Ny dom fra Høyesterett om rettslig interesse i trepartsforhold

Det sivilprosessuelle grunnvilkåret om rettslig interesse er behandlet i et mylder av høyesterettsdommer opp gjennom årene, men ikke desto mindre dukker det fortsatt opp nye varianter. Nå har Høyesterett behandlet et spørsmål som dukket opp i forbindelse med at en arbeidstaker klager på hvilket lønnsnivå som legges til grunn for pensjonsopptjeningen.

Problemstillingen har oppstått fordi den Schibsted-ansatte kvinnen i 2017 ble delvis ufør. I pensjonsavtalen mellom arbeidsgiver og Storebrand er det avtalt at pensjonsgrunnlaget som tjenestepensjonen skal beregnes av, bare skal oppjusteres for arbeidstakere som er helt arbeidsdyktige. Hennes fremtidige pensjon, og dermed også den premien arbeidsgiver betaler, beregnes dermed nå på grunnlag av et 10 år gammelt lønnsnivå. Noe som naturlig nok vil gi lavere pensjon.

Vil ha avtalerevisjon

Kvinnen anfører at dette avtalevilkåret må settes til side både som diskriminerende og som urimelig etter avtaleloven § 36. Kvinnen krever dermed revisjon av en avtale hun selv ikke formelt er part i, ettersom tjenestepensjonsavtaler inngås mellom arbeidsgiver og forsikringsselskapet, i dette tilfellet Storebrand.

Storebrand har bedt om at saken avvises, og mener søksmålet burde vært rettet mot arbeidsgiver. Kvinnen ønsker imidlertid ikke å havne i tvist med sin egen arbeidsgiver. Lagmannsretten ga Storebrand medhold, og begrunnet dette med at en dom mot Storebrand uansett ikke ville være bindende for arbeidsgiver – som er den som til syvende og sist må betale den eventuelt forhøyede pensjonspremien.

Høyesterett, derimot mener kvinnen har rettslig interesse i et slikt søksmål, og skriver at domstolene i spørsmålet om å fremme en sak må bygge på partenes pretensjoner om både faktiske forhold og rettsregler. Det er kun pretensjoner om søksmålsvilkårene, som skal prøves av domstolene.

Høyesterett skriver: 

«I tilfeller hvor saksøker hevder at saken gjelder saksøkerens egen rett eller plikt, må retten derfor uprøvd legge til grunn det saksøkeren pretenderer om det materielle kravet. Spørsmålene om hvem som er berettiget og forpliktet, og hva rettsforholdet går ut på, er materielle spørsmål som saksøkeren har krav på å få realitetsbehandlet.»

I dette tilfellet er spørsmålet i hovedsaken som nevnt hvorvidt et vilkår i en kollektiv pensjonsforsikringsavtale er gyldig, og Høyesterett skriver videre:

«A er som arbeidstaker ikke part i pensjonsforsikringsavtalen, men gjør i søksmålet gjeldende at hun som begunstiget i avtalen har selvstendige rettigheter som hun kan forfølge – også under opptjeningen av pensjonen. Hun hevder at det er Storebrand, som i henhold til pensjonsforsikringsavtalen forvalter og administrerer hennes pensjonsopptjening, som overfor henne er forpliktet til å oppjustere pensjonsgrunnlaget.

A pretenderer altså at saken gjelder hennes egne rettigheter, og at Storebrand er forpliktet overfor henne. Ved spørsmålet om søksmålsvilkårene er oppfylt, må domstolene legge denne pretensjonen uprøvd til grunn. Om hun har et slikt krav, og om hun kan bygge på de rettslige grunnlagene som kravet er basert på, er materielle spørsmål som hører under realitetsavgjørelsen. Etter min mening er det derfor klart at A har et beskyttelsesverdig behov for å få dom overfor Storebrand, og at kravet til aktiv søksmålskompetanse derfor er oppfylt.»

– Et vendepunkt

Parat har gått inn som partshjelp i saken. Parat-advokat Vetle Rasmussen kaller dommen et vendepunkt.

– Dette innebærer et paradigmeskifte i pensjonsjussen. For første gang kan en arbeidstaker kan gå til søksmål direkte mot pensjonsforsikringsselskapet under opptjening av pensjonsrettigheter. Det er et avgjørende skritt for å ansvarliggjøre selskapene for deres egne standardvilkår – vilkår som arbeidsgivere flest har svært liten innflytelse over og strengt tatt ikke er nærmest å bære risikoen for, skriver Rasmussen i en pressemelding.

Storebrands innvending om at en slik dom ikke vil binde Schibsted til å øke premien de betaler til Storebrand, får null gehør. Høyesterett mener det ikke uten videre kan legges til grunn at arbeidsgiver vil måtte betale høyere premie for et høyere pensjonsgrunnlag, og skriver:

«Om premien skal økes, vil i første rekke bero på forsikrings- og pensjonsmessige beregninger. Muligheten for økt premie blir da for avledet og indirekte til at det etter mitt syn kan begrunne nødvendig prosessfelleskap. En mulig økt premie er dessuten et forhold mellom Storebrand og arbeidsgiveren. Har Storebrand ønske eller interesse av å få premiespørsmålet avgjort i samme sak, kan Storebrand selv bringe inn arbeidsgiveren i søksmålet».

Storebrands prosessfullmektig har ikke besvart en henvendelse fra Rett24.

Dommen finner du her.