Nordens største gravhaug er kanskje ikke en gravhaug likevel

15 hours ago 4

En gang rundt år 550 ble Nordens største menneskeskapte haug bygget på Romerike.

Den var 95 meter lang og 19 meter høy. Og den ble bygget i en tid med stor uro.

– En helt vill haug

Et vulkanutbrudd i 536 hadde utsatt verden for et klimasjokk. I Norge knivet mange småkonger om makten.

Menneskene som bygde haugen, lagde tre tydelige lag av tømmer med flere meter tjukke lag av leire, sand og jord imellom.

Arkeologer har anslått at det lå 25.000 tømmerstokker bare i det øverste laget av haugen og at mellom 400 og 600 mennesker må ha vært involvert i byggingen. Den skal ha gått ganske raskt – de ble ferdige i løpet av en sommer.

– Det er en helt vill haug, sier Lars Gustavsen, arkeolog ved Norsk institutt for kulturminneforskning.

– Arkeologisk sett er den helt unik, det finnes ikke tilsvarende noen steder.

Haugen er en høystatus-gravhaug, ifølge de fleste arkeologer.

Men de arkeologiske bevisene underbygger på ingen måte den teorien, ifølge Gustavsen.

Har lett etter kong Rakne

Portrettbilde av Lars Gustavsen foran en traktor i en åker.

– Når vi har lett etter «kong Rakne» i 150 år uten å finne spor etter verken mannen eller graven hans, så er det på tide å tenke litt nytt.

Navnet til Raknehaugen peker på den forklaringen som altså har vært mest nærliggende.

At her lå kong Rakne fra sagnet om Raknehaugen begravet.

Men de første utgravningene av haugen i 1869 og 1870 fant ingen spor etter gravkammeret de forventet å finne. Det var bare masse tømmer her.

De neste utgravningene, i 1939 og 1940, åpnet enda litt mer av haugen, men fant fortsatt ingen spor etter noen grav.

En kongsgrav – eller en kenotaf?

Sigurd Grieg, arkeologen som ledet utgravingen, mente haugen var en kenotaf. Dette er et slags minnemonument over noen som har dødd, men der det ikke er noen kropp å begrave. Et symbol på en grav. Det ble funnet noen rester av kremerte bein, men det var ikke mulig å si om det var fra dyr eller menneske.

Rundt 50 år senere, på 1990-tallet, kunne ny teknologi endelig slå fast at de kremerte beina faktisk var deler av hodeskallen til et menneske. Så da var det kanskje en gravhaug.

Men så gikk det et par tiår, og så kunne enda mer detaljerte analyser slå fast at disse beina var fra bronsealderen, 1.300 år før haugen ble laget. Så da var det vel heller en kenotaf, da.

Eller kan det ha vært noe helt annet?

Svart-hvitt bilde av 11-12 menn som graver ut den store Rakenhaugen. Noen kjører bort trillebårer fulle av jord, andre står og graver. Noen er på en hylle litt høyere opp og graver innover der. Sjakten som er åpnet i haugen er flere meter høy.

Landskapet rundt

Gustavsen studerer landskapet rundt de mange menneskeskapte haugene i Norge. Han bruker blant annet laserscanningsdata fra fly, såkalte lidar-data, for å få oversikt over hvordan det så ut da haugene ble bygget.

– Jeg oppdaget at rett sør for Raknehaugen har det gått et gigantisk jordskred, sier Gustavsen til forskning.no.

Det er kjent at det har vært en del jordskred i området, forteller arkeologen.

– Men ingen har satt dem i sammenheng med haugen. Alle har vært opptatt av hva som er eller ikke er inni haugen. Ikke det som er rundt.

Da Gustavsen begynte å nøste i mysteriet Raknehaugen, dannet det seg en ny teori.

Klimakrisen i 536

Den starter med vulkanutbruddet i 536 som påvirket måten folk dyrket jorda på. Effekten av 536-krisen har vært noe overdrevet, påpeker Gustavsen, men mange gikk fra å dyrke korn til å holde dyr. Og med klimakrisen kom det mer nedbør.

– Dette dyreholdet og all nedbøren ga ustabile jordforhold, spesielt i området sør for haugen. Det er årsaken til at skredet har gått, tror Gustavsen.

