– Nei, dette gir meg ingen ting...

4 hours ago 3

Kortversjonen

Vebjørn Sand vurderer Lars Ellings kunst på Galleri Brandstrup i Oslo.
Sand berømmer Ellings tekniske ferdigheter, men finner enkelte malerier for «tenkte».
Utstillingen består av 17 malerier, priset fra 90.000 til 330.000 kr.
Alle maleriene ble solgt innen utstillingens første timer.
Sand mener Elling har mye felles med tyske Neo Rauch.

En av dem som stemte ham ut, var billedkunstner Lars Elling.

Men hva sier Vebjørn Sand om Lars Ellings malerier?

VG har iscenesatt et rollebytte.

Den domfelte skal dømme dommeren.

Vi har satt de to stevne på Galleri Brandstrup i Oslo. Her åpnet Lars Elling forleden sin nye utstilling.

I alt 17 duggferske malerier, flybåret fra Ellings atelier i Sør-Afrika.

Vebjørn har tatt et kjapt sveip gjennom lokalet for å få overblikket. Han berømmer bildenes maletekniske kvalitet.

– Lars er flink, hører vi ham si.

Lars Elling

Lars Knotterud Elling (f. 1966 i Oslo) er billedkunstner, illustratør, musiker og forfatter. Han er kjent for sine narrative og lagdelte malerier, samt for sin skjønnlitterære debut med romanen Fyrstene av Finntjern i 2022.

Elling er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, avdeling for grafikk, hvor han tok hovedfagseksamen i 1992. Han startet sin karriere som avistegner og bokillustratør, og har blant annet samarbeidet med forfattere som Bjørn Sortland og Tor Edvin Dahl. For sitt arbeid med bildebøker har han mottatt flere priser, inkludert Kulturdepartementets barnebokpris og Unni Sands billedbokpris.

Fra begynnelsen av 2000-tallet har Elling fokusert på maleri, spesielt eggoljetemperateknikk. Hans kunst kjennetegnes av komplekse, drømmeaktige komposisjoner som ofte kombinerer fotografiske og filmatiske elementer. Tematisk utforsker han minner, familiehistorier og psykologiske landskap.

Elling har hatt separatutstillinger i Norge og internasjonalt, blant annet ved Galleri Brandstrup i Oslo, Briggs Robinson Gallery i New York og Thomas Williams Fine Art i London. Hans verk er innkjøpt av bl.a. Nasjonalmuseet, Stortinget, Trondheim Kunstmuseum og Europakommisjonen.

Elling har skrevet syv bøker, samt et hørespill og har illustrert ytterligere 12 bøker. I 2022 debuterte Elling som romanforfatter med Fyrstene av Finntjern. Romanen ble en kritiker- og publikumssuksess, og ble nominert til Lytternes romanpris samme år. Rettighetene til boken er solgt til flere land, inkludert Italia, Danmark, Frankrike, Nederland, Tyskland og Ungarn.

Han har medvirket på et dusin plateutgivelser, både med eget band og sammen med deLillos, Sondre Lerche og Vamp.

Elling har også arbeidet med scenografi og manus for teater og film. I 2023 og 2024 var han en av fagdommerne i TV-serien Portrettmesterskapet på NRK.

Vebjørn Sand

Vebjørn Sand (f. 1966 i Bærum) er billedkunstner, kjent for sine figurative malerier og store offentlige kunstprosjekter. Han er særlig kjent for verk som Leonardo da Vinci-broen i Ås, Keplerstjernen ved Oslo Lufthavn Gardermoen og kunstinstallasjonen Roseslottet i Oslo.

