«Nå er faktisk hoppsporten så syk at halve feltet bør diskes»

Når VM-gullet skal deles ut i Granåsen om en ukes tid, så vil vi være vitne til en konkurranse hvor de største gullkandidatene er de som åpenbart ligger i det lavere sjiktet på BMI-tabellen.

Til tross for at vi har hørt den ene utøveren etter den andre snakke om det negative vektfokuset i hoppsporten, er det fortsatt slik at veien til medaljer er kortere for lette utøvere.

Det finnes en BMI-grense, men ca. halvparten av topp 10 i verdenscupen for kvinner, og flesteparten av vinnerne fra foregående mesterskap og verdenscup sammenlagt på kvinnesiden, finner omveier i regelverket.

Min mening er at de må diskes.

La oss være ærlige

Det er på høy tid at Det internasjonale skiforbundet (FIS) tar sitt ansvar. FIS har vært flinke til å ivareta utøvernes sikkerhet i en risikofylt idrett. Da må dette også gjelde vektregelen, da vi ser flere eksempler på hvordan dette vektkravet påvirker utøvernes fysiske og psykiske helse.

Akkurat nå er det slik at de utøverne som velger å kappe skiene, også i stor grad står i fare for å kappe helsa si i samme slengen.

Når du er skihopper, vil tallet på vekta være avgjørende for hvor langt du kommer til å fly. Daglige variasjoner på noen kilo er ikke unormalt, men for en hopper vil det kunne bety forskjellen på suksess og fiasko.

For la oss være ærlige.

Vekt trumfer det meste i hoppsporten, i hvert fall på det øverste nivået hvor de fleste har brukt tiår på å optimalisere teknikk, utstyr og fysikk. Og setter man fysikk opp mot vekt og utstyr, så vinner vekt og utstyr 9 av 10 ganger.

Spenst og styrke kommer langt ned på lista når det gjelder kvaliteter man får brukt for på det øverste nivået i skihopping.

I dag sier reglene at utøverne må ha BMI på 21 eller høyere for å ha så lange hoppski som høyden din tillater.

Men det vi ikke snakker nok om, er hvordan utøvernes BMI regnes ut.

BMI er forholdet mellom høyde og vekt, men hoppernes høyde måles mens man står med føttene 30 cm fra hverandre, noe som gjør at de får oppgitt en kunstig lav høyde.

Det betyr at hopperne registreres med BMI som er høyere enn de egentlig har, og at den reelle BMI-grensa er betydelig lavere enn 21 – som altså er det laveste regelverket tillater.

En vektkonkurranse

I tillegg velger mange av de beste å bytte kilo mot kortere ski. Det vil si at de ligger under 21-grensa til FIS, men til gjengjeld hopper de med kortere ski.

Så problemet ligger i dagens regelverk.

Har man høyere BMI enn 21, så får man ingen fordeler i regelverket ellers. Hver eneste kilo over BMI-grensa vil hemme deg i hvor langt du flyr ned i bakken. Derfor er det naturlig at utøverne søker en vekt som er så lav som mulig.

På slutten av min karriere, føltes hoppsporten mer som en vektkonkurranse enn som en idrettskonkurranse. Det var ikke derfor jeg startet med skihopping, og det er lett at vekt blir et stort fokus når kravene som stilles nærmer seg helsemessig uforsvarlig over tid.

Dette forteller også Silje Opseth om nå, og ikke minst hvordan dette påvirker hennes psykiske og fysiske helse.

Nå må regelverket endres, dersom hoppsporten skal bestå fremover.

Mitt forslag er at BMI-grensen flyttes opp til et helseforsvarlig nivå, og at grensen er absolutt. Utøverne under BMI-grensen må diskes – ikke få lov til å hoppe på kortere ski.

Hoppsporten sliter med lav rekruttering og vil være tjent med at vekt blir et mindre fokus. I tillegg vil dette gjøre sporten mer rettferdig, da flere utøvere stiller med likt utgangspunkt.

Slik tror jeg vi mister færre på veien mot toppen. Og enda viktigere: Utøverne slipper å velge mellom suksess og helse.