Mona Fastvold (45): – En stor, kollektiv orgasme

3 weeks ago 12

Regissør Mona Fastvold er aktuell med sin nye film «The Testament of Ann Lee», om Shaker-lederen som ble sendt til USA
Amanda Seyfried spiller hovedrollen og fikk positive omtaler, men filmen fikk ingen Oscar-nominasjoner
Seyfried delte en minneverdig historie om en utfordrende scene der en «merkin» ble brukt på settet

I en enkel sort T-skjorte, blå jeans og pumps møter Mona Fastvold VG i bohem-suiten på Grand Hotel i Oslo.

Og bohem er et ord man kan bruke både om Mona Fastvold og kvinnen hun nå har regissert film om, Ann Lee, med Amanda Seyfried (blant annet «Mamma Mia») i hovedrollen:

«The Testament of Ann Lee».

Seyfried kommer vi tilbake til, også med en herlig, saftig historie om en kjønnshårparykk og et brennende hus.

Les også: Mona Fastvold advarte Amanda Seyfried før filminnspilling: – Blir ukomfortabelt

«The Testament of Ann Lee» er Mona Fastvolds første film etter «The Brutalist» (2024), som fikk hele ti Oscar-nominasjoner, blant annet for hennes manus.

Den gangen var det ektemannen Brady Corbet som regisserte, denne gangen er det Monas tur til å sitte i regi-stolen.

Filmens Ann Lee er en historisk skikkelse. Hun var leder for den britiske sekten The Shakers og bygde opp en stor menighet etter å ha fått kallet om å spre sitt budskap i USA.

Som i «The Brutalist» – som handlet om en visjonær jøde som emigrerte til USA etter 2. verdenskrig – ble Fastvolds idé vanskelig å pitche.

– Alle ville tro at det ville bli lettere fordi denne filmen kom etter «The Brutalist», men ...

Her må Mona ta en tankepause for en gjennomgang av praktiske minner.

– Da jeg var midt i produksjonen av «The Testament of Ann Lee», var vi akkurat ferdig med «The Brutalist» – dette var rett før Venezia – da sa alle distributørene at du vil aldri finne distribusjon til denne filmen – bare glem det!

– Gjør du ting vanskelig for deg selv?

– Jeg har ikke noe valg!

Hun rister på hodet og ser ned, hendene gestikulerer.

– De eneste historiene som jeg ikke ... De historiene som gjør at jeg ikke får sove om natten, er de som jeg føler ikke får plass. Så man blir på en måte obsessed, og hvis man ikke føler det slik, kan man ikke dedikere tusenvis av timer på det.

Spørsmålet kommer fordi «The Testament of Ann Lee» handler om et menneske som levde for om lag 300 år siden.

Ann Lee, født i 1736, var en sektleder. Hennes visjoner om sølibat, likestilling mellom kjønnene og et liv i enkelhet, ga henne en menighet på 6000 personer i sin tid.

I dag er det kun to gjenlevende i menigheten.

Rekruttering er vanskelig når sølibatet er en av grunnpilarene.

Selv fikk Ann Lee fire barn. Alle døde rett etter fødsel, noe Mona Fastvold mener var grunnleggende for hennes syn på seksuell avholdenhet og sølibat resten av livet,

Sekten fikk tidlig navnet Shakers på grunn av deres skjelvende, ristende håndbevegelser under bønnemøtene. Mona Fastvold rendyrker denne dansende massesuggesjonen i sin film, tonesatt av shakernes egne salmer, noe som gir «The Testament of Ann Lee» et preg av musikal.

Et annet viktig element for å oppnå ekstasen, ved siden av musikken og dansen, er et rytmisk, tungt pustestøt som etableres tidlig i filmen da Ann Lee som barn blir vitne til foreldrenes samleie.

– Det var nesten litt som moderne terapi, hvor du først fortalte om dine verste synder og skam. Så begynte de å synge og danse og riste i timevis som på et ekstatisk raveparty. Og det er på en måte det man tenker på med pusteterapi, primal scream-terapi, yoga eller gruppeterapi. Jeg måtte lage en versjon av dette i filmen som kunne vise hvor forførende eller befriende det kunne være. Jeg gjorde så godt jeg kunne for å få de øyeblikkene til å føles nesten som en stor, kollektiv orgasme.

Fastvold slår håndflatene på hvert sitt jeanslår.

