Norges Mistral-øyeblikk: Når vinden snur, må vi løfte seilene

Silvija Seres tar til orde for større investeringer i det hun kaller fremtidens næringer. Foto: Berit Roald / NTB

Donald Trumps uforutsigbarhet, Kinas stille dominans og en svekket amerikansk allianse har utløst et sjeldent strategisk mulighetsrom i Europa og Norge.

Dette er en kronikk

Det sies at det aldri er så galt at det ikke er godt for noe. Donald Trumps uforutsigbarhet, Kinas stille dominans og en svekket amerikansk allianse har rystet verdensordenens grunnpilarer. Men de samme kreftene som destabiliserer, har også utløst en ny bevegelse i Europa.

Et kontinent som lenge har nølt med å finne en felles strategisk retning, begynner nå å orientere seg rundt egne prioriteringer – med økende vilje til å bygge teknologi, forsvar og energi på egne premisser.

Midt i dette bildet har det franske oppstartsselskapet Mistral fått uventet symbolkraft. Selskapet, verdsatt til over 5,8 milliarder euro, har valgt en annen vei enn amerikanske AI-giganter: åpne modeller, europeisk verdiforankring og pragmatisk innovasjon.

Det er ikke nødvendigvis en kamp om å bli størst – men om å være relevant i en ny geopolitisk virkelighet. Og akkurat her finnes også en mulighet for Norge.

Norge står i en økonomisk særstilling. Inntektene fra olje og gass er historisk høye. Teknologier knyttet til forsvar og beredskap er i sterk internasjonal etterspørsel. Kronesvekkelsen styrker konkurranseevnen til eksportnæringene, og sysselsettingen er høy. Vi har overskudd, kapital og tillit.

Seres viser til det franske AI-selskapet Mistral som et eksempel på at Europa kan lykkes med innovativ digitalisering. Foto: Bruna Casas / Reuters

Alt ligger til rette for å gjøre store investeringer i fremtidens næringer. Likevel bruker vi for mye på å forlenge fortiden og for lite på å bygge det neste. Vi kjøper oss tid, der vi burde kjøpe oss posisjon.

Men det er verdt å minne om at Norge har gjort dette riktig før. Da vi satset på vannkraft på begynnelsen av 1900-tallet, la vi grunnlaget for industrialisering og velferd. Da vi tok kontroll over oljen på 1970-tallet, bygget vi teknologisk suverenitet og det som senere ble verdens største statlige investeringsfond.

Det krevde mot, langsiktighet og fellesskap. Det krevde vilje til å satse i motvind

Norges neste store mulighet ligger ikke i nye oljefelt eller flere vannkraftverk. Den ligger i det digitale havet. Vi sitter allerede på verdens største datasett fra havbunnen. Vi har teknologien, systemene og menneskene som kan tolke og utnytte disse dataene. Vi er verdensledende på undervannssensorer, fjernstyrte fartøy, kabler og kontrollsystemer for krevende, dyptliggende operasjoner.

Denne kompetansen er i ferd med å få ny strategisk relevans. Havvindparker må forankres og vedlikeholdes på dypt vann. Karbonlagring krever sanntidsdata om trykk og lekkasjer i undersjøiske formasjoner. Maritim overvåkning og nasjonal sikkerhet forutsetter stabil, kryptert kommunikasjon og autonome plattformer. Fiskeri og havbruk er allerede avhengig av presis miljø- og biologiinformasjon i sanntid.

Alt dette er områder der norsk teknologi, erfaring og driftssikkerhet er internasjonalt etterspurt. Det digitale havet er ikke en visjon – det er et økosystem i vekst.

Kongsberg Maritime bygger autonome undervannsfartøy med kunstig intelligens for langvarige dypvannsoperasjoner. Equinor og Aker Solutions utvikler sensornettverk og datasystemer for havbunnsmonitorering. DNV leverer standarder for cybersikkerhet i maritime digitale systemer. Norske forskningsmiljøer leder internasjonale prosjekter på undervannsrobotikk, og aktører som NORSAR og Nansen-senteret analyserer store havdatasett med satellittstøtte.

Samtidig viser resten av Europa økt interesse for å utvikle egne teknologiske styrker.

Frankrike investerer milliarder i kunstig intelligens. Tyskland satser på industriell digitalisering og forsvar. Danmark bygger verdens første energiøy. Sverige er i ferd med å bli Europas batterisenter, og Finland leder an i utviklingen av 6G og kvanteteknologi. Disse landene posisjonerer seg langs fremtidens verdikjeder – og velger felt der de kan bli nødvendige, ikke bare konkurransedyktige.

Det som skiller det digitale havet fra mange andre sektorer, er at det allerede eksisterer – men fortsatt er i støpeskjeen. De teknologiske komponentene er operative, men økosystemet er fragmentert. Markedet finnes, men er fortsatt uregulert.

Europa trenger sikre dataforbindelser, bærekraftig havforvaltning og undervannsinfrastruktur som kan kombineres på tvers av sektorer. Det Norge har utviklet, passer godt inn i dette bildet. Og det har – med en teknologisk dybde og maritim kultur – få andre land som kan levere.

Når stormen kommer, bygger noen murer, andre bygger vindmøller. Norge har tradisjon for det siste. Vi er best når det blåser. Og det gjør det nå – både geopolitisk og økonomisk.

I denne vinden ligger ikke bare risiko, men også retning. Det handler ikke om å doble dagens satsinger. Det handler om å anerkjenne det vi allerede har bygget – og forstå hvilken rolle det kan spille i det nye Europa.