Revolusjonen fra høyre

Vi er nok mange som ikke helt klarer å fremmane den store optimismen for tiden.

Det er ikke bare de storpolitiske hendelsene som gjør en stakkar blek om nebbet.

Utfordringene med kunstig intelligens, tekoligarkenes stadig sterkere innflytelse, politisk polarisering og mediale ekkokamre:

Det ligger et mørke over kulturen nå som det er vanskelig å se en farbar vei ut, iallfall på kort sikt.

En melankolsk og tidvis dramatisk anlagt venn satte alt på spissen under et fuktig julebord, der diskusjonen gikk over vår tids fataliteter:

«Vi er nok her alle sammen om fem år, men vi vil nok se tilbake på disse årene som blytunge.»

Vi andre lo av den dypdystre analysen hans, men latteren satte seg litt fast i halsen, og den videre samtalen avtok i munterhet.

Blant de mest fremtredende fenomenene i vår tid er den dramatiske radikaliseringen på høyrefløyen i politikken.

Det er rart med det: I mine formative år – og lenge før det – var det venstresiden som flørtet med revolusjonsfantasier og et uttalt ønske om å knuse det bestående.

I dag er det omvendt.

Truslene mot den liberale verdens institusjoner, verdier og regelsett kommer fra høyre. Nato, EU og internasjonale konvensjoner er under et stadig mer aggressivt press.

Fra det høyrerevolusjonære hovedkvarteret i Washington DC lyder den dramatiske marsjordren om å bekjempe den liberale verdensordenen. I deres øyne er nemlig Vesten ikke som før.

Tvert imot: Vesten er selve problemet, ifølge de høyrerevolusjonære. Mens de klassiske fiendene Russland og Kina – og andre autoritære stater – nærmest ses på som strategiske partnere.

Noe især det krigerske Putin-regimet ser på med et stadig blidere blikk.

Dette er foreløpig ikke noe vi ser særlig av i Norge.

Den etablerte høyresiden her hjemme har snarere vært forbilledlige i møte med trumpismens stadig mer eksplisitt autoritære ansikt.

Selv de mest populistisk anlagte i Frp har vært tydelige på at dette er en blindgate for vår tids konservatisme.

Men nede i kommentarfeltene og blant tastaturaktivistene i sosiale medier er tonen en annen. Der er det liten tvil om hva som må til for å få orden på elendigheten. Det bestående må bort.

INNBLANDING: Elon Musk støtter Europas ytre høyre-partier. Foto: Thomas Nilsson / VG

For meg som har studert den norske AKP (m-l)-rørsla og andre merkverdigheter på ytre venstre fløy, er det som ytres i disse foraene som et speilbilde av bannbullene mot alt «borgerlig» blant 70- og 80-tallets mest aggressive kommunister.

EU, ikke minst, er blitt en skyteskive blant så vel ledestjernene som dem som utgjør klagekoret på internett.

«Avskaff EU» tordner den nyrevolusjonære trilliardæren Elon Musk, som aktivt støtter europeiske partier som ønsker å svekke de felleseuropeiske institusjonene.

Musks energi og tilsynelatende bunnløse pengekrukke er nå én ting. Den politiske viljen til å bryte med den regelstyrte verdensordenen – som ikke minst Norge som et lite land har vært så avhengig av – er mer urovekkende.

Trumps stadig heftigere feberfantasier om å erobre Grønland er ett av mange eksempler.

Er det mannens mål å omdøpe det gedigne øymassivet til «Trumpland»? Vi kan dessverre ikke lenger utelukke noe som helst.

Hva sier så europeiske høyrenasjonalister til denne sterke innblandingen fra det trumpifiserte USA? For nei, «America First» handler så visst ikke om å rette alt fokus på innenrikspolitikk.

De venstrerevolusjonære tok i sin tid parti med sine fyrtårn i Moskva og Beijing. Hva med våre dagers høyrerevolusjonære, som finner inspirasjon hos Trump, J.D. Vance og Stephen Miller?

Allierer de seg med sin lederulv i Washington/Mar-a-Lago, eller samles de til kamp mot utenlandsk innblanding i deres respektive hjemland?

Kanskje ligger håpet i dette: At revolusjonære bevegelser har det med å implodere. Som den franske observatøren Jacques Mallet du Pan berømt formulerte det i 1793: «Revolusjonen spiser sine egne barn.»

MER RADIKALISERT? Tidligere Fox News-profil Tucker Carlson. Foto: Cheney Orr / Reuters / NTB

Vi ser tydelige sprekktendenser i MAGA nå. Epstein-saken er som en klissen klut som presidenten ikke klarer å kvitte seg med, og i den konservative podkast-sfæren er krangelen i ferd med å minne om en borgerkrig.

MAGA-influencerne Ben Shapiro og Tucker Carlson står for tiden hardt mot hverandre.

Førstnevnte kritiserer i harde ordelag Carlsons utilslørte flørt med enda mer ytterliggående elementer i MAGA-omlandet, deriblant den uttalt antisemittiske «groyperen» Nick Fuentes, som er blitt en populær figur særlig blant yngre menn.

Og hva skjer når Trump en dag er borte?

Har bevegelsen kandidater som kan favne like bredt som det Trump tross alt har klart, ikke bare én, men to ganger?

Noen av dem har allerede varslet støtte til visepresident J.D. Vance. Om ham er det mye å si, men man skal være rimelig inne i MAGA-boblen for å kunne hevde at han kan matche den gamles eiendommelige karisma.

Historien består av «brudd og kontinuitet», som historikerne sier.

Står vi foran det definitive bruddet med det liberale demokratiets seier og mer eller mindre kontinuerlige fremganger siden sivilisasjonssammenbruddet på 1940-tallet?

Eller vil vi om fem år se tilbake på det som skjedde i mellomtiden med en relativt positiv mine – i forvissning om at det ikke ble noe av verstefallsscenarioet denne gangen heller?

Nå for tiden er det sannelig lettere å formulere spørsmål enn svar.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.