Nå bommet du, Harald Eia

Av: MARIA STEEN SYDOW

Samfunnsdebattant

Nylig gjestet Harald Eia podkasten «Wolfgang Wee», der han benyttet anledningen til å prate om kvinner og deres forhold til helse og sykdom.

Han ytret at kvinner fokuserer mye på egen helse, men at baksiden med dette er «dyrkingen» av sykdom.

Dette segmentet i podkasten, kalt «Dyrker sykdom» er ikke bare ignorant, men også skuffende historieløst for en sosiolog å være.

GJESTET PODDEN: Harald Eia skaper debatt å ha vært podkast-gjest hos Wolfgang Wee, der han diskuterte kvinners forhold til helse. Foto: Skjermdump fra Wolfgang Wee/Facebook

Kvinner har i mye større grad enn menn vært tvunget til å overvåke egne plager og følge opp egen helse, nettopp fordi kvinnekroppen gjennom århundrer ikke har vært tilstrekkelig reflektert i medisinsk forskning og praksis.

Mannekroppen har blitt ansett som normen og prototypen for alt – alt fra medisiner vi alle tar, til symptomer ved et hjerteinfarkt.

At samfunnet har brukt mannen som standard har hatt fatale konsekvenser for helsen til milliarder av kvinner.

Det er derfor ikke uten grunn at kvinner har måttet ha mye fokus på helse.

Kvinner har måttet observere, diskutere og sparre om egne kropper fordi plagene de har hatt har falt utenfor det som er vanlig for standard-kroppen, altså mannekroppen, og har dermed ikke blitt rettmessig anerkjent, diagnostisert og behandlet.

Det er derfor noe foruroligende ved to menn som diskuterer kvinner og sykdom mens de smiler og flirer anerkjennende til hverandre, mellom gloser som «Damer synes det er jævlig interessant å snakke om helse» og «kanskje går de litt for ofte til legen, og kanskje blir de sykere av den helsepraten».

Jeg vil påstå at «helsepraten» til kvinner heller har gjort kvinner friskere, nettopp fordi praten har vært en nødvendighet i en verden der kvinnelige plager og symptomer aldri nådde pensum.

Vi la dessverre ikke fra oss dette på 90-tallet, denne tendensen lever fortsatt i beste velgående.

Min venninne og tidligere partikollega i SV Areli Urtubias historie er et eksempel på det.

Hun fortalte tidligere i år denne historien i Klassekampen.

Areli har vært hos 30 gynekologer og brukt mer enn 100.000 kroner av egen lomme for helsen sin de siste fire årene.

Areli har endometriose og vulvodyni.

Vulvodyni er kroniske smerter i de ytre kjønnsorganene.

Forskningen på lidelsen er svært begrenset.

«Smerten er så sterk at den er altoppslukende. Det kjennes ut som at noen har skjært meg opp nedentil med en kniv dyppa i chili», forteller Areli.

«Jeg har gått i minst fire år med alvorlig endometriose uten diagnose. Og jeg har vært hos minst 30 gynekologer siden 2020.»

Så mye som 1 av 5 kvinner opplever underlivssmerter i løpet av livet.

At kvinner snakker om smertene og oppsøker lege er ikke årsaken til at de blir sykere.

De blir sykere fordi forskning og helsevesen til den dag i dag ikke har riktig kunnskap, diagnose eller behandling for smertene.

Å påstå noe annet er umyndiggjørende.

Areli er blitt møtt med lite oppfølging og feilbehandlinger, som har gitt henne skader de er usikre på om kan gjøre henne ufør livet ut.

Jo lenger man går med slike smerter, jo vanskeligere er de å bli kvitt.

I intervjuet deler hun at enkelte smerte-episoder har vært så vonde at hun har kjent på at hun ikke vil leve.

«Hele livet mitt er jo på pause. Doktorgraden er på pause. Bryllupet er på pause», sier Areli.

Den private aktøren Aleris sin administrerende direktør Anita Tunold forteller at kvinnehelselidelser ofte tar tid å finne ut av, nettopp fordi fagfeltet generelt sett er underprioritert.

Dette betyr helt enkelt at vi må prate mer og få mer oppfølging fra helsevesenet, heller enn mindre.

Areli er en ressurssterk kvinne som selv er helsepersonell med mye kunnskap og engasjement for kvinnehelse.

Likevel ble det selv i henne sådd tvil om hun virkelig hadde endometriose, da hun lenge ble fortalt at hun ikke hadde det.

Jeg frykter at uttalelser som Eia sine kun bidrar til at kvinner fortsetter å tvile på egne opplevelser av reelle, fysiologiske smerter og plager.

At to menn som er så heldige å ha kropper som medisinsk anses å være selve «prototypen» av menneskekroppen, og alle privilegiene som kommer med det, sitter og flirer og prater bagatelliserende om kvinner på ymse legekontor, er både uheldig og historieløst.

Jeg vil minne Harald Eia på at alt menn gjør i sine daglige liv – jobbe, trene, klippe plenen, hjelpe bestemor – det gjør kvinner også, men i smerte og blødende.

Om han tenkte mer over dette, tror jeg samtalen ville blitt utført med mindre arroganse og større anerkjennelse av sitt mannlige privilegium.