Sand vokste opp på Hvaler i Østfold, i en kunstnerisk familie. Han er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo (1986–1990), Kunstakademiet i Praha og The Art Students League of New York.
Hans kunstneriske stil er klassisk-figurativ, med fokus på landskaper, portretter og historiske motiver. Han har hatt en rekke separatutstillinger og deltatt på kollektive utstillinger både i Norge og internasjonalt. Hans arbeider er representert i både private og offentlige samlinger.
Sand har stått bak flere store offentlige kunstprosjekter:

Leonardo da Vinci-broen: En fotgjengerbro over E18 i Ås, basert på en skisse av Leonardo da Vinci. Broen ble fullført i 2001
Keplerstjernen: Et monument ved Oslo Lufthavn Gardermoen, fullført i 2000.
Roseslottet: En kunstinstallasjon i Holmenkollen i Oslo, åpnet i 2020. Prosjektet er en hyllest til demokratiet og en påminnelse om okkupasjonsårene 1940–1945.

I 2007 flyttet Sand til New York, hvor han etablerte Galleri Sand sammen med sin bror Aune Sand. Galleriet har vært en plattform for hans kunstneriske virksomhet i USA.

De største bildene er i formatet to ganger to meter. I areal ikke ulikt Vebjørn Sands monumentalverker.

Andre et par kvadrat mindre.

Priser fra 90.000 kr til 330.000 kr.

(Alle maleriene ble solgt i løpet av utstillingens første timer.)

Nå står de begge foran et av de større bildene. Vebjørn kommenterer og gestikulerer. Lars nikker. Så går de til neste maleri. Og neste.

Vebjørn Sand liker det han ser. Lovordene sitter løst.

Men så:

– Nei, dette gir meg ingen ting, altså ...

Briller av. Briller på. Briller av igjen. To skritt tilbake. Dommer Sand legger hodet på skakke og myser granskende mot fremstillingen av en hvitkledd person, fremoverlent ved vannkanten.

Vi aner lekende barn under en truende himmel. Et par fuglehunder kommer løpende inn i bildet. Som så ofte i Ellings motivverden, er dyrelivet finurlig til stede.

Det kan representere ubehaget i kulturen. Et innslag av symbolisme. Andre ganger som uttrykk for kunstnerens underfundige humor.

Lars Ellings debututstilling i 1997 het «Velkommen til speilet». Alle maleriene var portretter av aper.

«HENDELSE VED KYSTEN»: (2020) Eggolje tempera på lerret, 200 x 200 cm. Fra utstillingen "Nei, dette husker vi", Galleri Brandstrup, 2025. Gjengitt e. avt. m. kunstneren. Foto: Lars Elling / Trond Isaksen
«NØKKENS DØTRE»: (2024) Eggolje tempera på lerret, 200 x 200 cm . Fra utstillingen «Nei, dette husker vi». Galleri Brandstrup, 2025. Gjengitt e. avt. m. kunstneren. Foto: Lars Elling / Trond Isaksen
«VET NOEN AT DU ER HER?» (2024). Eggolje tempera på lerret, 120 x 100 cm. Fra utstillingen «Nei, dette husker vi». Galleri Brandstrup, 2025. Gjengitt e. avt. m. kunstneren. Foto: Lars Elling / Trond Isaksen
«SAMURAI I STILLHETENS SKOG» (2024). Eggolje temperea på lerret. 170 x 150 cm. Fra utstillingen «Nei, dette husker vi», Galleri Brandstrup, 2025. Gjengitt e. avt. m. kunstneren. Foto: Lars Elling / Trond Isaksen

«HENDELSE VED KYSTEN»: (2020) Eggolje tempera på lerret, 200 x 200 cm. Fra utstillingen "Nei, dette husker vi", Galleri Brandstrup, 2025. Gjengitt e. avt. m. kunstneren. Foto: Lars Elling / Trond Isaksen

Bildet av den hvitkledde er utstillingens eldste. De øvrige er blitt til i 2024, men «Hendelse ved kysten», som maleriet heter, er datert 2020.

Et kinderegg av idyll og uro.

Vebjørn sier han fornemmer pandemi.

– Jeg liker bilder som inngir andre følelser enn det som umiddelbart uttrykkes. Og der er Lars god. Kjempegod! Men her ...?

Dommeren tar telling. Det kan virke som om han ikke helt klarer å bestemme seg. Er det et godt bilde? Mindre godt?

– Jeg vet ikke helt ... Jeg klarer liksom ikke å få kontakt ...