Hendelsen må ha vært dramatisk.

– Vi snakker om et én kilometer bredt jordskred med kvikkleire. Jorda får konsistens som suppe. Alt forsvinner, sier Gustavsen.

Det må ha vært traumatisk for menneskene som bodde her, tror han.

– Det ødelegger alt som finnes i nærheten, tar med seg mennesker, dyr, hus.

Illustrasjon av Raknehaugen i forhold til hvor jordskredet skal ha gått, sett ovenfra.

En slags religiøs respons?

Menneskene som var vitne til skredet, var før-vitenskapelige mennesker, påpeker Gustavsen.

– De har ingen forståelse for hvorfor dette skjer.

Og for at det ikke skal skje igjen, må de gjøre noe.

– Kanskje har de bygget haugen for å blidgjøre gudene eller kreftene som finnes i naturen, foreslår Gustavsen.

– Som en samlende respons på katastrofen og for å gjenopprette situasjonen sånn den var før dette skjedde.

Grovt, røft og stygt

Gustavsen har ingen datering på jordskredet han har sett med lidar-dataene. Han vet altså ikke nøyaktig når det skjedde.

Men vi vet at haugen ble oppført i en periode med økt nedbør og at det skjedde et skifte fra dyrking av korn til å holde dyr.

Og så er det det med tilstanden til tømmeret i haugen.

Det er nemlig mange underlige aspekter ved tømmeret i Raknehaugen. Disse er beskrevet i tidligere studier av treverket, som har blitt hentet ut under de tidligere utgravingene.

– Dette er ikke noe fint tilvirket tømmer, det er ikke noe byggverk sånn sett. Det er grovt, røft og stygt tømmer som er hopet opp i disse lagene, sier Gustavsen.

Masse tømmerstokker som er gravd ut av haugen ligger slengt i en stor haug.

Hvor mange tømmerstokker?

Under utgravningen i 1939 telte arkeologene tømmerstokker i et begrenset område i det øverste laget. Slik beregnet de antallet stokker i hele dette laget. Tallet ble 25.000.

Det var tre lag med tømmer i haugen, og noen steder står det at haugen besto av 75.000 tømmerstokker.

Men de tre lagene er ganske ulike, med ulik tykkelse, utstrekning og sammensetning. Derfor kan vi ikke bare gange med tre for å anslå den totale mengden tømmer, ifølge Lars Gustavsen.

Tømmeret var dessuten kløyvd i både to og fire deler, så tallet 25.000 viser ikke til antallet hele trær – men deler av trær.

– Antallet trær felt i det øverste laget kan være så lavt som et par tusen, sier Gustavsen.

– Selv om haugen er et resultat av et stort foretagende, er nok tallet på tømmer som folk opererer med, for høyt og ikke minst unøyaktig.

Det er ikke sånn man hogger trær

Flere av stokkene er hogget i brysthøyde, én meter opp på stammen, forteller arkeologen.

– Det gjør man ikke når man hogger trær, det hindrer jo at skogen vokser opp igjen.

Tømmeret er heller ikke kvistet ordentlig. I stedet står det igjen kvister og greiner.

Noen av trærne er dratt opp med røttene. Andre ser ut som om de er brukket tvers over.

De er også felt i én omgang og viser ingen tegn til å ha vært lagret ute, men heller blitt lagt raskt inn i haugen.

– Teorien er at masse folk har blitt sendt ut i skauen for å hogge masse trær og at dette vitner om at den som ble gravlagt her, var en stor og mektig kar, sier Gustavsen.

– Jeg mener at måten dette er felt på, passer bedre med at det er dratt opp med naturens hjelp. Det ligner veldig på det du ser skjer i sånne jordskredsoner.

Store grove tømmerstokker med kvister som ble gravd ut av Raknehaugen i 1940.

– Vi tenker feil om disse haugene

Raknehaugen er ikke den eneste menneskeskapte haugen der arkeologene ikke finner gjenstander.

– Jeg tror vi tenker litt feil om disse haugene, sier Lars Gustavsen.

– Når vi ser en haug, så tenker vi at det er en gravhaug. Men med det som utgangspunkt så blir det vanskelig å forklare haugene som ikke har en grav.

