Oljefondet blir Norges neste store problem

4 hours ago 5

TRUMP. President Donald Trump snakker med reportere i Det hvite hus 3. februar.

Aldri før har et land hatt så stor utenlandseksponering – og så begrensede muligheter til å beskytte den i en verden der økonomisk makt brukes stadig mer åpent. Norges EU-utenforskap blir stadig mindre forsvarlig.

Georg E. Riekeles
Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC).

Publisert: Publisert:

For mindre enn 30 minutter siden

E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.

Gullprisen lyver ikke. Når den siste tiden har nærmet seg 1.500 kroner grammet, er ikke det først og fremst et uttrykk for inflasjon eller markedspsykologi, men for en dyp uro i det internasjonale finansielle systemet. I økende grad søker både statlige og private investorer trygghet utenfor amerikanske dollar og statsobligasjoner.

Tilliten til bærekraften i USAs økonomiske posisjon er i ferd med å slå sprekker.

Denne utviklingen har et langt bakteppe. Kina har siden 2013 redusert sine beholdninger av amerikanske statsobligasjoner med 680 milliarder dollar, tilsvarende nær 48 prosent. Japanske institusjonelle investorer og pensjonsfond har til dels gjort det samme. I mange år handlet dette om porteføljediversifisering, demografi og innenlands kapitalbehov.

Det nye er at denne reallokeringen nå skjer med økende hastighet i et internasjonalt klima der økonomisk samkvem ikke lenger først og fremst bygger broer, men brukes som våpen. Sist i forrige uke uttrykte Xi Jinping et ønske om at Kinas renminbi skal utvikles til en global reservevaluta, i takt med at dollarens posisjon svekkes.

I en tid der tollmurer splitter opp internasjonal handel, er oppstykkingen av internasjonale kapitalmarkeder det neste.

FORFATTER. Georg Riekeles er assisterende direktør i European Policy Centre (EPC), en tenketank i Brussel.

For USA innebærer dette et alvorlig problem. Trumps USA har brutt ned tilliten blant internasjonale partnere – og til dollaren – i rekordfart. Samtidig er landet avhengig av utenlandsk kapital for å finansiere et budsjettunderskudd på rundt 6 prosent av BNP og en statsgjeld som nærmer seg 38.000 milliarder dollar.

Dersom etterspørselen etter amerikansk statsgjeld svikter og rentene stiger, blir summen en eksistensiell utfordring for amerikansk økonomisk politikk.

Det er i dette landskapet ideen om en såkalt «Mar-a-Lago-akkord» må forstås. Kort fortalt: dersom markedsincentiver svikter, må Washington sikre fortsatt kapitaltilførsel til USA med andre midler. Bak forklaringen om at land som ønsker tilgang til det amerikanske markedet også må bidra til å finansiere amerikansk økonomi, ligger en implisitt trussel om bruk av press og makt for sikre USAs finansielle stabilitet og dollarens posisjon.

Dette er ikke lenger teori. Det er politikk i praksis. I alle USAs store forhandlinger siden « Liberation Day » har Trump-administrasjonen stilt investeringskrav som vilkår for å unngå tollkrig og økonomisk maktbruk. I fjor sommer ble EU presset til politiske løfter om rundt 600 milliarder dollar i nye investeringer i USA innen 2028. I realiteten slapp EU relativt billig unna med lite forpliktende løfter.

Japan har måtte akseptere juridisk bindende forpliktelser på om lag 550 milliarder dollar. Verst er det gått utover Sør-Korea, som har møtt krav som i praksis innebærer at over 80 prosent av landets valutareserver settes under amerikansk kontroll, kombinert med trusler om økte tollsatser dersom prosessen trekker ut.

Totalt er USAs viktigste handelspartnere blitt presset til investeringsløfter i størrelsesorden 5.000 milliarder dollar. Dette er ikke ordinær handel, industri, marked eller alliansepolitikk. Det er ren finansiell maktbruk.

Paradokset er at jo mer uberegnelig og hardhendt Washington blir, desto sterkere blir ønsket om å flykte. Det er derfor vi raskt kan gå inn i en dramatisk spiral av kapitalrestriksjoner og konfiskeringer.

I dette landskapet fremstår Norge som usedvanlig sårbart.

Oljefondet har tjent Norge godt – ja, så godt at det nå finansierer rundt en fjerdedel av statsbudsjettet hvert år. Vi er med andre ord i medisinsk forstand ikke bare neddopet, men også avhengige.

Samtidig er Oljefondet et geopolitisk eksperiment uten historisk sidestykke. Et lite land har gjort seg selv til en av verdens største og mest synlige utenlandske investorer, med betydelig eksponering mot USA, og uten tilsvarende politisk tyngde eller maktmidler til å forsvare sine interesser når spillereglene nå endres.

For Norge er dette en ubehagelig, men nødvendig erkjennelse.

Tap i finansmarkedene, som oljefondssjef Tangen til tider har varslet, er ikke hovedproblemet. Den reelle risikoen ligger i at norske verdier i økende grad befinner seg i jurisdiksjoner der eierskap ikke lenger behandles som politisk nøytralt.