Vebjørn mener Lars Elling kan minne om den tyske maleren Neo Rauch. Han er en del av den såkalte Nye Leipzig-skolen, og er kjent for sine refleksjoner rundt industriell fremmedgjøring, i et formspråk der han mikser sosialistisk realisme og surrealisme.

Lars trekker pusten og skal til å protestere. Men Vebjørn kommer ham i forkjøpet:

NEO RAUCH: Bildet «Schilfland» fra en retrospektiv utstilling i München i forbindelse med Neo Rauchs 50-årsdag i 2010. Foto: OLIVER LANG / AFP / NTB

– Du vet, det går jo ikke an å si at dette er dårlig. I så å si alle bilder som Lars skaper, er det jo elementer som knapt noen i Norge gjør bedre enn ham innen denne kategorien. Teknisk er han fremragende. Han forstår komposisjon, og – det må jeg bare si – han er en fantastisk god tegner.

– Han kan tegne en hånd?

– Ja, bevares.

– Men ...?

– Nei, altså, her skjer det altfor mye. Han vil for mye. Det forvirrer meg. Alt blir like viktig, og dermed uviktig. Samtidig som at maleriet som maleri er veldig gjennomarbeidet, så blir det mer konstruksjon enn komposisjon. Det er altfor tenkt. Og det er en opplevelse jeg har med flere av bildene hans, ikke bare på denne utstillingen. De bærer litt preg av at han har bakgrunn som illustratør.

Vebjørn Sand har fått los.

Som engelsksetteren i maleriet vi nettopp har forlatt, jager han til det neste.

– Dette, derimot! nærmest roper Vebjørn, så en gruppe besøkende fra Toten skvetter unna.

Han har stoppet foran et sovende barn.

Motivet er kun barnet som ligger oppå en flate vi kan tenke oss er et tykt, blått teppe med mønster av en rose, eller kanskje et gjennomskåret sneglehus.

– I sin enkelhet er dette et fantastisk fint bilde. Ikke bare er det vakkert; det har også en dybde og en ro, bokstavelig talt, som treffer meg. Jeg blir rett og slett litt rørt av det.

Vebjørn kaller Lars «en litterær maler». At bildene hans er fortellinger.

Det er Lars Elling slett ikke uenig i.

– Men noen ganger går fortellingen til kamp mot det maleriske språket. Du forsøker å finne formelen for å forene tradisjonen med modernitet, og det sier jeg i respekt, uten ironi. Men så blir det mange effekter – samtidig. Du kan ALLE triksene, du Lars. Alle! Og du er veldig god. Da kan du tillate deg å rasjonere på triksingen. Enig?

– Jeg hører hva du sier, smiler Lars bekreftende.

Han har hørt det før.

– Dette har vært min Akilleshæl siden jeg begynte. Jeg er et lesende menneske og et skrivende menneske. Jeg har laget låter, spilt i band og gitt ut plater. Skrevet dramatikk og fiksjon. Jeg har alltid sett mye teater og film.

Lars trekker pusten. Er det et stille sukk vi hører?

– På det fortellingsknusende 90-tallet kunne jeg ikke male et strøk uten at noen måtte knytte motivet til David Lynch eller en dystopisk forfatter. Men ofte var det bare et bilde.

– Bare et bilde?

– Bare et bilde!

– Men er det ikke et selvstendig mål for kunsten at den skal oppleves så ektefølt at vi tror på det?

– Ektefølt betyr ikke ekte. Selv den inderligste fremstilling av mor med barn er ikke en ekte mor med sitt nyfødte barn. Det er et bilde av to mennesker som forestiller en mor og et barn. I 1929 malte René Magritte en pipe.

– Som ikke var en pipe ...?

– Nettopp. Det var ingenting ved maleriet som tydet på at det ikke var ment å være en snadde. Den var presist malt. Hvert strøk på lerretet sto i den retoriske naturalismens tjeneste. Det er en pipe! Men under har han skrevet den berømte linjen: «Dette er ingen pipe». «La tradisjon des images», heter bildet. Bildenes forræderi. Et bedrag.

