Noen har sovet i timen

Hver vår får fylker og kommuner tall på hvordan det står til med elevene i landets mange skoler.

Den vedvarende tendensen er at skolefraværet øker - og tilsynelatende vet ingen hvorfor.

Men det har vært en varslet krise lenge.

I perioden 2019-2023 tok lokalpolitikere i hele landet opp fravær med jevne mellomrom etter utbruddet av covid-19, og hjemmeskole ble status quo i store perioder mellom 2020 og 2022.

Bekymringen var den samme: Hva gjør vi med elevene vi vet står i fare for å falle utenfor fra før?

Hvordan skal vi ivareta de som allerede sliter med skolevegring når hverdagen kommer tilbake?

Les også: Fraværet øker på videregående

Alt kan ikke måles

De som startet på videregående inneværende skoleår, er født i 2009. Da covid brøt ut for seks år siden, gikk de i 5. klasse.

Så fulgte to år med lockdown.

Det er forsket noe på ettervirkningene av covid for barn og unge, blant annet oppsummert i en rapport fra Folkehelseinstituttet fra 2022.

Det er også enkelt å finne forskning på virkningene av long covid.

Men hva med de virkningene vi ikke kan måle med medisinske instrumenter?

Anine Norén (H)

Lektor og leder for komité for opplæring og kompetanse i Akershus fylkeskommune

Barn og unges nye hverdag ble heldigital. Skole, kommunikasjon, underholdning – skjerm, skjerm, skjerm.

I det som er de mest formative årene av våre liv, gikk sosial kompetanse og kommunikative evner tapt.

Mangelen på ekte relasjoner og utfordrende situasjoner vi møter i dagliglivet skapte en ny tilværelse hvor vi ble dårligere rustet til å møte livet i dens fulle kraft.

Vi ser den samme tendensen i hele samfunnet for øvrig:

Hvis vi kan unngå ubehag, så gjør vi det.

Innkommende anrop vi ikke har lyst til å ta? Bare å ignorere.

Konflikt eller misforståelse med en venn eller kollega? Enklere å unngå
vedkommende.

Teams-møte du er sånn halvveis klar for? Av med kamera.

Dårlig forberedt til en prøve? Dropp å møte opp.

Gir fortere opp

Kullene som har gått på skole etter tusenårsskifte har gjort det i en ganske annen kontekst enn tidligere generasjoner.

Les også: Skolevegring: Se opp for disse faresignalene

ILLUSTRASJONSFOTO: NTB

Å få lockdown og hjemmeskole i fleisen samtidig som du prøver å manøvrere et ungdomsliv, er én ting.

Et konstant press, sammenligningskultur og hyppige oppmerksomhetsavbrudd er en ganske annen.

Blant lærere er tilbakemeldingene ganske unisone:

Elever tåler mindre å kjede seg.

De har kortere oppmerksomhetsspenn.

I møte med utfordrende oppgaver, gir de fortere opp.

Det er ikke så rart. De har vokst opp med umiddelbar tilgang på lettfordøyelig informasjon og underholdning.

Ibsen fenger rett og slett ikke like mye som TikTok.

Dessverre følger også sosiale medier med glansbilder og betalte fremstillinger av uoppnåelige overmennesker.

Les også: Skolevegring: Andreas fryktet skolen

Et misforhold

Ungdommer har ikke erfaring nok til å forstå at mye av det de serveres i sosiale medier, kun er illusjoner av det perfekte liv, og langt unna realisme.

Den konstante sammenligningen med andre, som så lett tilgjengeliggjøres via et titalls plattformer, skaper helt urealistiske forventninger til hvordan de skal takle livet.

I møte med sin egen opplevde utilstrekkelighet, takler de helt ordinære utfordringer dårligere enn før.

Les også: Ut mot fraværs-kaos i videregående

Også lurer vi på hvorfor det er økende fravær i norsk skole?

Jeg registrerer at flere tar til orde for å «tenke nytt» om skole og fravær. Vi kan godt tenke nytt, men vi må også forstå symptomene.

Vi som jobber med barn og unge, enten politisk eller som yrke, må forstå den konteksten de er en del av, og at den ikke nødvendigvis oppleves likt mellom generasjonene.

Ungdom opplever at de er utilstrekkelige i livet, samtidig som vi rundt dem forventer mer.

De trenger den støtten som ble etterspurt allerede våren 2020.

Dette misforholdet har vi et felles ansvar for å rette opp.

Fordi ungdommen klarer det ikke alene.