Mjøndalen-miraklene

Det stemmer ikke helt. For den engelske spisslegenden snakket om Tyskland.

Og så er det heller ikke sånn at Mjøndalen alltid vinner til slutt. Da hadde de ikke ligget på nedre halvdel i 1. divisjon. Og slitt kraftig økonomisk.

Men av en eller annen grunn har bruntrøyene sørget for merkverdig mange mirakler på den grønne matta.

Humor og humør er viktig i fotballen. Ikke minst i tøffere perioder.

MIF er langt fra begravet, men når det er corner til hjemmelaget leser stadionspeaker opp følgende kunngjøring fra et lokalt selskap:

«Dødballene til Mjøndalen er sponset av Personlig Gravferd.»

Dumme spørsmål?

Daglig leder Ronny Johnsen har et lite kontor, men det er a room with a view, ut mot det helligste, banen. Telefonen ringer hele tida, men nå er det ikke bare vanskelige samtaler. Det er ikke som i fjor høst, da kreditorene skrapte på døra.

Påskemirakelet kom på overtid i Mjøndalen, da de for en uke siden slo storebror Strømsgodset på straffekonk i cupen.

Det er langt fra første gang MIF har vært David og banket Goliat.

De er brune og blide nå, så det er med et smil Johnsen svarer:

– Altså, det er et så dumt spørsmål.

– Ja, det er derfor jeg stiller det.

En time seinere, svarer trener Kevin Nicol på det samme spørsmålet:

– That’s a very good question.

Vi skal tilbake til både spørsmål og svar, men må starte med grunnlaget.

Ryddesjau

På første trening i vinter hadde Nicol fire spillere. Han kunne ikke satt sammen et five-a-side-lag engang. Men det var mange på prøvespill, så de hadde fullverdige treninger. Først i midten av februar, halvannen måned før seriestart, var troppen på plass.

– Det er ganske ekstremt, sier han.

Det var også situasjonen i fjor høst. Ekstremt kritisk, både på banen og i gangene på Consto Arena. Klubben styrte mot nedrykk fra 1. divisjon, og de styrtet mot et gigantisk underskudd.

Da nedrykksspøkelset truet i fjor høst, tok Mjøndalen i bruk alle midler for å skape blest rundt laget. Som da de dro til Bragernes torg, midt i hjertet av Drammen, langt inne på fiendtlig territorium, for å ta et lagbilde.

De rykket ikke ned, men det lagbildet illustrerer hvor stor utskiftningen har vært.

Sammenligning av to bilder

2024

2025

Foto: Stian Haraldsen / NRK

Vil ikke ødelegge garderoben

Da Ronny Johnsen, som ikke er den tidligere Manchester United-spilleren, kom inn som daglig leder etter sesongen, ventet to ting.

• Det viktigste: Mjøndalen berget plassen med et nødskrik.
• Det vanskeligste: Klubben hadde et underskudd på 10 millioner kroner.

– Vi må gjøre det ordentlig og har skåret ned til beinet. Den planen må holdes. Hvis vi mangler en midtstopper, og plutselig får mye penger, kan vi ikke betale 690.000 i lønn til ham. Da hadde vi ødelagt den garderoben der, så det kommer aldri til å skje, sier Johnsen.

Et fullsatt stadion mot Godset i cupen førte til 6-700.000 kroner klubben ikke hadde budsjettert med.

– Det skjer ingenting her på grunn av det.

For klubben skal leve, ikke bare overleve.

Skotsk mentalitet

For litt over 10 år siden vant lille Mjøndalen en flombelyst, kald kamp mot Brann i kvaliken. Bruntrøyene rykket opp, bergenserne ned – for første gang på nesten 20 år.

Forrige gang, i 1985, var det også Mjøndalen som sendte dem ned.

Da Mjøndalen berget plassen i 1. divisjon i fjor, var det på overtid, sånn helt bokstavelig. De sørget for en overraskende seier borte mot Aalesund i tilleggstida, og klubblegende Joackim Solberg Olsen, mest kjent som Jokke, scoret et overtidsmål i kvaliken mot Jerv, før han la de brune skoa på hylla.

– Jeg er fra Skottland, og England er storebroren. De har alltid litt mer penger, litt bedre spillere, men de har ikke lagmoralen vår, de har ikke den samme lidenskapen, sier Kevin Nicol.

Den skotske treneren vil ha den samme mentaliteten i Mjøndalen. Både fordi han tror på det. Og fordi han mener det faktisk også er en del av den mjøndalske sjela.

– Det er en spesiell fotballklubb, og man må være den rette typen for å være her.

– Så dere spiller litt som Skottland?

– Ja. Vi gjør alt for å vinne, innenfor reglene.

Dagen før cuptriumfen mot Godset var Jokke innom garderoben. Den nypensjonerte bautaen forklarte de unge gutta om hva det innebærer å hente fram det de kaller for det brune beistet.

– Hvis dere brekker beina i morgen, er det verdt det, sa han.

Tragisk stiv

Store norske leksikon skriver at Mjøndalen er «et sogn og tettsted i Drammen kommune». Det svir for mjøndalspatriotene.

Det er nesten ikke lyskryss i Mjøndalen. Det er ikke nødvendig. Vikeplikt og noen rundkjøringer. De klarer seg med det. Og så virker det nesten som det er et menighetshus på hvert gatehjørne i sentrum.

Kanskje det er der de henter miraklene sine?