Er dette en pipe, eller er det ikke? Foto: The Granger Collection/Rene Magritte

– I snart hundre år har folk stått foran dette verket og kjent hjernen utvide seg litt i det øyeblikket man faktisk erkjenner at det er en forskjell mellom avbildningen og virkeligheten. «Kan man røyke med denne pipen?» spør vi barna. «Nei», svarer de. «Den er jo bare malt!»

– Er ikke dette veldig opplagt?

– Åpenbart ikke. Dette er det mystiske i møtet mellom malt imitasjon og livet det imiterer. Og derfor kan vi stå på et museum og diskutere hvilket bilde som er best av Monet og Van Gogh, når begge forestiller høystakker.

– Det går greit så lenge vi er enige om at ingen av bildene er høystakker. Det handler ikke om slåttonn. Det handler om maleriske muligheter, der høystakken er påskuddet for utforskning av lys og farge.

– Om dette er det uenighet?

– Tydeligvis. Det er en utfordring at såpass mange, hundre år etter Magritte, sliter med å forstå at det er et skille mellom et bilde og den virkeligheten det søker å gjengi.

Det er en lærdom Lars Elling sier han «fikk midt i fleisen» da han for seks år siden malte sin far, avsjelet, på dødsleiet.

– Det var et bilde det tok meg fem måneder å ferdigstille. Først da var det sannferdig. For meg.

– Maleriet vakte mye oppmerksomhet. Mange tolket sin egen, private smerte av tap inn i det. De formidlet takknemlighet for representasjonen. Men så var det de andre. De sinte og sjokkerte, som mente jeg utleverte min far på det aller mest sårbare, i en situasjon hvor han umulig kunne forsvare seg.

– De var moralsk og etisk forarget?

– Ja, på vegne av min far. Men portrettet var altså ikke far. Det var min forestilling av ham som død. Han var ikke mer der, i det bildet, enn han var en høystakk eller en pipe. Han var blitt et minne. Og et maleri. For å være ærlig skjønner jeg ikke forskjellen på et figurativt og et nonfigurativt bilde.

– Lars vil være venn med alle stilarter, humrer Vebjørn. –⁠ Derfor hører han til blant de utydelige.

– Jeg mener at et nonfigurativt bilde, det forestiller sine penselstrøk med stor presisjon. Dermed er det et helt konkret maleri. Kanskje skal det forestille noe. Hvis det er teit gjort, er det betydningsløst. Men la oss si det er malt med abstrakt malerisk kunnskap, til det punkt du kan snu det opp ned og fortsatt synes det er fint, da er det et maleri. Det er ingen pipe, folkens, – det er et bilde.

– Finnes det et perfekt maleri?

– Det finnes bilder som det ikke er noe å utsette på, kvitterer Lars.

Pike med perleøredobb (Ca. 1665)

Johannes Vermeer

Hans umiddelbare forslag er Johannes Vermeers «Pike med perleøredobb».

– Det som kunsthistorikerne kaller «bildenes bilde» henger i Kunsthistorisches Museum i Wien: «Maleren i sitt atelier», også av Vermeer. Et slags selvportrett som kan forstås som en allegori over malerkunsten, supplerer Vebjørn.

– En nyttig påminnelse til oss malere om at det ikke er vanskelig å lage bilder, men uhyre vanskelig å male gode bilder, legger han til.

Public Domain / Kunsthistorisches Museum

I «Portrettmesterskapet» på NRK konkurrerer deltagerne om å male det beste portrettet av en kjendis i løpet av fire timer.

De medvirkende er en miks av svært dyktige amatører og skolerte billedkunstnere.

I første sesong (2023) deltok blant andre William Heimdal og Helene Knoop, mens de mest profilerte malerne i sesong to var Trine Folmoe og Vebjørn Sand.

Trine Folmoe

Foto: Robert Rønning / NRK

Lars Elling og NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke har vært dommere i begge sesonger.

Årets serie hadde imidlertid en småpikant vri – som kom frem etter at den var innspilt og hadde begynt å gå på TV – og det var at Vebjørn Sand opprinnelig var blitt spurt om å være dommer.

