Warning: session_start(): open(/home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions/sess_7137c394eac3e5ac3fdf7af6865f2781, O_RDWR) failed: No space left on device (28) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59

Warning: session_start(): Failed to read session data: files (path: /home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59
Så ble hun skutt i øyet - NorwayToday

Så ble hun skutt i øyet

15 hours ago 4

– Det jeg fryktet aller mest, skjedde med meg. Men da jeg så massakren i januar, skjønte jeg at denne gangen var det enda verre.

Det renner en tåre fra det delvis lukkede høyre øyet til Raheleh Amiri (34).

I november 2022 ble hun truffet i øyet av en gummikule under en protest mot det iranske regimet.

Han som skjøt, var en ung, maskert mann på motorsykkel og medlem av den fryktede Revolusjonsgarden. Eliteavdelingen av Irans væpnede styrker har én oppgave: Å beskytte det islamske regimet.

Etter USA og Israels angrep på Iran i slutten av februar, har Revolusjonsgarden fått enda mer makt. Nå er det i praksis den som styrer Iran.

I likhet med mange iranere, jublet hun da USA drepte Irans øverste leder ayatolla Khamenei i februar.

– Ayatollaen var roten til så mye ondskap gjennom 47 år, og ansvarlig for det som skjedde med øyet mitt. På sekunder var han borte. Det var som om mørke skyer lettet.

Hun trodde hun var en del av en revolusjonsbølge som skulle velte regimet og frigjøre det iranske folket.

Så ble det stille
i Irans gater.
Mer enn noen annen
vet Raheleh hvorfor.

I dag bor Raheleh i USA. Hun rømte fra Iran etter at hun ble skutt. VG møter henne i Los Angeles, det stedet i verden med flest iranere utenfor Iran.

Raheleh synes det er krevende å tenke tilbake på hverdagen i Iran.

Hva husker hun som var bra?

Traumene har nesten hvisket det bort.

Hun vokste opp i ørkenbyen Kerman, sørøst i landet.

Der tok hun master i klinisk psykologi og bodde hjemme med familien. Ved siden av studiene jobbet hun på et fotostudio.

Og hun hadde en kjæreste.
Det var et problem.

I Den islamske republikken kan ikke ugifte par sove sammen, og det er heller ikke greit å kysse eller klemme på offentlig plass.

Loven påbyr også alle kvinner å dekke til håret og kroppen.

I hovedstaden Teheran er det mange som dropper sjalet og håndhevingen er ikke lenger like streng, men i konservative byer som Kerman er det mer sosial kontroll.

Moralpolitiet er overalt, ofte kledd i sivil, klare for å rapportere lovbrudd.

– De stoppet meg da jeg gikk på gaten med kjæresten min, sier Raheleh.

Hun forteller at hun flere ganger ble anholdt på universitetet. De kalte inn foreldrene hennes til et møte og truet med å ta fra henne studieplassen.

Raheleh husker at hun konstant gikk rundt med frykt.

Livet var så restriktivt. Så ufritt.

Da Jina Mahsa Amini (22) døde i moralpolitiets varetekt i september 2022, etter å ha blitt arrestert i Teheran for å bære hijaben «feil», utløste det de største protestene i Iran på flere tiår.

For første gang i sitt liv tok Raheleh til gatene.

– Vi var fulle av håp. Det var så sterkt samhold.

De bar plakater der det sto «Jin, Jiyan, Azadî», «Kvinne, Liv, Frihet».

– Alt vi ønsket oss var et normalt liv, slik kvinner i andre deler av verden lever. Å kunne ha kontroll over seg selv og ikke bli trakassert, sier Raheleh.

Dette var også første gang hun tok av seg hijaben utenfor hjemmet.

– Det føltes uvirkelig
å kjenne vinden i håret.

Raheleh fikk en venninne til å klippe det brystlange håret hennes kort med en sysaks, i solidaritet med Mahsa Amini.

Kvinners hår er en politisk sak i Iran, og å klippe det av anses som en kraftfull og symbolsk protest mot regimet.

Nå nådde håret henne til haken:

Protestene vokste seg større for hver uke, og sikkerhetsstyrkenes respons ble stadig mer brutal.

Raheleh så et bilde av en kvinne som var blitt skutt rett i øyet. Hun var livredd for at det samme skulle skje henne.

Men hun fortsatte å ta til gatene, med vinden i håret.

Hun kunne merke
at noe var annerledes
den dagen det skjedde.

Nesten alle butikkene i byen var stengt. Over hele Iran var det streik i protest mot regimet.