– Det er helt vanvittig at det er ingen som har fortalt denne historien. Det er en episk historie om en kvinnelig, historisk figur som var på vei til å bli fullstendig utvisket fra samfunnet, fra historiebøkene. Så jeg tenkte at; dette her er jo bare en gave!

Den gaven har ektemannen Brady Corbet vært med på å pakke ut, han er også fast samarbeidspartner i det profesjonelle.

Sammen har de datteren Ada på 11 år.

– Hun elsker å være på settet. Hun er i skolealder, men reiser med når hun kan. Denne filmen filmet vi mesteparten i sommerferien, heldigvis. Jeg hadde vel elleve-tolv barn på sett – alle hadde med sine barn og søsken, så det ble en liten sommerleir ut av det.

– Med all overlapping i filmproduksjoner, blir det ikke noen ganger litt for lenge hjemmefra, borte fra Ada?

– Nei, vi finner alltid ut av det. Så har vi også fantastiske besteforeldre som har hjulpet oss masse. Men hun har bodd mye i koffert og er et lite sirkusbarn!

– Det er det da ingenting galt med!

– Nei, ikke sant? Jeg har snakket med flere andre som har vokst opp på sett. Jeg hadde ikke så mange å se til for elleve år siden, og hadde med en tre måneder gammel baby og ammet mellom tagningene. Tenkte at; er det greit at jeg gjør dette her? sier hun om regidebut, «The Sleepwalker», fra 2014.

I god overlappende stil er Mona Fastvold og ektemannen allerede godt i gang med neste prosjekt, denne gangen med han som regissør. Etter alle Oscar-nominasjonene for «The Brutalist» i fjor, er det flere velrenommerte film-nettsteder som har uttrykt forbauselse og nær irritasjon over at «The Testament of Ann Lee» ikke er nominert i år.

Spesielt hovedrolleinnehaver Amanda Seyfried mener mange hadde vært et soleklart valg.

– Er det ikke best å være underdog, da? Vi kan ikke sette i gang med Oscar-nominasjoner hvert år, vi må ha noen pauser innimellom, ikke sant? smiler hun.

– Men jeg tror denne filmen ... Den er jo radikal på mange måter, både i form og tema. Og ganske heftig feministisk og veldig feminin.

– Det går en debatt om mannsdominansen i Hollywood?

– Ja, vi er jo kjempeunderrepresenterte, og det går bare mer i feil retning enn det vi skulle tro. Så selv om det er veldig mye prat om likestilling, har det blitt mindre av det.

– Da er det bare å fortsette og lage gode filmer?

– Ja, ikke sant? Det er bare det man kan gjøre – fortelle de historiene som jeg ønsker å fortelle.

I sin rolletolkning av Ann Lee byr Amanda Seyfried både på seg selv og på alle fasetter av sitt skuespillertalent. Spesielt minneverdig er en scene mot slutten av filmen der rollefiguren hennes blir avkledd og utsatt for overgrep.

Alt Seyfried står igjen i, er en rumpehull-protese (!) og en merkin, altså en parykk for kjønnshårene.

– Det var kult! Jeg følte meg så fri! uttalte Amanda Seyfried nylig til Huffington Post om denne scenen.

Mona Fastvold ler godt når hun forteller om episoden.

– Jeg hadde jobbet så hardt for at hun skulle føle seg veldig trygg i situasjonen og tenkte: Hvordan skal jeg gjøre dette? Hvordan skape litt privatliv for henne?

Løsningen ble å fjerne mobiltelefonene til alle på settet.

– Ingen telefoner, ikke et eneste bilde! Og det var en enorm dag på settet – 200 ekstra hester, stønts, performance og pyroteknikere. Midt på natten, og så kommer Amanda og sier: «Jeg står her foran en brennende bygning med bare en merkin på. Kan noen være så snill å ta bilde av meg?»

– Og du hadde forbudt telefoner?

– Jeg hadde forbudt telefoner, ja. Ingen skulle jo ta bilde av henne, forteller hun lattermildt.

– Og Amanda, hun blir nesten desperat: «Kan noen ta et jævla bilde av meg? Take a picture of my p ... y in front of this burning house!»

Scenen ble uansett foreviget.

– Altså, jeg filmer deg med fire kameraer her – det blir nok bilder, Amanda!

«The Testament of Ann Lee» har norsk kinopremiere fredag 13. mars.