Gravhaugene tolkes gjerne som symbol på makt. Og som Nordens største haug har de fleste tenkt at Raknehaugen må ha vært en kongegrav eller en stormannsgrav.

Typisk for perioden er også at det blir færre mindre hauger og flere store, forteller Gustavsen. Dette har blitt tolket som at det har blitt færre småkonger og mer sentralisering av makt.

– Min tolkning av Raknehaugen går mot det. Jeg ser ikke noen sånn symbolikk i dette, det har ikke noe med en maktdemonstrasjon å gjøre.

Det er bare en teori, understreker han.

– Jeg har ikke noen harde bevis, sier arkeologen.

– Men teorien min er ikke noe mer usikker enn den etablerte tolkningen av haugen som en høystatusgrav, som er en tolkning som det arkeologiske materialet ikke underbygger.

Modell av Raknehaugen viser et utsnitt av haugen som tydelig viser hvordan tømmerstokkene var lagt lagt på lag i en slags kjeglestruktur.

Var nok reist til minne om en avdød

– Jeg syns det er fint at et sånt fantastisk monument blir tatt opp igjen, sier Dagfinn Skre.

Den erfarne arkeologen utførte selv en liten utgraving i Raknehaugen i 1993. Skre har blant annet bidratt til å finne ut av hvor høy haugen faktisk var og har regnet på hvor mange mennesker som måtte til for å bygge den.

Raknehaugen er ikke lett å nærme seg fordi den er så unik, bekrefter Skre.

– Men jeg holder fremdeles en knapp på gravhaugteorien, sier han.

Portrettbilde av Dagfinn Skre i marineblå jakke med en mikrofon i hånda, mot en bakgrunn av mosegrodde klipper og vann.

Styrken i Gustavsens tolkning er analysene av landskapet, ifølge Skre. Men Skre viser til de andre haugene vi kan sammenligne Raknehaugen med.

– Alle hauger vi kjenner fra denne perioden i Skandinavia, er gravhauger, eller så er det gode grunner til å tro at de er kenotafer, sier Skre.

– Det at det ikke er en begravelse i Raknehaugen, er ikke grunn nok til å ikke tro at det er en haug reist til minne om en avdød, mener han.

Grovt tømmer stabiliserte haugen

Det største problemet med Gustavsens teori er at vi ikke vet når jordskredet han har sett med lidar, skjedde, mener Skre.

– Det har gått masse jordskred på Romerike fra istiden og til Gjerdrum-skredet for noen år siden. Så at akkurat det skredet skulle ha skjedd akkurat da, ville være litt av et sammentreff.

Han er heller ikke helt enig i beskrivelsen av tømmeret og at dette sannsynliggjør at det er trær tatt av et skred.

– Den nederste delen av enkelte trær ble funnet, men jeg kan ikke se at de fant egentlige røtter.

Skres tolkning er i stedet at den grove behandlingen av tømmeret er gjort med vilje, for at utstikkende greiner skulle stabilisere haugen.

– Det meste av massen i området er leire og sand. Det er ikke stabile masser å bygge en haug av. Så jeg tror treverket er lagt inn for å stabilisere massene.

Klimakrisen på 500-tallet var ikke så ille

Heller ikke arkeolog Ingar Mørkestøl Gundersen er overbevist.

Det er fint med nye og friske perspektiver, men Gustavsens studie har for mange metodiske svakheter, mener Gundersen.

Også han peker på den manglende dateringen av jordskredet.

I en periode mente mange arkeologer at vulkanutbruddet i 536 førte til en katastrofe som rammet bredt. Men ikke alle ble rammet like hardt, har senere forskning vist, blant annet Gundersens egen. Fra Romerike er det spor etter at folk klarte å tilpasse seg de nye forholdene, forteller han.

Nyere forskning tyder dessuten på at det ikke stemmer at klimaet på midten av 500-tallet ble kaldere og våtere – det ble snarere tørrere. Det gjør det mindre sannsynlig at skredet skjedde akkurat da, mener han.

– Det svekker hypotesen om Raknehaugen som spor etter et kollektivt traume, i hvert fall i et klimahistorisk perspektiv, sier han.