Neste generasjons idrettsmodell starter i klasserommet

Øyvind Sandbakk

Sportsdirektør ved NTG og professor
ved UiT Norges arktiske universitet

Erik Grasaas

Studieleder for forskning og utviklingsarbeid i lærerutdanningene
ved Universitetet i Agder

Vi er i ferd med å skape et polarisert samfunn, der kløften mellom de svært aktive og de helt passive stadig blir dypere.

Flere barn og unge fanges av skjermen, og den egenorganiserte aktiviteten – løkkefotballen, slåball i gata og sisten i skogen – forvitrer. Dette gjelder også mange av dem som deltar i organisert idrett.

Selv om den organiserte idretten i Norge fortsatt står sterkt, er både jenter og barn fra familier med lavere sosioøkonomisk status mindre aktive, og frafallet i ungdomsårene er betydelig.

Dette er en tikkende bombe for fremtidens folkehelse, i en tid der helsebudsjettene allerede er under sterkt press. Det er også en trussel mot idrettens unike rolle som arena for fellesskap og inkludering. Når færre ungdommer opplever sosiale fellesskap, mestring og bevegelsesglede, er det flere som slutter.

Les mer: Slår helse-alarm om norsk ungdom

For toppidretten betyr dette et smalere rekrutteringsgrunnlag, med færre som har det nødvendige motoriske og fysiske fundamentet den dagen motivasjonen for å følge drømmene melder seg.

Konsekvensen er økende sosial ulikhet i idretten. Er vi på vei mot en fremtid der kun barn med ressurssterke foreldre – eller de som har råd til private skoler og akademier – kan kompensere for den tapte egenorganiserte aktiviteten? På toppnivå har mange av våre mest suksessrike utøvere sine kjerneopplegg i familiebedrifter, noe som nå motiverer oppleggene til utøvere i stadig yngre alder.

Norges idrettsforbunds visjon om «idrett for alle» har aldri vært viktigere. For at den skal realisere sitt fulle potensial i fremtiden, må vi tenke nytt.

Norsk idrett har tidligere vært både innovativ og banebrytende. I dag er vi stolte av paradigmeskiftet i norsk toppidrett på starten av 1990-tallet, som har skapt en
bærekraftig modell helt fram til i dag. Nå tror vi det kreves et nytt paradigmeskifte i norsk idrett, der idretten samhandler med skolen på en ny måte, samtidig som den tar et større og mer aktivt samfunnsansvar.

Skolen er nøkkelen

Skolen er den eneste arenaen som når absolutt alle barn og unge, uavhengig av sosial bakgrunn og idrettsdeltakelse. Vi må tørre å tenke nytt – både rundt idrettens organisering og skoledagen – samtidig som vi sikrer kvaliteten i skolens arbeid med de tradisjonelle fagene.

Vi må også tilrettelegge gode aktivitetstilbud som favner alle
barn og ungdommer. Se for deg en heldagsskole der to timer daglig er satt av til enten trening, fysisk aktivitet eller kulturelle aktiviteter, organisert i et forpliktende samarbeid mellom skole, lokale idrettslag og kulturskolen.

Et slikt grep kan redusere sosiale og økonomiske barrierer ved å gjøre aktivitetene tilgjengelige for alle. I tillegg vil det avlaste en presset frivillighet, og idrettslagene kan konsentrere seg om å bygge og drifte gode klubbmiljøer. Av alle fordelene fysisk aktivitet gir, er kanskje den viktigste i denne sammenhengen at den kan styrke elevenes læring. Forskning viser at fysisk aktivitet skjerper konsentrasjonen, forbedrer kognitiv funksjon og gir bedre skoleresultater – gitt at kvaliteten på undervisningen opprettholdes.

I Norge har vi spesielt gode forutsetninger for å skape en unik samarbeidsmodell. Vi har en sterk idrettskultur og de økonomiske ressursene til å prioritere dette, dersom vi vil. Våre verdensledende idrettsvitenskapelige miljøer kan, i tverrfaglig samspill med idretten og skolen, utvikle evidensbaserte modeller.

Våre dyktige forskere kan måle effektene – både på kort og lang sikt. I tillegg har vi utdannet svært mange fagpersoner med idrettsfaglig kompetanse som kan arbeide fulltid med å skape idretts- og bevegelsesglede for alle. Tett samarbeid med kompetente lærere, som har spesialkompetanse på danning, læring og utvikling av barn og ungdom, vil bidra til økt kompetanse i idrettslagene.

Barn og unge i idretten fortjener, i like stor grad som eliteutøvere, å følges opp av trenere og aktivitetsledere med høy kompetanse. Vi ser ingen bedre måte å sikre at enda flere barn og unge får oppleve mestring og realisere sine drømmer – samtidig som vi demmer opp for sosial ulikhet i idretten.

Modellene finnes – men er det politisk vilje?

Men hva er realismen i dette, når vi ikke engang har klart å lovfeste én time fysisk aktivitet i skolen?

Det er mange utfordringer ved en slik dreining, men vi mener likevel at dette er realiserbart. Flere norske forskningsprosjekter har vist hvordan daglig fysisk aktivitet kan integreres i skolen med svært gode resultater.

Ved ungdomsskolene til Norges Toppidrettsgymnas og Wang har vi i snart 20 år praktisert modeller der organisert trening er en del av skolehverdagen. Mye av kunnskapen om hvordan vi legger til rette for barns og ungdommers utvikling – både generelt og i idretten – finnes allerede. Den må tas i bruk, samtidig som vi utvikler ny kunnskap underveis.

Trolig er timingen god dersom norsk idrett ønsker å ta et slikt initiativ, ettersom det allerede finnes gode politiske tiltak å bygge videre på. Kunnskapsdepartementet la i fjor høst frem stortingsmeldingen «En mer praktisk skole» – et nasjonalt program for mer praktisk læring som skal stimulere til mer fysisk aktivitet i skolen. Samtidig må vi gå fra ord til reelle handlinger. Skal vi evne å skape et paradigmeskifte, vil det kreve betydelige investeringer og en genuin interesse for samarbeid hos alle parter.

Da må ansvaret være tverrdepartementalt. Ansvaret for barns utdanning, idrettsdeltagelse og helse kan ikke lenger plasseres i hver sin silofinansierte boks. Kunnskaps-, Kultur- og Helsedepartementet må, i samarbeid med idretten, utforme en nasjonal strategi med felles finansiering.

Avkastningen av denne investeringen vil tilbakebetale seg mangedobbelt: i bedre folkehelse, økt livskvalitet, styrket læringsutbytte og – på sikt – et mer robust arbeidsliv med lavere sykefravær. Og vi skal heller ikke undervurdere egenverdien av en idrettsbevegelse som står sterkere i det norske samfunnet enn noen gang før.

Denne kampen vinnes ikke på idrettsbanen alene – heller ikke gjennom nasjonale anbefalinger om fysisk aktivitet og trening.

Neste generasjons idrettsmodell må også møte hver enkelt elev i klasserommet.