McGrath etter OL-bildene: – Vi er jo bare mennesker, vi og

1 month ago 21

Atle Lie McGrath drømte om OL-hekten hver natt de første ti dagene etter konkurransen.
McGrath opplevde en stor personlig sorg da han mistet morfaren under OL.
Bildene av reaksjonen hans etter slalåmrennet gikk verden rundt.
Han føler nå at konkurranser og ski gir ham ny energi etter en tøff periode.

– Jeg slet med at jeg drømte sinnssykt mye de ti første dagene, sier Atle Lie McGrath til VG.

– Jeg levde gjennom den situasjonen da jeg hektet. Det har brent seg inn i hjernen min, akkurat det jeg tenkte og følte de 10–15 første sekundene der.

Det har gått noen uker siden OL-et som endte med å bli veldig vanskelig for 25-åringen.

Etterpå brukte han tid på å lande, forteller han over telefon fra Kranjska Gora i Slovenia, der det første verdenscuprennet etter OL arrangeres denne helgen.

– Og deretter begynte jeg å drømme at jeg fikk det til. At jeg hadde gullmedaljen rundt halsen – og følte den fysisk hengende der. Men så våknet jeg og innså at det ikke var noe, forteller McGrath.

Bildene av alpinisten gikk verden over.

Atle Lie McGrath ledet etter første omgang i slalåmrennet og kjørte for gull. Så hektet han, stoppet opp, rev av seg ski og staver – og stakk til skogs.

På vei mot skogen, i store alpinstøvler, falt han flere ganger i snøen. TV-kameraene fulgte ham hele veien, helt til han la seg på ryggen på bakken.

Nede i målområdet sto publikum og konkurrenter og fulgte overrasket med på det uvanlige synet.

Noen dager i forveien hadde McGrath mistet morfaren, som han var så glad i. Sorgen preget ham sterkt. Og så brast også gulldrømmen.

Hva tenker han om hvordan alt ble i dag?

– Det ble veldig ... Det ble mye, sier han til VG.

– Det var veldig følelsesladd og emosjonelt. Det var mye å måtte deale med, mye på et personlig plan – midt i det største sportslige arrangementet i verden. Det å få så mye på begge fronter, var det som gjorde det så vanskelig.

I starten visste han ikke helt hva han skulle tenke om all oppmerksomheten – eller at bildene av ham i skogen hadde blitt sett av så mange.

– Men da jeg så det i ettertid, så ble det egentlig litt ... fint, på en rar måte? Den følelsen av at nå raser alt sammen, er noe alle mennesker har kjent på. Det er det jeg har fått aller mest meldinger om. Folk skriver til meg at de har også mistet noen de var glad i – og at det har vært flere ganger de også har hatt lyst til å bare sette seg under et tre. Noen skriver at de syntes det var stort å se en idrettsutøver gjøre det.

– For meg var det ingen annen tanke bak det enn at jeg ville komme meg vekk fra alt og alle. Men det har vært hyggelig for meg å lese disse meldingene. Jeg har følt meg bedre, for man kan jo føle seg veldig alene til tider.

Etter OL var han i bisettelsen til morfaren. McGrath var sliten den første tiden, men har nå fått ting på avstand etter å ha tilbragt tid med familien, kjæresten Maud Brantzæg og venner. Den siste tiden har han også vært tilbake i skitrening.

Han har også hatt flere møter med Arne Jørstad Riise, psykologen og mentaltreneren på Olympiatoppen som han har gått til i flere år.

– Hele greia viste kanskje noe menneskelig rundt idretten? Vi er jo bare mennesker vi også. Vi er ikke superhelter, sier McGrath.

– Jeg er jo en følsom kar. Jeg skjuler ikke hva jeg føler, verken på gode eller tøffe ting. Jeg er fan av å vise hvordan man føler seg uansett hvilket kjønn man er.

25-åringen tror han kommer til å tenke på medaljemuligheten som glapp resten av karrieren, men han er ikke sikker på om han bare vil tenke negativt rundt det.

– Jeg sitter igjen med en miks av følelser. Jeg var ganske nær en medalje i storslalåmen og det var egentlig en god prestasjon. Men det som skjedde i slalåmen, var jo ... Jeg kan ikke se for meg noe mer skuffende man kan oppleve i et enkeltrenn. Samtidig er jeg også stolt over det jeg fikk til – og takknemlig for alle jeg har rundt meg og all støtten.

Savnet av morfaren kjenner han fortsatt på.

– Det jeg kommer til å tenke på med dette OL-et, er jo at han gikk bort, sier han.

– Det jeg har lært, er at det finnes forskjell på tårer og tårer. Som idrettsutøver kommer det jo tårer fra å være skuffet, knyttet opp mot renn og sånn. Og så har du de tårene som virkelig er ukontrollerbare, da. Som når man mister en man er så glad i.

Denne helgen gjør han konkurransecomeback i verdenscupen. Det ser han frem til.

– Jeg tror det beste for meg nå, er at vi har renn igjen. Så jeg føler meg veldig klar for det som kommer. Jeg føler meg fortsatt i god form, både fysisk og på ski, og mentalt har jeg fått jobbet godt gjennom ting. Det er deilig å kjenne at å stå på ski gir energi, sier McGrath – som leder slalåmcupen i verdenscupen.

Read Entire Article