Når høye renter «ikke funker», hvorfor har vi det da?

Forsker og tidligere assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad satte på ny i gang debatten om Norges Banks rentesetting i påsken.

«Kan det tenkes at høye renter bidrar til høy inflasjon», spurte han i en kronikk i Aftenposten.

Og fulgte opp med:

«Kan det muligens være at disse rentehevingene ikke har dempet inflasjonen i nevneverdig grad? Kan de til og med ha bidratt til vedvarende høy inflasjon – stikk i strid med Norges Banks målsetting?»

Det er en debatt som fortjener å bli tatt på alvor

Mange har en dårlig følelse

For mange sitter nok med en følelse av at det Norges Bank driver med ikke virker. Rentene har blitt satt kraftig opp i flere år, men prisveksten er fortsatt høy. Matprisene fortsetter å stige, rentene er høye og folk føler at de får dårligere råd. Ferske tall fredag viste at prisene i mars var 3,63 prosent høyere enn i mars i fjor.

Prismålet som Norges Bank styrer etter er på 2 prosent.

Da er det lett å spørre: Hvis medisinen ikke virker, hvorfor fortsetter de å gi mer av den?

Det er også lett å forstå hvorfor mange opplever det slik. Mye av prisveksten de siste årene har kommet fra forhold Norges Bank ikke kan kontrollere: krig, energipriser og globale forsyningsproblemer. Høyere renter kan ikke åpne Hormuz, produsere mer gass eller få ned prisen på kaffe og kakao.

Ingen svar med to streker under

Men samtidig betyr ikke det at rentene er uten effekt.

For det finnes ikke noe enkelt svar med to streker under. Økonomien er full av motkrefter, og det er ingen tvil om at høye renter på kort sikt kan bidra til høyere priser noen steder.

Når rentene stiger, får bedrifter høyere finansieringskostnader. Utleiere kan sette opp husleiene, kommuner kan øke gebyrer og selskaper med mye gjeld kan forsøke å sende regningen videre til kundene.

På kort sikt kan det bidra til høyere priser enkelte steder i økonomien.

Prisgåten

Blant økonomer snakkes det om «price puzzle» – eller «prisgåten». Den viser til det litt kontraintuitive resultatet der en innstrammende pengepolitikk – typisk en økning i de kortsiktige rentene – blir etterfulgt av høyere priser, i stedet for lavere. Dette avviker fra vanlig økonomisk teori, som tilsier at prisene skal falle når høyere renter demper etterspørselen i økonomien.

Det betyr imidlertid ikke at høyere renter samlet sett gir høyere inflasjon over tid.

For samtidig virker flere andre mekanismer i motsatt retning – og de pleier å være sterkere. Den viktigste er etterspørselskanalen. Når rentene stiger, bruker husholdningene mindre penger. Folk kjøper færre ting, pusser opp mindre, reiser mindre og blir mer forsiktige. Bedrifter investerer mindre, ansetter færre og blir mer varsomme med å sette opp prisene.

Bedrifter som først forsøker å velte høyere rentekostnader over på kundene, møter etter hvert et annet problem: Kundene har dårligere råd. Da blir det vanskeligere å opprettholde de høyere prisene over tid.

Kan ikke stanse sjokket

Norges Bank kan som sagt ikke gjøre noe med selve sjokket. Banken kan ikke få ned oljeprisen eller stanse en krig. Men den kan prøve å hindre at høyere energipriser sprer seg videre til resten av økonomien – gjennom høyere lønnskrav, dyrere husleier og enda flere prisøkninger.

Hvis oljeprisen bare hopper opp i noen måneder, trenger ikke sentralbanken nødvendigvis å reagere så kraftig. Men hvis de høye prisene varer lenge og begynner å sette seg i lønninger og andre priser, blir inflasjonen mer varig.

Det er derfor Norges Bank fortsatt mener at rentehevinger virker – selv om effekten kommer sent og gjør vondt underveis.

Debatt om mandatet

En annen velkjent kritikk mot Norges Bank de senere årene er at banken i for stor grad tar hensyn til inflasjonen når den setter renten – og ikke nok hensyn til sysselsettingen.

I mandatet til Norges Bank kommer det frem at banken først og fremst skal sørge for lav og stabil inflasjon. Hensynet til høy sysselsetting og aktivitet i økonomien er også viktig, men kommer i andre rekke. Det er altså ikke slik at inflasjon og sysselsetting teller like mye når banken setter renten.

Finansdepartementet ser nå på mandatet til Norges Bank, noe de gjør med jevne mellomrom. Enkelte krefter, som LO, ønsker at de to tingene nå skal veie like mye.

Terje Erikstad i DN peker denne uken på at Norges Bank i praksis gjør tilnærmet det samme som den ville gjort om mandatet var å likestille inflasjon og sysselsetting. LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad er uenig:

«Hadde Norges Bank faktisk vektlagt sysselsetting, hadde de ikke varslet nye renteøkninger nå», skriver han.

Argumentet kan snus

Men det er også mulig å snu på det argumentet.

Hvis Norges Bank virkelig bare hadde brydd seg om å få inflasjonen raskest mulig ned, hadde nok renten vært satt enda høyere allerede nå. Arbeidsledigheten er fortsatt lav, mange bedrifter går godt og banken kunne trolig presset inflasjonen raskere ned med en enda hardere linje.

At de ikke gjør det, kan nettopp tolkes som et tegn på at de allerede tar hensyn til sysselsettingen og risikoen for å bremse økonomien for mye.

Mange har litt rett

Det er kanskje det som gjør denne debatten så frustrerende: Mange har litt rett.

Nakstad har rett i at høye renter kan bidra til høyere priser enkelte steder i økonomien – på kort sikt. Kritikerne har rett i at det er vanlige folk med boliglån som tar den største belastningen. Og LO har rett i at det er et reelt dilemma hvor mye arbeidsledighet og lavere aktivitet man er villig til å akseptere for å få prisveksten ned.

Men bare fordi mange ting er sant samtidig, betyr ikke det at Norges Bank tar feil når de holder fast ved rentevåpenet.

Alternativet er verre

For alternativet er ikke spesielt fristende. Hvis folk og bedrifter begynner å tro at inflasjonen skal holde seg høy i årene som kommer, vil vi også oppføre oss deretter. Lønnskravene blir høyere, bedriftene setter opp prisene mer aggressivt og inflasjonen kan feste seg på et høyere nivå.

Renten settes ikke bare for dagens inflasjon, men for å hindre at dagens prisvekst blir morgendagens normale nivå.

Da blir regningen enda større senere – med langt høyere renter enn vi har i dag.

Kortsiktig er høy rente vondt. Men tanken er at det er en slags investering i å få tilbake en økonomi med lav og stabil inflasjon. Det er nettopp derfor rentesettingen er overlatt til en sentralbank: fordi noen må gjøre det upopulære på kort sikt for å unngå noe enda verre senere.