Rynkekrigen

Det er en trussel for oss mennesker å bli eldre. Det er en trussel mot livet, mot identiteten og selvforståelsen. Men nå er aldring også en unik trussel for meg som kvinne.

Kosmetiske inngrep er på fremmarsj, alderstegn hos kvinner blir sakte borte og det er vi kvinner selv som er deler av drivkraften. Ved å velge kosmetiske inngrep, så forsterkes et samfunnspålagt ideal.

Jeg er 28 år, det vil si ung, men ikke så ung at jeg er rynkefri. Det er rynker rundt øynene mine, små linjer som henger igjen hver gang jeg smiler. Det gjør jeg heldigvis ofte, men da blir rynkene også tydeligere.

Spørsmålet blir da, bør jeg gjøre noe med det? Dette spørsmålet plager meg, fordi det oppleves nesten kontrært å ikke gjøre noe med rynkene mine i dag.

Hadde jeg gjort noe med utseendet mitt, hadde jeg ikke vært alene.

På verdensbasis ble det utført 34,9 millioner kosmetiske inngrep i 2023, og trenden er økende. I Norge rapporterte 17 prosent av 3055 kvinner at de hadde utført minst ett inngrep, mens 52 prosent sa de sannsynligvis ville utføre det i fremtiden.

Hvis dette slår til, at over halvparten gjennomfører det, så blir kosmetiske inngrep normen heller enn unntaket blant norske kvinner. Men hva er det som får så mange til å gjennomføre kosmetiske inngrep?

Vel, forskning viser at positive holdninger til inngrepene er assosiert med økt opptatthet av kropp, økt kroppsskam, dårlig selvfølelse, bekymring rundt egen sosiale status og attraktivitet, og frykt for negative vurderinger fra andre.

Et annet finurlig grep er at eldre kvinner usynliggjøres. Det er færre eldre enn yngre karakterer i hovedroller i film og TV. Bare 3 prosent av alle kvinnelige hovedroller er i 60-årene, mens andelen er dobbelt så høy for menn.

I tillegg vil jeg påstå at eldre karakterer ofte ikke ser eldre ut, fordi de gjerne spilles av kvinner som har utført kosmetiske inngrep.

Ved å viske ut eldre kvinner fra reklamer og medier fremmedgjør vi alderdommen. Det er umulig å leve uten å eldes, likevel virker det som om aldrende kvinner blir marginalisert i medier og populærkultur, samtidig som hverdagskvinnen blir møtt med et ideal som er fullstendig uoppnåelig.

Jeg frykter at dette henger sammen med objektivering og seksualisering av kvinner, der kvinner i større grad assosieres med begreper som «paringsverdi», «fruktbarhet» og «markedsverdi».

Altså ikke verdier knyttet til det å være et unikt individ, men til kjødelige idealer. Det kunne i alle fall forklare hvorfor man ønsker å fremme det yngre, som er et offer for objektivering, og ikke det eldre, som forbindes med levd liv og erfaring.

Samtidig fremstår det som om menn i større grad får rom til å være eldre. Kvalitetene som assosieres med en yngre mann, byttes ut med assosiasjoner knyttet til en eldre mann, som kunnskap, erfaring og makt.

Litt flåsete sagt, så fremstår det som at menns aldersfaser er assosiert med forskjellige kvaliteter, mens kvinner kun tildeles én type kvalitet, og resten av aldersfasene blir assosierte med tap av denne.

Det er lett å skylde på mediene, men hver og en av oss har ansvar for hvilke verdier vi velger, både som individ og samfunnsmedlem.

Hvis over halvparten av oss kvinner gjennomfører kosmetiske inngrep, er vi med på å fordrive den eldre kvinnen og de kvalitetene hun har med seg. Da normaliseres idealet om kvinners verdi som visuelle ikke-individ, som forsterker ideen om kvinner som objekter (satt på spissen).

Hvis vi bytter ut smilerynkene og livsmerker med ansikt som ikke kan vise genuin mimikk, velger vi bort verdifulle elementer ved det å være menneske.

Som sagt, det er et premiss for å eksistere at man eldes. Vi eldes biologisk, og gjennom emosjonelle og sosiale erfaringer. Vår livshistorie, tiden vår, våre opplevelser – alt dette er en del av hvem vi er. Det gir oss identitet. Etter hvert vil likevel tiden prege utseendet vårt, som kropp, hud og hår.

Man skal selvsagt ivareta seg selv, men hvis det blir kontrært å eldes uten inngrep, normaliserer vi at kvinner skal se unge ut hele livet, låst til en livsfase assosiert med objektivering og kjødelige idealer.

Hvis vi stadig må kjempe for å se unge ut, er vi selv med på å snevre inn kvinners rom for å bli eldre, for å være et individ med en naturlig livssyklus. Dette påvirker hvordan samfunnet ser på eldre kvinner.

Det trengs eksempelvis mer kunnskap og formidling om overgangsalderen og kvinners alderdom. Hvordan skal vi klare å ha fokus på disse tingene hvis kvinner aldri skal forlate 20-årene?

Hvis alderdom fortrenges og samfunnsnormen blir ungdommelighet, er det også forståelig at unge kvinner får dårlig selvfølelse. Konsekvensen blir da raskt en økning i utførsel av kosmetiske inngrep, og dermed økt sosial aksept.

Økt aksept og bruk av inngrep fører igjen til enda mer fremmedgjøring av vår egen alderdom. Det er bekymringsfullt at noe som burde være en selvfølge – å eldes i fred uten kosmetiske inngrep – oppleves som et opprør. Spesielt når det er så flott å bli eldre.

Det betyr tross alt at man lever.