«Nytt på nytt»-Isalill bokdebuterer: Brennende engasjert

Bokanmeldelse«Hvem brente John Savio?»

Der tok Isalill Kolpus meg på fersken!

Jeg er forfatter, journalist og litteraturviter. Har jobbet som redaktør i forlag, tidsskriftet Bokvennen og litteraturavisen BLA. Som forfatter har jeg skrevet fire bøker. Bokanmelder i VG siden 2007.

E-post

Isalill Kolpus er til vanlig å se som komiker i «Nytt på nytt! på NRK. Nå løfter hun frem en underkjent kunstner i en personlig bok om kunst, språk og fortielser. Foto: Fartein Rudjord

Torsdag 12. mars kl. 21:00

For én av de underliggende påstandene i debutboken «Hvem brente John Savio?» er at Savio ikke bare var en fremragende kunstner, men en skammelig underkjent kunstner i norsk offentlighet.

Og med skam å melde: Jeg visste ikke hvem John Savio var.

Først da jeg så tresnittene hans, gikk det et lys opp for meg.

Det er et sterkt anslag, og Kolpus har skrevet en klok og opplysende bok som forener en personlig historie med formidling av John Savios liv og verk. Kunstneren selv døde av tuberkulose, bare 36 år gammel, i 1938, og ble for alvor anerkjent etter sin død.

Mange kjenner Kolpus som komiker og fast paneldeltager i «Nytt på nytt» på NRK. Som forfatter viser hun en annen side: alvorlig, søkende og dypt engasjert.

Utgangspunktet er et familiesagn fra Bugøyfjord i Sør-Varanger. Her skal etterlatte arbeider av John Savio ha ligget på loftet hos familien Kolpus, før de siden ble brent av Isalills bestefar. Tanken er opprørende, nesten uutholdelig.

Er det mulig at kunsten i stedet ble stjålet – eller er alt bare en skrøne?

Premisset er nesten for godt til å være sant.

Kolpus følger sporene bakover, til Savios korte liv og kunstneriske virke, men også inn i egen familiehistorie. Hvem var egentlig bestefaren hennes? Teksten er til tider famlende og øm, andre ganger dirrende av raseri over alt fornorskningspolitikken har ødelagt.

Boken er vekselvis kunstnerbiografi, slektshistorie og litterær etterforskning. I så måte kan den leses i forlengelsen av nyere bøker som Kathrine Nedrejords «Sameproblemet» og Mats Jonssons «Da vi var samer»: bøker om samisk arv, skam, identitetstap og gjenoppdagelse.

Isalill Kolpus i kjent stil på «Nytt på nytt» på NRK. Foto: Skjermdump/NRK

Men Kolpus’ prosjekt er smalere og mer personlig, drevet av ett ulmende spørsmål: Ble John Savios kunst faktisk brent – og var det hennes egen familie som gjorde det?

Det mest slående ved boken er hvor mye jeg lærte av den.

Kolpus skriver med brennende engasjement om Savio, men også om samisk kultur, identitet og språk.

Særlig godt skriver hun om språk og makt. Når hun beskriver kampen for å lære samisk som sitt «mesterverk», åpner boken seg. Her blir språket ikke bare et redskap, men en måte å gjenfinne seg selv på, en vei tilbake til noe som nesten er gått tapt.

Foto: Fartein Rudjord

Kolpus er på sitt beste når hun lar disse nivåene klinge sammen: Savios bilder, slektens taushet, den personlige famlingen og tvilen. Hun tolker tresnittene – flere av dem gjengitt i boken – med presisjon og hengivenhet båret fram av en genuin beundring for hans følsomme strek. Hun har et skarpt blikk for motivene som har gjort ham så elsket.

Iblant blir undersøkelsene for omstendelige. Enkelte partier går i sirkel rundt de samme følelsene og innsiktene. En strammere redigering kunne gitt teksten enda større kraft.

Et par faktafeil skurrer: Bestefaren, født i 1930, kan vanskelig ha vært ti år da Savio døde i 1938, slik det er formulert et sted. Og når det hevdes at han var yngst i en søskenflokk på åtte, nevnes bare syv.

Alt i alt har Isalill Kolpus skrevet en bok som engasjerer, opplyser og utfordrer. Og kanskje viktigst: Etter å ha lest denne boken er John Savio umulig å glemme.