Primadonnasjefen: Bjørn Simensen (1947–2025)

1 month ago 9

Han kunne være en selv også.

Det var som sjefredaktør i Dagbladet Bjørn Simensen ble kjent for folk flest.

Først overrasket han alle – konklavet i Dagbladet, ikke minst – da han i 1990 ble veid og funnet tung nok til å etterfølge Arve Solstad, den legendariske «Storoksen».

Mange interne var kallet, må vite.

I Dagbladet på den tiden gikk alle fast ansatte med en redaktør i magen og en dolk i ryggen.

Men etter at styreleder William Nygaard hadde fått nei fra DN-sjef Kåre Valebrokk til å bytte avis, Einar Førde hadde avvist et tilbud han aldri hadde fått, og ansettelsesutvalget i siste runde valgte å legge til side to av de tre kandidatene i kategorien «utenfor mediene» – Radiumhospitalets direktør Jan Vincents Johannessen og FAFO-sjef Terje Rød-Larsen – falt valget på han som ikke var med i én eneste spekulasjon:

Den tidligere stortingsmedarbeideren ved Venstres Pressekontor, Bjørn Simensen.

Som skulle fortsette å overraske.

Ikke før hadde Simensen kommet i hus, så fikk han gjeninnført søndagsavisen for det norske folk. Her levde Dagbladet opp til sitt gamle slagord, «Alltid foran!».

Vi andre kom halsende etter.

Han ledet avisen til opplagsrekorder de ikke hadde sett maken til der i gården. Hverken før eller siden.

Han forbedret de økonomiske resultatene, skapte Dagbladets bilag-o-rama, og skjerpet konkurransen med hovedkonkurrenten Verdens Gang.

En konkurranse som også skjerpet VG, det skal sies, og gjorde de to løssalgsavisene til daglige duellanter om nyheter, avsløringer, anmeldelser og ordspill.

Aldri var det morsommere i Akersgata.

Det skulle være en fest å gi seg i kast med bulevardenes upretensiøse miks av stort og smått, viktig og uviktig, humbug og kanari – krydret med, som det eksakt het i Arve Solstads oppskrift: det intelligente tøv.

Simensens strategi var vellykket. To år på rad økte Dagbladet mer enn VG.

Sjefredaktøren fikk berettiget ros fra mange hold for å hente inn VGs forsprang. Kanskje bedre enn noen fornemmet han at konkurrentens fortrinn handlet om mer enn breiale virkemidler.

Som Simensen selv erkjente: «VGs opplagssuksess skyldtes neppe Bernt Olufsens ledere, men hans ledelse.»

Bjørn Simensen hadde nok lettere for å lese 90-tallssamfunnets uutholdelige letthet og gi avisen en tidsriktig identitet enn han hadde for å lese sine nærmeste omgivelser.

Toneangivende krefter i Dagbladet fant det stadig mer forstemmende at avisens kulturradikale tradisjon ble utvannet av denne dilettanten med altfor tabloide ambisjoner.

Vel hadde han vært kultursjef i Sandefjord, direktør for Göteborg symfoniorkester, konserthusdirektør og sjef for Den Norske Opera, visstnok også musikkutdannet ved konservatoriet – og sant nok hadde han ledet Dagbladet til rekordhøyder – men det fikk da være grenser for ... tøv.

I 1995 var redaktøreventyret slutt nesten like raskt, om ikke like overraskende, som det begynte.

I sin erindringsbok skrev Dagbla’nestor Arne Skouen at det skulle ta fem år før avisen igjen fikk en verdig sjefredaktør etter Arve Solstad.

Det var alt han skrev om Bjørn Simensen og hans tid i Dagbladet.

Men i det store og hele var denne perioden bare et boblende intermesso.

Bjørn Simensen var født på Lillehammer og vokste opp i et musikalsk hjem. Begge foreldre hadde vært aktive amatørmusikere i ungdommen, og både Bjørn og broren Stein spilte i korps og i hvert sitt band på Romerike.

Simensen hegnet om de gode minnene fra barndommen.

For det kunne også gå en kule varmt for seg når faren hadde fått for mye å drikke. I perioder hendte det nokså ofte, og tidvis gikk det hardt utover vinduer, låste dører og inventar.

Simensen kalte det «en senvirkning» at han som voksen aldri klarte å se dramatiske teaterforestillinger med rop og fylleskrål på scenen.

«Jeg skulle ellers gjerne ha vært og sett ‘Hvem er redd for Virginia Woolf?’ på Oslo Nye, veldig gjerne. Men jeg kan ikke», vedgikk han i selvbiografien «Operasjefen» (2018).

Da han var 12 ble foreldrene skilt, noe han opplevde som dypt traumatisk. I boken dveler Simensen ved skilsmisser som økende samfunnsproblem, og hva det gjør med familier og særlig barn.

Han er ikke nådig mot slike oppbrudd. Eller seg selv.

«Min aversjon mot skilsmisser har ikke hindret meg i å følge samme spor […] At jeg er gift for tredje gang, blir ett av livets paradokser», skriver han.

Allerede i 1984 ble Bjørn Simensen sjef for Den Norske Opera, 37 år gammel.

Hans visjon var å åpne dørene for gjestesangere, gjestedirigenter og gjesteregissører.

I hans tid gjestet da også størrelser som Luciano Pavarotti, José Carreras, Plácido Domingo og en hel rekke andre internasjonale stjerner operaen.

Bjørn Simensens mantra var «en kulturinstitusjon som bare er nasjonal, blir provinsiell, og en som bare er internasjonalt orientert, blir hjemløs».

Han var EU-tilhenger og vidsynt.

Samtidig snevret blikket seg noe når han skulle se på Den Norske Opera i eget bakspeil.

Han opplevde nok et spesielt eierskap til selve institusjonen, instrumentell som han hadde vært i den mangeårige kampen for å få realisert en ny opera.

Da innflyttingen i nytt hus var over, var også hans åremål til ende.

Selv hadde han sett for seg å få fortsette som øverste sjef også i en overgangsperiode.

Han likte ikke flerdelingen av makt som ble innført ved hans avgang, med en operasjef underordnet en administrerende direktør. Han syntes heller ikke den nye ledelsen forvaltet det kunstneriske pund særlig godt.

Selv om oppgavene ble mange også etter tiden som operasjef, ikke minst som ambassadør for Kirsten Flagstads arv og ettermæle, og med en rekke verv i norsk og internasjonalt musikkliv, fikk Bjørn Simensen en altfor kort og krevende alderdom.

Han ble alvorlig syk, rammet av fire hjerneslag, og mistet talens kraft.

Bjørn Simensens visjoner og pragmatiske håndtering ga oss Den Norske Opera og Ballett i Bjørvika.

Han var på ingen måte alene om jobben. Mange gjorde mye for å realisere prosjektet.

Men det var hans kløkt som var nøkkelen til operahuset.

Bjørn Simensen etterlater seg kone og tre barn. Han ble 77 år gammel.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article