Men Vebjørn takket nei, og meldte seg i stedet på som deltager.

At både han og Trine Folmoe, begge anerkjente portrettmalere innen en klassisk tradisjon, ble stemt ut av fagdommerne, ble av mange tolket inn i den tilsynelatende evige konflikten mellom modernister og figurative kunstnere.

Parallelt med «Portrettmesterskapet» hang en annen realityserie fra kunstlivet som et barokt bakteppe på norske skjermer.

I den populære familiekrøniken om Nerdrum-ætten ble fanden malt på veggen med bred pensel. Det svekket ikke inntrykket, akkurat, av at Vebjørn Sand var blitt felt av modernismens djevlestreker.

– Jeg visste jo at noen ville hevde det, sier Lars Elling.

– Derfor ble det ekstra viktig å forklare hvorfor vi mente at Vebjørn ikke hadde svart på den helt konkrete oppgaven i det programmet han røk ut. At han er en portrettmaler i særklasse, er det jo ikke mye tvil om.

– Nå er det du som får tyn av dommer Sand – hvordan oppleves dommen?

– Noe er forventet. Noe er litt overraskende. Noe er jeg helt enig i.

NRK vurderer en tredje sesong av «Portrettmesterskapet». Er det noe du i så fall kommer til å følge?aJa, det var både underholdende og læreriktbJa, men det kommer an på hvem som skal være medcNei, å se maling tørke er ikke noe for meg.

– Dere er begge født i 1966, med 141 dagers mellomrom. Begge maler figurativt, med større eller mindre innslag av modernisme og abstraksjon. Dere opererer i til dels store formater, og selv om uttrykket er forskjellig har dere begge malt bilder som kan sies å stå i et visst slektskap. Er dere egentlig så ulike, da?

– Som kunstnere er vi det. Jo, det vil jeg mene. Absolutt, fastslår Vebjørn.

Lars er ikke like kontant:

– Vi har en ulik grunninnstilling, tror jeg. Men ikke til maleriet som disiplin. Vi vil begge ha det tilbake på hovedscenen, og vi gjør det vi kan for at lyskasterne igjen skal rettes mot det som skjer der. På vegne av maleriet som uttrykk deler vi en god og sterk selvtillit, selv om vi også er uenige om en del, bevares.

– Når dere snakker om tradisjon og andre kunstnere å strekke seg etter, er det mange felles referanser: Fra den spanske 1600-tallsmaleren Diego Velázquez til landsmannen Picasso, via den tyske konseptkunstneren Joseph Beuys til figurative malere som briten Lucian Freud og den amerikanske portrettmaleren John Singer Sargent. Dere nevner begge Anselm Kiefer, den tyske maleren og billedhuggeren, og storheter som Rembrandt og Jan Vermeer. Ikke mye uenighet å spore der, i hvert fall?

– Det er ganske mange, tror jeg, som har inntrykk av at jeg hater modernismen. Det gjør jeg ikke, presiserer Vebjørn.

– Jeg er utdannet ved et modernistisk akademi i Norge og har tatt klassisk skolering i figurasjon og anatomi i utlandet. Jeg ser mange kvaliteter i modernismen, som jeg selv bruker, og jeg skal være den første til å innrømme at det i begge leire finnes altfor mye overfladisk beskrivende maleri, sjelløst og totalt intetsigende.

– Mitt enkle poeng er det samme i dag, som det var i den berømmelige TV-debatten for 30 år siden, at gode malere – som Lars – bare ville blitt mye bedre om vi hadde et kunstakademi som tillot lærerkrefter med kompetanse i anatomi og klassisk figurasjon, sier Vebjørn med henvisning til den årelange striden om det bør være et eget professorat i klassisk figurativ malerkunst ved KiO, det som tidligere het Statens Kunstakademi.

– Jeg skjønner ikke hvorfor sånne som deg er så redd for det, legger han til.

– Jeg tror ikke at «sånne som meg» frykter at kunststudenter i Norge skal bli for gode i hverken anatomi eller figurasjon. Jeg er tilhenger av god utdannelse i begge deler, parerer Lars.

