– Vi er i en eksistensiell krig, sa Israels statsminister Benjamin Netanyahu da han søndag besøkte byen Bat Yam utenfor Tel Aviv, timer etter et dødelig iransk missilangrep.
Israel er ikke redd for å krige. Netanyahu sier selv at landet kjemper på syv fronter:
- Hamas i Gaza
- Palestinere i Vestbredden
- Hizbollah Libanon
- Militante grupper i Syria og Irak og houthiene i Jemen
- Iran
Netanyahus retorikk har dype røtter i historien. Jødenes kamp for eksistensen har pågått i generasjoner – for å ikke si millennium.
Siden Israel ble opprettet i 1948, og med amerikansk hjelp etter hvert ble en formidabel militærmakt, har mange israelere aldri tatt overlevelsen for gitt.
Politikere som Netanyahu har minnet dem på å heller aldri gjøre det.
For mange ble dette verdensbildet sementert 7. oktober 2023. Siden har Israel vist seg mindre villige til å holde tilbake.
Gazastripen
7. oktober 2023 tok krigere fra Gaza, ledet av Hamas, seg over grensen til Israel og gjennomførte et blodig angrep på sivile i landsbyer og på en musikkfestival. De tok rundt 250 gisler.
Noen dager senere truet Netanyahu med at Israel skulle svare ved å «endre Midtøsten».
Israelske soldater ved Det europeiske sykehuset i Khan Younis sør på Gazastripen 8. juni.
Foto: Ohad Zweigenberg / AP / NTBSiden har Israel bombet Gazastripen til grus. Det uttalte målet er å utslette Hamas, som styrer i Gaza. Men krigen, og blokade av mat og viktige varer, har ført til sivile dødstall og en lidelse som verdenssamfunnet sliter med å fatte og håndtere.
Hamas er fortsatt ikke knust. De siste gislene er ikke løslatt. Men Israel kontrollerer en stor del territoriet og befolkningen er fordrevet fra store områder.
Vestbredden
I flere tiår har den palestinske Vestbredden vært okkupert av Israel. Området er intrikat oppskåret i forskjellige soner av veier og gjerder. Den er befestet med israelske militærinstallasjoner og bosettinger.
Sperringer og militære kontrollpunkt gjør at den israelske hæren har god kontroll på Vestbredden.
Foto: HAZEM BADER / AFP / NTBDe siste årene har det vært en økning i vold utført av bosettere. Israels hær har trappet opp angrep mot palestinske landsbyer og byer. Bulldosere ramponerer gater, hus og jorder.
I slutten av mai kunngjorde Israel opprettelsen av flere enn 20 nye bosettinger.
På begynnelsen av 1990-tallet håpet mange at Israel frivillig ville gi fra seg kontrollen over Vestbredden. Parallelt med Gaza-krigen har de i stedet strammet grepet.
Libanon
Libanon har lenge vært en frihavn for Hizbollah. En mektig milits alliert med Iran, Hamas i Gaza og tidligere Syria.
Like etter 7. oktober angrep Hizbollah Israel med raketter og artilleri. Israel svarte med å bombe Hizbollah-mål i hovedstaden Beirut og invaderte Sør-Libanon. Hizbollah-toppen Hassan Nasrallah og andre ledere ble drept.
I dag er Hizbollah svekket. Noen timer etter Israels angrep på Iran natt til fredag sa gruppa at de ikke har planer om å angripe Israel.
Senere sa anonyme libanesiske myndighetskilder til Syria TV at regjeringen hadde gitt Hizbollah en klar advarsel om å ikke blande seg inn i krigen.
Flere eksperter lurer på om Hizbollah virkelig ligger nede med brukket rygg, eller om de bruker tiden på å bygge seg opp igjen.
Syria, Irak og Jemen
Syria
Syrias tidligere diktator Basahar al-Assad var en nær alliert med Iran og Hizbollah.
Men til tross for at opprørere i desember veltet regimet hans og tok makten, trappet Israel opp angrep mot mål i Syria. Israelske soldater går blant annet inn i landsbyer ved grensa.
Et israelsk militær kjøretøy ved grensen til Syria 4. mai.
Foto: Shir Torem / Reuters / NTBIsrael hevder blant annet at de går etter Hamas, men anklager også Syrias nye regjering for å ha skyld i rakettangrep mot Israel.
Syrias nye president, Ahmed al-Sharaa, har sagt at han ikke ønsker konflikt. Han har bedt verdenssamfunnet om hjelp.
Irak
Israel har lenge hatt en konflikt med militser i Irak. De er støttet av både Iran og den irakiske staten. Men den siste tiden har de blitt mindre aktive.
Den irakiske militsen Hashd al-Shaabi hyllet den drepte Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah og den drepte iranske generalen Qasem Soleimani i januar.
Foto: Ahmed Saad / Reuters / NTBFor et halvt år siden skrev Israels utenriksminister Gideon Saar et brev til FNs sikkerhetsråd. Han anklagde irakiske styresmakter for medansvar for angrep utført av militsene. Etterpå var det en markert nedgang i antallet angrep, ifølge The Washington Institute.
Houthiene i Jemen
Dermed kan houthiene, som kontrollerer store deler av i Jemen, vise seg å for tiden være Irans mest handlekraftige støttespiller.
Søndag sendte de raketter mot Israel.
– Operasjonen var koordinert med operasjonene utført av det iranske militæret, sa houthi-talsperson Yahya Sarea.
Tilhengerne av houthiene i Jemen demonstrerte mot USA og Israel i hovedstaden Sana på fredag.
Foto: Adel Al Khader / Reuters / NTBHouthiene har lenge stått bak både drone- og missilangrep mot Israel. Men i starten av mai begynte Israel å også angripe mål i Iran. Blant annet bombet de flyplassen i Sana.
Houthienes store utfordring er at hele Saudi-Arabia, med en lengde på 1500 kilometer, skiller dem fra Israel. Gruppens mulighet til å angripe er i stor grad begrenset til langtrekkende angrep fra luften.
Iran
Motstandens akse var dermed allerede kraftig svekket da Israel natt til fredag gikk til storangrep på Iran.
Iran er en mektig militærmakt. Israel hevdet de var på nippet til å skaffe seg atomvåpen, noe Iran nekter for.
Irans lager med missiler regnes imidlertid for å være Midtøstens største. Selv med amerikansk hjelp har ikke Israel klart å beskytte seg fra alle Irans motangrep, som mot Bat Yam og storbyen Tel Aviv.
Men Israel har gått målrettet til verks mot Iran, med to klare mål:
- Å ødelegge landets atomprogram ved å angripe atomanlegg og drepe ledende forskere.
- Å ødelegge landets missilbaser og luftforsvarssystemer. Det svekker Irans evne til å angripe Israel og beskytte seg fra israelske angrep.
Benjamin Netanyahu truer med å bombe alle mål knyttet til det iranske regimet. Det vitner om at han kan ha regimeskifte i tankene.
Statsministeren har ikke skjult overfor sin egen befolkning at Iran vil svare. Netanyahus appetitt for risiko, og hvilken pris han er villig til å betale for å knuse «motstandens akse», vil vi få et klarere bilde av i tiden som kommer.
Men budskapet han gjentar og gjentar, er at dette dreier om overlevelsen til det israelske folket og Midtøstens fremtid. Det har ingen liten verdi.
I en tale til folket et halvt døgn etter angrepet på Iran oppsummerte Netanyahu det slik:
– Sammen kan vi oppnå et historisk vendepunkt.
Interessert i utenriks? Hør utenriksredaksjonens podkast:
Publisert 15.06.2025, kl. 18.13