Politiet: - Psykisk syke faller mellom to stoler

En person står klar til å hoppe fra en høy bygning. Noen må forsøke å snakke ham ut av katastrofen.

Helsevesenet prøver å medisinere en pasient som stritter imot. Personen blir voldelig, og de trenger forsterkninger.

En pasient har rømt fra legekontoret etter å ha fått beskjed om at tvangsinnleggelse er neste steg. Noen der ute må følge med.

Et menneske har ligget død i sin egen leilighet i flere uker. Hvem skal være den første på stedet?

Dette er hverdagen til norsk politi.

Vi har fått svar fra over 1700 ansatte om hvilke utfordringer de møter i en hverdag mange av dem mener er mer og mer preget av psykisk sykdom.

– En gang i mars, hadde han kuttet seg opp

Det er senhøst i Oslo.

Politiførstebetjent Wictor Furøy og politibetjent Ingeborg har nettopp rigget seg til i en patruljebil i kjelleren på sentrum politistasjon.

Med seg i bilen har de både niste og skjold.

De kjører ut av garasjen og inn i nok en arbeidsdag med ukjent utfall.

Det knitrer på sambandet.

«Jeg får melding både fra AMK og en som har ringt oss – sier han har stemmer i hodet – vil skade seg selv og/eller andre», lyder det fra den andre enden.

Noen søk i registrene, og Wictor skjønner at det er snakk om en kjenning.

– De to siste gangene vi har møtt ham, har det gått rolig for seg. Men en gang hadde han kuttet seg opp med kniv, forteller den erfarne politimannen.

– Nå får vi kjøre frem, få kontakt, prate med ham og få ham til å frivillig bli med en ambulanse. Sannsynligvis er det det han vil.

De skrur på sirenene og kjører til det som blir dagens første psykiatrioppdrag.

Det trenger ikke bli det siste.

Et uverdig liv

De siste årene har NRK vært i kontakt med politiets egne psykiatriansatte, ansatte på operasjonssentralen og de som patruljerer gatelangs.

NRK har også sendt ut en spørreundersøkelse gjennom Politiets Fellesforbund (PF).

80 prosent av de 1700 ansatte som har svart på undersøkelsen sier de daglig eller ukentlig håndterer situasjoner der psykisk syke er involvert.

Over halvparten sier de i liten grad er rustet for det.

Utviklingen de forteller om, skjer ikke i et vakuum.

For antall døgnplasser i psykiatrien er kraftig redusert de siste 20 årene. Folk som før bodde lenge på sykehus, skal bo hjemme.

I tillegg har terskelen for å bruke tvang mot alvorlig psykisk syke, blitt høyere.

Et av målene med omleggingen av psykiatrien har vært å legge til rette for mer verdige liv.

Men ofte ser politiet det motsatte.

I politiundersøkelsen svarer halvparten at de daglig eller ukentlig treffer psykisk syke mennesker som er til fare for seg selv eller andre.

Like mange svarer at de ukentlig treffer personer de mener er skrevet ut for tidlig fra institusjon.

60 prosent sier også at de hver eneste uke møter psykisk syke som de har vært i kontakt med gjentatte ganger.

Psyk for hvem?

Men hvor mye mer tid enn før bruker egentlig politiet på mennesker med alvorlige psykiske lidelser?

Det er usikkert.

Tall publisert av Politiforum viser en økning i såkalte psykiatrioppdrag mellom 2016 og 2023.

Maktmiddelutvalget, som har sett på politiets samlede bruk av makt mot blant annet personer med psykiske lidelser, har pekt på en liknende utvikling.

Samtidig er ikke politiets operativsystem basert på medisinske diagnoser.

Hvordan en hendelse registreres, er altså avhengig av hvordan politiet tolker den.

Og et menneske som av politiet anses som syk, blir ikke nødvendigvis vurdert til å ha en alvorlig sinnslidelse av de som jobber i psykisk helsevern.

Det forteller Øyvind Holst, førsteamanuensis ved Universitetet i Innlandet.

Han forsker blant annet på krysningsfeltet mellom helserett og strafferett, og forklarer:

– I psykisk helsevern er bruken av tvang knyttet til kriteriet om at noen skal ha en alvorlig sinnslidelse. Det er et rettslig begrep som ligger nær opp til psykoser, forklarer han.

Oppførsel som skyldes for eksempel rus eller noen typer personlighetsforstyrrelser, kan for folk flest virke ubehagelig eller truende.

Men det vil ikke nødvendigvis bli vurdert som alvorlig eller farlig av helsepersonell, ifølge Holst, som understreker at helsevesenets vurderinger av fare er et eget fagfelt.

– Det er ikke slik at fordi om noen oppfører seg merkelig, så utgjør de en risiko for andre. Det er viktig å ha klart for seg.

Det er mange med psykiske utfordringer i ulik grad som ikke får, ikke ønsker eller ikke kan bli tvunget til å få helsehjelp.

Disse menneskene, tror Holst, er noen av dem politiet møter ute i gatene.

– Så det er mennesker der ute som av hensyn til blant annet egen selvbestemmelsesrett i andres øyne lever et liv som på sikt fører til at man sakte, men sikkert går til grunne.

Tar ressurser

Og NRKs undersøkelse viser at mange i politiet mener at flere av menneskene de møter, burde vært ivaretatt av noen andre.

Hele 95 prosent mener at psykiatri gjør at politiet ikke får brukt ressursene sine på andre viktige kjerneoppgaver.

– Vår dialog med politidistriktene peker også på at de opplever en økning i oppdrag som involverer personer med psykisk uhelse, skriver seksjonssjef John-Magnus Løkenflaen i Politidirektoratet (POD) til NRK.

– Vi tar disse tilbakemeldingene på alvor.

Løkenflaen legger til at politiet forsøker å møte utviklingen på best mulig vis, og at det jobbes med å dele erfaringer og kompetanse mellom helsevesenet og politiet.

– Er politiet rustet for å møte så mange alvorlig psykisk syke mennesker?

– Internt i politiet trener innsatspersonell på hvordan man tilnærmer seg saker som involverer psykisk syke slik at politiet er best mulig rustet til å møte slike hendelser, skriver han.

«Hvor skal du være?»

Wictor og Ingeborg har parkert bilen, og går med bestemte skritt opp mot en bolig politiet har vært ved før.

Inne venter mannen som for kort tid siden truet med å skade seg selv.

Det er Ingeborg som etter hvert får kontakt med ham.

Etter å ha snakket med mannen en stund, har hun kommet med en slags konklusjon.

Mannen vil ikke dø. Han vil ha hjelp og oppmerksomhet.

– I går var han skrevet ut fra sykehus. Jeg spurte ham: Hva ønsker du fra oss nå? Nei, jeg ønsker å være innlagt, men får ikke lov.

Hun har lang erfaring i operativ tjeneste, og har opplevd det flere ganger:

Å møte på mennesker som er så syke at det eneste hun kan se for seg at vil hjelpe, er en innleggelse. En innleggelse som kanskje ikke blir noe av til slutt.

– Og det er jo da man lurer på: Hvor skal du være? De klarer jo ikke å bo hjemme. De klarer ikke å ta vare på seg selv. Og de kan i verste fall være fare for andre – og seg selv.