Mener du virkelig dette, Therese?

2 months ago 12

Hvordan kan et sølv smake som gull når det bare er to nasjoner som kjemper om det edleste metallet?

De norske stafettjentene feiret sølvet som om det skulle vært gull.

Fredag 7. mars kl. 18:32

I den grønne fotballhallen i Granåsen er det ikke måte på hvor happy det norske stafettlaget er etter å ha blitt nummer to. Hvis det klassiske «Kupper’n»-sitatet om at sølv er nederlag er i den ene ytterkanten av skalaen, befinner den norske kvartetten seg i den andre.

Jeg tror ikke jeg kan huske å se noen være så glade etter å ha blitt slått.

Therese Johaug forklarer det hele med at laget gjorde sitt ytterste. Astrid Øyre Slind mener de makset laget.

Respekten for svenskenes dominans på kvinnesiden er åpenbart blitt så stor at det holder for en skinasjon som Norge å sikre seg et sølv. Er det her vi bør legge listen? Mener du virkelig dette, Therese?

De norske stafettjentene er slett ikke uten poenger når de hyller opplevelsen i Granåsen. Fra et publikumsperspektiv fikk vi et magisk drama.

Johaug har helt rett når hun sammenligner hvor spennende denne stafetten ble, med den norske parademarsjen på herresiden. Hun har også et poeng rundt diskusjonen om hva som er bra for sporten.

De norske jentene definitivt skal ha sin del av æren for at det hele ble så nervepirrende. Det er akkurat slike opplevelser som gjør at langrenn på sitt beste er ulidelig spennende. Men det er langt herfra til å bare være glade over å ikke ende øverst, når du på et tidspunkt har ledet et renn med nesten 40 sekunder. Det blir for snilt, etter mitt syn.

I forkant var det store diskusjoner om uttaket. Med fasit i hånd er det fortsatt mulig å diskutere om rekkefølgen var den optimale, eller om det burde vært gått mer offensivt av Norge på den siste etappen.

Therese Johaug har ett VM-løp igjen. Det lengste.

Det som er hevet over tvil, er at Kristin Austgulen Fosnæs gjorde en heroisk innsats, da hun hang på Jonna Sundling etter at den svenske superkvinnen først hadde spist opp det norske forspranget på null komma svisj. Hun var ikke langt bak Sundling på oppløpet, men vi skal vel være ærlige nok til å innrømme at det fremstod som svensken hadde kontroll.

Samtidig skal vi være sjeleglade for at en profil som den norske ankerkvinnen er en del av det norske laget, i en tid der vi må stålsette oss for tomrommet etter at Johaug, Weng og Øyre Slind er blitt skipensjonister.

Austgulen Fosnæs har alle forutsetninger til å bli en stor profil for den neste generasjonens skiløpere. Det betyr ikke at det nødvendigvis var riktig å kaste henne til ulvene på siste etappe allerede nå, men hun viste at hun har potensial.

Jonna Sundling har ofte noe politikeraktig over måten hun besvarer spørsmål på, og hun har selvsagt all rett til å mene at de norske jentene har all grunn til å feire sølvet.

I min bok blir det likevel noe rart over det, all den tid en kvinnestafett er lik en svensk-norsk duell. Da skal du ikke være superglad for å tape den.

Nå er det bare ett spørsmål som gjenstår på kvinnesiden i langrenn. Det blir svært avgjørende for hvordan historien om verdensmesterskapet i Trondheim kommer til å bli fortalt. Kontrastene er enorm mellom de to mest sannsynlige scenariene.

Enten får vi den majestetiske opplevelsen det vil være å skidronningen Therese Johaug krone karrieren med et gull på historiens første VM-femmil for kvinner.

Eller så klarer svenskene å vinne gullkampen 6-0.

Det siste bør det svi å tenke på.