En spiller som, om ikke sto opp fra de døde, men kom tilbake i vinter, var Erik Midtgarden. 37-åringen hadde egentlig lagt opp som toppspiller, men har snart hatt like mange gjenforeninger med Mjøndalen som a-ha har hatt.

– Det å komme tilbake til Mjøndalen og få være med på det her, det er så kult. Jeg tror det er en bra match for begge to. Jeg tror Mjøndalen trengte meg, og jeg tror jeg trengte Mjøndalen, sier han.

Midtgarden er nå inne i sin fjerde periode i klubben. Han er ikke bare «sjuende far i huset», men nærmest den eneste voksne i klubben.

– Men det er jo sånn at gutter er gutter, uansett, selv om jeg faller av litt på språkbruk og referanser. Det samme gjelder musikken, sosiale medier og noen funksjoner på mobilen jeg ikke skjønner en dritt av. Jeg føler meg egentlig ung til sinns, bortsett fra på morgenen. Jeg er så stiv og støl at det er helt tragisk.

I vinter leste Midtgarden, som jobber som lærer, at Mjøndalen skulle gå over til semiprofesjonell drift. Da ringte han trener Kevin Nicol, for å melde seg til tjeneste.

– Jeg tror han var litt skeptisk, på grunn av alderen min. Han ringte meg tilbake etter et par dager og hadde da sett meg på video. Han sa jeg var bedre enn han trodde.

Dugnadsdamer

Mye er nytt i Mjøndalen i år.

– Det er flere av spillerne supporterne ikke visste hvem var, da sesongen startet. De måtte pugge navn, sier Johnsen.

Samtidig er det mye som er stabilt. Det er noen som alltid har vært der, som Inger Andersen (79) og Marit Hval Olsen (80). Dugnadsdamer er viktige i alle klubber. I Mjøndalen er de avgjørende. Det er de som virkelig utgjør det brune hjertet i foreningen.

– Det finnes ikke maken til klubb. Vi er annerledes. Vi har litt lavere skuldre, og er en klubb på et lite sted. Jeg tror vi er ekstra sammensveiset som følge av det, sier Inger.

Det er rundt 110 frivillige i klubben. Marit og Inger har vokst opp på gamle Nedre Eiker Stadion, som siden ble Consto Arena. Møter opp 3–4 timer før hver kamp. Steker vafler til presse og dommere, lager bagetter til etter kampen og varter opp på VIP-en.

De er naturligvis æresmedlemmer i MIF.

– Det er mange som sier «at dere gidder». Det er det verste jeg hører, for det gir oss jo så mye tilbake. Tenk på alt vi har opplevd, alle de fotballagene vi har sett siden 70-tallet, og alle folkene.

Knekke koden

Mjøndalen lever av å spise de store, men klarer bare så vidt å overleve likevel.

Tilbake til det dumme spørsmålet:

– Kan dere ikke bare gjøre dette hver helg?

Det er selvfølgelig en umulig kode å knekke, ellers hadde alle blitt seriemestere hvert år, noe som ikke går.

– Det er i huet det sitter, det å skulle møte opp til cupfinale hver helg. Det er lettere mot Strømsgodset med fullsatt stadion, enn Ranheim på en tirsdag. Og så er det en annen viktig faktor, som folk ofte glemmer: Vi møter jo folk som også vil vinne, sier Ronny Johnsen.

Han ledet i ei årrekke Rett Fram Opplevelser i Drammen, hvor de samlet inn penger og julegaver til barnefamilier som strevde med å få regnestykket til å gå opp. I fjor berget MIF plassen kort tid før jul. En julegave. Men noe han ikke ønsker igjen.

– Det er noe sjarmerende med skippertak, men jeg håper vi slipper det. Hvis vi klarer å lande på en nitrist 11.-plass, vil det være fantastisk. Det kommer vi til å feire som et seriegull.

Kevin Nicol jager ikke etter 11.-plasser, men er ikke naiv. Også han er opptatt av å omsette bragder til hverdagsseire.

– Jeg ser noe annet i år, en sult på banen. I fjor hadde vi 14–15 spillere som var på utgående kontrakter.

– Men hvordan gjenskape øyeblikkene?

– Det vi liker å gjøre, er å involvere spillerne. Når de blir involvert, pleier de å ta mer eierskap. Så det er opp til dem. Det er deres ansvar. Og det er noe unge spillere liker, det å bli involvert mer.

«Det var det»

I cupens tredje runde skal Mjøndalen møte Strømmen borte. I utgangspunktet er da bruntrøyene favoritter, noe som kler dem dårlig.

Selv om Ronny Johnsen ikke har budsjettert med noe som helst, har han som alle aldre fotballhjerter drømmer, som kan føre til nye høydepunkter på veggene.

– Det hadde vært kult å trekke Bodø/Glimt i neste runde, hvis vi slår Strømmen. Fullsatt stadion. Da kan jeg leve med 0–7.

– Men burde du ikke da heller håpe på Brann. Det blir fullt, og de slår dere alltid?

– Det er sant. Jeg husker at Davy Wathne, forrige gang vi trakk dem i cupen, innsiktsfullt og erfaringsbasert skrev på Twitter at «det var det».

Og den tidligere TV 2-profilen hadde helt rett. Mjøndalen slo ut bergenserne av cupen i 2017. Som i 2013.

Skjer noe slikt igjen, vil de ikke bare være brune – men også blide.