Likevel har norske myndigheter insistert på et skille mellom marked og geopolitikk som forutsetter en regelbasert verdensorden. Da finansminister Jens Stoltenberg i høst effektivt satte Etikkrådet på sidelinjen etter amerikansk press i etterkant av fondets nedsalg i Caterpillar, var det basert på en antagelse om at Oljefondets investeringsvalg kan og bør holdes atskilt fra internasjonal politikk.

Denne antagelse deles åpenbart ikke lenger av stormaktene. Det var derfor knyttet stor spenning til forrige ukes rapport fra Ekspertrådet for pensjonsfondet. SVs tidligere finanspolitisk talsperson Kari Elisabeth Kaski var for eksempel ute med et krav om at hele fondets investeringsstrategi og forvaltning må legges om i møte med en ny tid.

Ikke overraskende landet rapporten på omtrent samme konklusjon som Stoltenberg i fjor høst: dagens verden krever styrket intern beredskap, og fondets finansielle formål må fremheves for å unngå å bli oppfattet som et politisk virkemiddel.

Denne konklusjonen er hverken feil eller tilstrekkelig.

I en interessekonflikt mellom stormakter er det naivt å tro at et lite land som Norge, med et gigantisk fond investert i andres økonomier, automatisk skjermes av rettsregler eller gode intensjoner.

Dagens geopolitikk styres ikke av rett, men av makt. USA, Russland og Kina bruker i økende grad både militære og økonomiske virkemidler – sanksjoner, eksportkontroll, ekspropriasjon, toll og direkte press – for å fremme nasjonale interesser.

«GEOPOLITISK EKSPERIMENT». Leder for Norges Bank Investment Management Nicolai Tangen og nestleder Trond Grande presenterer oljefondets resultater i 2025 under en pressekonferansen på Norges Bank i Oslo.

Norge fremstår som et av de mest utsatte landene i Europa, og står overfor flere potensielle geopolitiske krysspress.

Svalbard er igjen blitt et sikkerhetspolitisk tema. Forholdet til Kina balanserer på en knivsegg mellom politikk, handel, teknologi, og sikkerhet – og maktbruk, slik Norge har erfart før. USA krever underkastelse, ikke nøytralitet eller partnerskap. Selv Europa ruster opp sin industripolitikk og beskytter egne markeder.

Spørsmålet er ikke om Norge ønsker å bli dratt inn i geopolitisk konflikt. Spørsmålet er om vi har evne til å unngå det. Når økonomi og sikkerhet smelter sammen, kan passivitet være det farligste valget.

Oljefondets fremtid har ikke ett enkelt svar. Men håpet om at Trumps rivningskule skal spare Norge, er ikke en strategi. Svarene er sammensatte og krevende, men i bunn og grunn de samme som alltid for et lite land: styrket alliansepolitikk og tettere samarbeid.

Norges vedvarende EU-utenforskap fremstår derfor nå som et strategisk feilgrep.

Dette betyr ikke at Norge skal vende ryggen til USA eller til NATO, som fortsatt er fundamentet i norsk sikkerhetspolitikk. Men det betyr at Norge ikke lenger har råd til å stå alene politisk, institusjonelt og økonomisk.

Som alle våre nordiske naboer har forstått, er det i mange scenarioer bare det europeiske fellesskapet som kan gi små, åpne land reell beskyttelse og forhandlingskraft i en verden preget av maktbruk og stormaktsinnflytelse.

Det Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Sylvi Listhaug – og for så vidt også Kari Elisabeth Kaski – må innse, er at Norges «alenegang» i Europa er et stadig farligere og mer uansvarlig valg.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

TEKNOLOGI. Sophia Adampour
Grunnlegger av teknologihubben Verse. Skriver om blokkjede, krypto og teknologi.
TEKNOLOGI. Eirin Larsen
Teknologistrateg i Telenor og styremedlem i Fritt Ord. Tidligere journalist i bla. Adresseavisen og Dagens Næringsliv.
TEKNOLOGI. Ishita Barua
KI-forsker ved UiA, PhD, lege og techgründer.
UTENRIKS. Ine Marie Eriksen Søreide
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.
UTENRIKS. Espen Barth Eide
Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.
ØKONOMI, POLITIKK OG KLIMA. Kari Elisabeth Kaski
Tidligere stortingsrepresentant og finanspolitisk talsperson for SV. Bakgrunn fra miljøbevegelsen, blant annet som nestleder i ZERO.
UTENRIKS OG POLITIKK. Asle Toje
Utenrikspolitisk kommentator og forsker.
POLITIKK, KLIMA OG ENERGI. Øystein Sjølie.
Utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo. Har vært byråkrat og journalist. De siste årene har han skrevet mye om klima- og energiutfordringen, og publiserte "Oljeboka" i 2024.
POLITIKK. Mathias Fischer
Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.
EU OG EUROPA. Lina Strandvåg Nagell
Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
EU OG EUROPA. George Riekeles
Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
OLJEFONDET. Carine Smith Ihenacho
Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.
NÆRINGSLIV. Johan Andresen
Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.
SKATT. Bettina Banoun
Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.