Oskar er en norsk Emil i Lønneberget!

Andreboken i serien «Oskar og eg» er solid Maria Parr-kvalitet til glede for fansen.

Foto: Julia Marie Naglestad / Julia Marie Naglestad

• Kristine Isaksen (bokanmelder)

Oppdatert søndag 10. august kl. 07:17

Maria Parr er en våre dyktigste og mest leste barnebokforfattere, og det knytter seg alltid forventninger til hennes nye utgivelser. For to år siden kom den første boken i serien «Oskar og eg», som VG ga terning seks. Boken fikk Brageprisen, og ble nominert til den høythengende Nordisk råds barnelitteraturpris.

Parr er faktisk, sammen med Jon Fosse, den mest oversatte norske forfatteren i verden akkurat nå, ifølge NORLA (senter for norsk litteratur i utlandet).

Dessuten er hun nå nominert til den prestisjefylte Premio Strega i Italia for beste barnebok – for den første boken om Oskar og eg.

Nå er andreboken her, og den er tykkere enn forrige, og har enda flere småfortellinger om søskenparet Oskar på seks og Ida på ni år, som bor i en vestlandsbygd med foreldrene sine.

Denne serien setter standarden for sjangeren «høytlesningsbok» siden hvert kapittel er en perfekt komponert fortelling som beskriver én hendelse, har dramatisk høydepunkt og gjerne avsluttes med en morsom eller klok punchline. Å lese flere kapitler i større lesejafs er faktisk litt krevende. Det kjennes som å begynne på en ny bok igjen og igjen. 

Det er luksus med fargeillustrasjoner på annenhver side som bidrar til å holde interessen på boksidene. Illustratør Åshild Irgens har fulgt Maria Parrs forfatterskap hele veien, og stilen blir renere, lysere og mer harmonisk for hver bok.

Familie- og bygdelivet har en eim av gamledager som i alle bøkene til Parr, og «dramatikken» i hvert kapittel er ufarlig.

Oskar ligner Emil i Lønneberget, han er høyt og lavt, og skaper situasjoner som at den alvorlige mannen fra kirkekontoret får et beger rømme i hele fjeset.

Storesøsteren, som er jeg-personen, er hans rake motsetning: stille og usikker. Slike motsetningspar finnes det flere av i Parrs forfatterskap. De skaper dynamikk og gjør at leserne vil kjenne seg igjen i minst en av personene.

Her er det ingen mobilscrolling, mørke tanker eller en annerledes verden utenfor.

Det er godt å varme seg på søskenkjærligheten og rausheten til hverandre som preger bygdelivet. Alle lengter vel etter idyllen iblant. Også voksne liker tanken på besøk av besteforeldre som har fylt bilen med langtidsplanlagte gaver: syltetøy, strikkeklær, lammelår og hjemmebakte brød.

Det kan nesten bli for romantisk? Etter hvert blir fortellingene også ganske forutsigbare siden leseren kjenner hovedpersonene godt, og det finnes mange frempek på hva som kommer til å skje.

Men det er trygt og godt å lese «Oskar og eg».

Maria Parr har med sitt fredfulle vestlandsunivers funnet et spor hun kan gå i lenge, og hun er i en egen liga hva gjelder språk, komposisjon og relasjonsbeskrivelser. Det er å håpe på at det ikke bare kommer Oskar og eg-bøker på løpende bånd nå, men at hun også samler sats til å skrive noe annerledes.