så ei av oppfordringene som går igjen, er å plukke ut færre tiltak som man veit kan fungere, og jobbe bedre med dem.

Det er noen ting som går igjen:

• Sørge for at kommunene og de distriktspsykiatriske sentera er bedre rusta til å ta hånd om de som blir skrevet ut. For det er mange som «glipper» i overgangen mellom behandling på sjukehus og hverdagen i kommunene. I den første måneden etter utskriving, er risikoen for sjølmord ekstra høy.
• Lage og støtte gode lavterskeltilbud som gjør det lett å få hjelp tidlig, spesielt retta mot menn. Flere menn enn kvinner som tar sitt eget liv har ikke vært i kontakt med helsevesenet på forhånd.
• Gi bedre økonomisk førstehjelp til folk. Noen studier tyder på at gjeld og økonomiske problemer kan være en risikofaktor for sjølmord.
• Øke kunnskapen om mental helse blant unge. For eksempel gjennom å innføre det internasjonale kurset YAM (Youth Aware of Mental Health) på alle norske skoler. YAM er et kurs som kan være med å redusere sjølmordstanker.
• Sette av mer penger for å gjennomføre flere av tiltaka som ligger i handlingsplanen fra 2020, og øremerke pengene som allerede er satt av til psykisk helse i kommunene.

– Vi trenger brede folkehelsetiltak og spissede tiltak for risikogrupper, sier generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse.

Noe av dette blir kanskje med når handlingsplanen mot sjølmord skal oppdateres i løpet av høsten og vinteren.

– Har ikke lykkes

De siste fire åra har Arbeiderpartiet hatt helse- og omsorgsministeren. I innspurten av valgkampen har Jan Christian Vestre reist landet på kryss og tvers. Her er hans dom over åssen nullvisjonen har funka:

– Det er jo altfor mange som dør, så vi har jo ikke lykkes.

Både fagfolk og organisasjoner har nevnt manglende samarbeid mellom departementene som ett av problemene for å få gjennomført gode tiltak. Det skal ha ført til at opplæringsprogrammet YAM, som er anbefalt innført i norske skoler, bare er tatt i bruk noen få steder i landet.

– Jeg er delvis enig i den kritikken, og jeg mener at erfaringene så langt har vist at vi ikke klarer å jobbe nok tverrfaglig og tverrsektorielt.

De har også kritisert finansieringa av tiltaka. Blant annet er det gitt mange millioner kroner til kommunene, uten at de nødvendigvis har blitt brukt til psykisk helse og sjølmordsforebygging.

– Det er helt legitimt å reise spørsmålet om dette skulle ha vært en lovpålagt oppgave.

– Hva er svaret ditt da?

– Vi har tross alt fått pengene på plass. Da er det jo uheldig at ikke alle kommuner følger opp dette. Så hvis ikke de gjør det, mener jeg at det neste steget faktisk må være at dette enten lovfestes eller at midlene i større grad øremerkes.

Før sommeren 2026 skal en ny handlingsplan være på plass. Ingenting tyder på at nullvisjonen blir strøket.

– Vi har ikke noen annen plan enn å ha en (nullvisjon, journ.anm.) Jeg lytter gjerne til innvendinger og andre forslag. Men viktigst er jo hva vi gjør, ikke hva vi kaller det.