Nok en gang vil alle se ut som henne

Det er en egen selvtillit over minimalismen. Det er noe iboende glamorøst over å si nei takk, velge vekk ting, fjerne kanter, pynt, armbånd, dingel og dangel. Over å ta på seg en hvit skjorte eller en sort singlet (men den riktige hvite skjorten, den riktige sorte singleten), nikke til speilbildet sitt og si: Dette er nok.

Ingen skjønte dette bedre enn den legendariske moteskaperen Calvin Klein, da han fikk en hel verden til å forsverge farge og kle seg i hvitt, sort, beige og grått på nittitallet. Og få hadde en bedre forståelse for det avslappet luksuriøse enn Carolyn Bessette. Hun jobbet for Klein, og fikk selv de moderne, enkle plaggene til å stråle der hun strente nedover gatene på Manhattan.

I 1992 møtte Besette mannen som var kjent som Amerikas mest ettertraktede ungkar, John F. Kennedy jr. De fremsto som det perfekte paret. Han var fornem, hun var chic, begge var vakre. De giftet seg, men døde en tragisk død sammen i en flystyrt i 1999. Nå vekkes kjærlighetshistorien deres til live igjen i TV-serien «Love Story».

Nå skal de første fem episodene ha blitt sett på i smått utrolige 25 millioner timer. Serien har blitt en snakkis og inspirert et utall «slik får du stilen»-saker på de store motenettstedene.

Den har også vakt kraftfulle reaksjoner fra tilskuere som mener hovedrolleinnehaver Sarah Pidgeons kostymer ikke er en troverdig gjengivelse av Carolyn Bessette Kennedys faktiske garderobe, at klærne ikke er elegante eller eksklusive nok.

Kanskje er det noe i tiden som tørster etter nettopp denne stilen, slik det var den gang?

Det var ikke så rart at stilen slo gjennom da den gjorde. Både åttitallet og det tidlige nittitallet var, på hver sin måte, mye. Åttitallet var jappetid og rusaktig materialisme, stort hår og dyre klokker.

Det gled inn i en ny tidsalder preget av smellvakre og intenst stylede supermodeller, som Cindy Crawford og Claudia Schiffer, på tilsynelatende evig flukt fra paparazziene. Et alternativ oppstod i grungen, der frontfigurene hadde tunge støvler og flanellsskjorter og rader med armbånd og langt hår som ikke alltid så nyvasket ut.

Calvin Klein så behovet for et alternativ til dette. Alt ved merket, fra de nedstrippede T-skjortene til logoen med to bokstaver i en tynn font uten seriffer – ck – signaliserte en eleganse som utmerket seg ved alt som ikke var der. Merkets muse ble Kate Moss, som frontet reklamekampanjen for parfymen Obsession.

Carolyn Bessette skal ha vært en av dem som ivret for å gi Moss den jobben. Moss var annerledes enn supermodellene som dominerte motebransjen. Hun var mager og lett androgyn, med et nær usminket ansikt som sugde til seg publikums blikk.

Snart var det mange som følte at nettopp dette, det naturlige og avslappede, uten fuss og styr, var det mest attraktive av alt. Carolyn Bessettes reise opp til toppen av det amerikanske hierarkiet syntes å bekrefte denne antagelsen. John F. Kennedy kunne, var det antatt, få en hvilken som helst kvinne han ville ha.

Den han til sist falt for, var en jente fra ganske alminnelige kår, med mer smak og stil enn penger. Hun var vakker, men ikke på en insisterende måte, tilbakeholden i møte med media, og, ikke minst, kledd i rene, enkle, minimalistiske antrekk. Ingenting ved henne ropte. Og likevel, eller kanskje derfor, hadde hun vunnet prinsen fra det nærmeste USA kom en kongelig familie.

Enkelheten kan bedra. Det kan være veldig anstrengende å se uanstrengt ut. For helt ærlig, det var ikke bare de dempede fargene som gjorde Calvin Klein til et stort navn på nittitallet, ikke bare de lette, undertøysaktige slip-kjolene, som fulgte linjene på modellenes kropper uten å klamre seg til dem.

Merket solgte også sex, skamløst og utilslørt. Calvin Klein fant raskt ut at han kunne selge et uhorvelig antall boksershortser ved å plassere dem på kroppene til noen av de mest velbygde mannlige superstjernene som fantes, fotografere dem i flatterende sort/hvitt og blåse plakatene opp på steder der publikum var nødt til å se dem.

Den slags vekker ikke så stor oppstandelse lenger, men en av de tidlige kampanjene, med en nesten naken Mark Wahlberg, den gang kjent som rapperen Marky Mark, og en toppløs Kate Moss, var enormt kontroversielt. Mangelen på sminke, stæsj, og i dette tilfellet, klær, gjorde at fokuset på det kroppslige ble desto større. Og dette var ikke kropper vanlige menn og kvinner kunne få uten å jobbe veldig, veldig hardt for det.

For dette er en annen side av det minimalistiske. Den gir deg ingen steder å gjemme deg bort. Vask bort sminken, stryk håret, sleng en lett silkekjole nesten uten sømmer over hodet, og det som trer frem er råmaterialet, på godt og vondt.

For den som så på sin egen kropp og sitt eget ansikt i speilet og kjente på usikkerhet og komplekser, var neppe Calvin Klein-stjernene egnet til å styrke selvfølelsen. Ikke for menn og ikke for kvinner. Det er en egen aura av overlegenhet over de som ser smashing ut tilsynelatende uten å ha gjort noen ting.

Calvin Klein skjønte nittitallet og hva som skulle til for å trenge gjennom støyen. Men når Carolyn Bessette Kennedy og «Love Story» får slikt gjennomslag i 2026, sier det kanskje også noe om øyeblikket her og nå.

Det øyeblikket er preget av et dramatisk, flimrende nyhetsbilde, et dramatisk ekspandert kjendisgalleri som nå inkluderer alskens selvskapte influensere, og en konstant konkurranse om oppmerksomheten.

I ethvert sekund er det noen som ønsker seg noe av deg, om ikke pengene dine, så dine private opplysninger, dine digitale spor. Enhver annonse eller videosnutt du har kastet et dovent blikk på, forfølger deg gjennom internett i ukevis etterpå. Det er ikke en avslappet tid.

Kanskje det er derfor, nå som da, publikum ser på Carolyn Bessette Kennedy og synes hun virker som moteversjonen av et kaldt glass vann med isbiter. At noe ved henne signaliserer en avstand, en evne til ikke å la seg rive med av alt mulig.

Som paradoksalt nok er det vi velger å la oss rive med av, akkurat nå.