Outsiderne vinner fram

Det er gode tider for ytterpartiene i norsk politikk.

Måned for måned har Frp spist av Høyres forsprang, og er nå stabilt største parti på høyresiden. Nå er det Frp-leder Sylvi Listhaug som er den blå dronninga.

Men det er ikke bare på høyresiden velgerne vandrer. Akkurat nå er Rødt jevnstore med SV på gjennomsnittsmålingene til pollofpolls, og fortsetter utviklinga blir Rødt størst.

Kan Rødt-leder Marie Sneve Martinussen bli dronninga av venstresiden? Det vil i så fall være et vel så interessant tronskifte.

Mens SV oppleves å ha blitt et smalere parti med færre profiler, har Rødt gått motsatt vei. De framstår som et stadig mer pragmatisk parti med bredere appell enn de har hatt.

Ikke lenger den røde fare

Partiet Rødt har lenge vært en utfordrer i norsk politikk.

Etter valget i 2021 fikk partiet åtte representanter på Stortinget, og har gradvis gått fra å være et kuriøst miniparti til å bli et etablert maktparti.

De siste årene har de ligget stabilt godt over sperregrensa, og strømkrisevinteren 2022 hadde de målinger på 10-tallet. Så kom invasjonen av Ukraina med påfølgende Nato-debatt og sendte dem ned igjen.

Men også politisk har partiet vært gjennom en forvandling.

I dag framstår Rødt mer pragmatisk og virkelighetsnært.

Viktige milepæler var da partiet vedtok våpenstøtte til Ukraina og var med i Nansen-forliket på Stortinget, som indirekte tolkes som en aksept av Nato. Før jul åpnet partiet for første gang opp for å sitte i regjering, selv om Ap ikke akkurat svarte med entusiasme.

Partiet har en langt mer radikal indre opposisjon, men partiledelsen ser ut til å vinne de fleste kamper med bekvemt flertall.

Partileder Marie Sneve Martinussen klarte raskt å fylle de store skoene etter Bjørnar Moxnes, som har mye av æren for partiets gjennombrudd. I Stortinget oppleves Martinussen som en partileder det er lettere å samarbeide med enn forgjengeren.

Selv om Mímir Kristjánsson er i en divisjon for seg både i oppmerksomhet og selvtillit, har Rødt en aktiv stortingsgruppe med mange markante profiler.

Ikke nok med det. Rødt fikk også for første gang valgkampstøtte av LO. De er med andre ord blitt stuereine. Høyresidens forsøk på å skremme med Rødt, biter ikke lenger.

Da ser situasjonen ganske annerledes ut for SV.

Etter at Sp forlot regjeringa og Ap fikk styre alene, har partiet falt markant på målingene. I juni måned er de mindre enn Rødt på tre av fire målinger.

Det har vært en slags stående sannhet om SV at de har klart seg bra, selv om de har vært gjennom et partilederbytte og valgte å stå utenfor regjering.

Aps problemer har gitt næring til mange

Det er en konklusjon som tåler å utfordres.

I flere år der Ap har ligget godt under 20-tallet på målingene, burde SV strengt tatt hatt et betydelig større potensial enn 10 prosent. SV har alltid vært en nødhavn for frustrerte Ap-velgere, og har de siste årene levd godt på Aps problemer.

Derfor er det naturlig at SV treffes hardere enn Rødt av at Ap-velgerne har fått tilbake trua på partiet sitt.

Men der Rødt oppleves å ha blitt mer pragmatiske, er inntrykket at SV under Kirsti Bergstøs ledelse er blitt et smalere parti.

Det kan delvis henge sammen med at deres største profiler, Audun Lysbakken og Kari Elisabeth Kaski er på vei ut, uten at partiet har rukket å bygge særlig mange nye.

Det kan også skyldes at partiet profilerer fordeling og sosiale forskjeller mer enn klima og grønn politikk.

Dessuten er partiet i noen spørsmål på kollisjonskurs med sine velgere.

Der SV-ledelsen framstår svært negativ til EU og alt som smaker av europeisk samarbeid, utmerker SV-velgerne seg som langt mer EU-positive enn partiet sitt.

Når partiet snudde om våpenstøtte til Ukraina og Nato-medlemskap, var det tydelig at partilederen var blant dem som slepte beina etter seg.

Med andre ord: Med Rødt under Marie Sneve Martinussens ledelse og SV under Kirsti Bergstøs ledelse, er det stadig vanskeligere å skille de to partiene. Og det skyldes ikke at Martinussen kommer fra Kirkenes og Bergstø fra nabokommunen Nesseby.

Røde utenpå, ulike inni

Det betyr ikke at det er forskjeller.

SV appellerer særlig til høyt utdannede, og har en stor overvekt av kvinnelige velgere.

Rødt har de siste årene gått fra å være et «universitetsparti» til å appellere mer til folk uten utdannelse, også mange utenfor arbeidslivet.

Deres velgere ligner mer på «vanlige folk»-velgerne til Sp og Frp, og det er neppe tilfeldig at Rødt tar flest velgere fra Senterpartiet, og mister flest til Frp. SV mister i all hovedsak velgere til Ap.

Men også geografien skiller dem. Der SV gjør det best i storbyene, har Rødt vokst i hele landet.

NRKs supermåling viste at Rødt var større enn SV i de tre fylkene Rogaland, Nordland og Telemark. I etterkant har det kommet enkeltmålinger der Rødt er betydelig større enn SV i Finnmark og Østfold.

I skyggen av den store valgkampen blir det svært interessant å se hvem av partilederne fra Øst-Finnmark som vinner venstresiden.

Det vil ikke minst en statsministerkandidat fra Arbeiderpartiet følge spent med på.

Et vel så interessant spørsmål som kan presse seg fram, er om det er plass til begge i den norske partifloraen.