– Men hvis du i «klassisk» og «figurativ» legger en dogmatisk barokk-fetisj forvaltet av menn i kjortler, så reiser jeg bust. Figurasjon er mer enn Michelangelo og Rembrandt.

Vebjørn nikker.

– Så absolutt. Det er også Lucian Freud og Francis Bacon, som bruker sin anatomiske innsikt på en helt annen måte enn Rembrandt, istemmer han.

– Jeg vet at Lars er opptatt av Lucian Freud, så der har vi definitivt noe felles. Freud var jo på mange måter det største idealet for oss som valgte å jobbe med førmodernistiske formidealer; hvordan han brukte dem og samtidig fornyet hele uttrykket. Bildene hans er groteske, men også fantastiske i sin brutale ærlighet.

– Amen, nikker Lars.

– Og hva kjortelveldet angår, kremter Vebjørn, som for å renske stemmen, – så frykter kanskje Lars det. Men jeg ser det som en befriende motvekt til den monomane modernismen.

Samtidig minner Vebjørn om at han i sin tid advarte mot at Odd Nerdrum skulle få den nyopprettede professorstillingen i figurasjon på Akademiet, nettopp fordi undervisningen ville bli for mye «Nerdrumskole».

– I ettertid har jeg tenkt at han kanskje burde fått den, likevel. Det er vel bare han som kunne klart å nøytralisere den dominerende modernismen der.

Vebjørn Sand kommer fra en annen figurativ skole enn Nerdrum, og har tidligere til og med trukket seg fra en kollektivutstilling med noen av Norges fremste figurative malere. Deriblant Odd Nerdrum, fordi han ble omtalt som «Nerdrum-elev».

Kunstsosiolog Dag Solhjell uttalte da til Dagbladet at «Vebjørn Sand betrakter seg som kunstner, mens Odd Nerdrum betrakter seg som kitschmaler.»

Solhjell mente også at en voksen kunstner ikke ønsker å ha denne elev-etiketten på seg. «Vebjørn Sand har nettopp fremhevet seg selv som en moden mann som tar ansvar for egen kunst», sa Solhjell til avisen.

– Jeg har stor respekt for Odd som kunstner og det han har skapt, poengterer Vebjørn.

– Han er historisk, en gigant – som maler med et utfordrende ego, legger han til.

– Nerdrum-skolen er unik, men jeg mener den ikke legger nok vekt på kunstanatomi. Jeg ville nok i tillegg undervist i en litt mer fargerik palett. For noen av han tidligere elever har det jo også blitt en opportunistisk mediesport å ta avstand fra Nerdrum.

– Er ikke fadermordet en del av en kunstners utvikling, da? undrer Lars.

– Jeg pleier å si at Edvard Munch var heldig som kunne gå på malerskolen til Christian Krohg i Kristiania og virkelig hate sin mentor. Å ha en professor på det nivået å rase mot lyder helt fantastisk. Fuck you, Chris!, det hadde vært noe!

Lars ler.

Vebjørn ler ikke. Han er på vei inn i en selvkritisk refleksjon:

John Singer Sargent / Public Domain / National Gallery of Art

– Mange kunstnere, oss to inkludert, går ofte ut litt for høyt, sier han, og begynner å lete etter noe på mobilen.

– Jeg kom over noe som John Sargent sa for hundre år siden: «Styrken i et bilde ligger ikke i kraften til de sterke kontrastene, men i fylden av det noen har kalt de stille partiene. Faktisk vil maleriet ditt bare lykkes hvis hele komposisjonen holdes sammen i mellomvalørene. Støtt deg alltid på midten.»

– Sargent mente at dersom det fungerte i mellomtonene, uten de lyseste lysene og de mørkeste skyggene, ville disse aksentene bare forsterke effekten. De kan aldri redde et maleri som ikke fungerer uten dem.

– Det er jo en læresetning som også gjelder livet. De viktigste verdiene er de som ligger i midten. Nesten alt rundt oss, i verden omkring, er en del av mellomtonene. Festdagene er unntaket. Men det er i hverdagene, det du ikke ser, at kraften ligger.

Read Entire Article