Da høstmørket falt, kledde hun seg i svart og gikk ut.

For å unngå å bli gjenkjent, var protestene aldri i dagslys. Og de tok aldri med seg telefon, i frykt for å bli sporet.

Raheleh var sammen med to venner. Hun var den eneste av dem uten hijab.

Revolusjonsgarden var på plass med sine motorsykler og batonger.

– Jeg gikk frem og tilbake foran dem uten hijab for å provosere dem, sier Raheleh.

Hun gikk i retning folkemengden, ned en smal, enveiskjørt gate. Det var vanskelig å se, for det var så mye tåregass, husker hun.

Alt skjedde så fort.

– Jeg snudde meg mot lyden av en motorsykkel. Jeg hørte en mann banne. Så ble jeg skutt.

På bakken rundt henne lå det gummikuler med en kjerne av metall strødd rundt.

– Jeg holdt meg på øyet. Jeg turte ikke å fjerne hånden.

– Jeg var sikker
på at øyeeplet
kom til å ramle ut
hvis jeg gjorde det.

Like ved lå det flere legekontorer, og Raheleh fikk raskt hjelp av en øyelege.

De ansatte stengte dørene så ingen kunne komme og arrestere henne. Øyet blødde konstant, smertene var uvirkelige, husker Raheleh.

Køen til narkose var lang.

Hun var ikke den eneste som var blitt skutt i øyet den kvelden.

Etter et halvt døgn, ble hun operert.

Da hun våknet, var hun blind på det høyre øyet.

Lenge håpet hun at hun ville få tilbake litt av synet.

Men etter to operasjoner har Raheleh innfunnet seg med at hun aldri vil kunne se igjen på det høyre øyet.

– Først syntes jeg det var veldig vanskelig.

– Men nå er jeg stolt over øyet mitt. Det er et symbol for at jeg sto opp mot regimet.

Over 500 demonstranter ble drept under demonstrasjonene i Iran den høsten, og ti personer skal ha blitt henrettet i etterkant.

Flere hundre ble skutt i øyet.

FN og Amnesty International karakteriserte det som en bevisst strategi for å merke demonstranter for livet.

Bildet under viser noen av ofrene. Raheleh er nummer to øverst fra venstre:

Skuddet på Raheleh ble en viral historie i sosiale medier i Iran.

En dag sto tre menn og en kvinne på døren. De var fra Revolusjonsgarden og ville avhøre henne.

I ukene som fulgte, deaktiverte de Instagram-profilen hennes og tok kontroll over telefonen hennes, forteller hun.

– De stjal identiteten min og svarte på meldinger som om de var meg.

– De sa til meg:
«Raheleh Amiri
finnes ikke mer».

Regimet skal ha truet Raheleh med at hun ikke fikk fullføre studiene, jobbe eller ha bankkonto hvis hun fortsatte å kritisere myndighetene.

Da hun fant ut at regimet hadde bygd en falsk kriminalsak mot henne, skjønte hun at hennes tid i Iran var over.

Før regimet rakk å etterlyse henne, satte Raheleh seg på et fly ut av landet.

Måneder og år i eksil gikk. Raheleh var taus. Og livredd.

Så kom skrekkvideoen av de svarte likposene i Iran i januar i år, der tusenvis var blitt drept på åpen gate da de protesterte mot det iranske regimet.

Raheleh følte at det var hennes plikt å ta til motmæle på vegne av det iranske folket.

Hun gikk ut på sosiale medier og fikk taletid i FN.

– Jeg hadde lovet meg selv å heve stemmen igjen når det iranske folket på ny tok til gatene, sier Raheleh til VG.

Hun var blant dem som jublet da USA og Israel angrep Iran.

Hvorfor feiret så mange iranere et angrep på eget land?

Psykologen Azadeh Afsahi (47) forklarer det slik:

– Så mange iranere støtter krigen fordi ingen andre har vært der for dem. Selv om hjelpen kommer innpakket som en bombe, tar de imot. De er desperate, sier hun til VG.

Hun leder den ideelle organisasjonen Iran House, som hjelper iranere som er blitt traumatisert av regimet. De fleste av dem befinner seg fortsatt i Iran.

For dem som har klart å flykte, er en del av terapien å fortelle til mediene hva de er blitt utsatt for.

Når en rettssak
er utelukket,
føles det helende,
ifølge psykologen.

Det er hjemme hos Azadeh i Los Angeles at VG møter Raheleh. Nå skal Raheleh jobbe for psykologens organisasjon og hjelpe andre ofre.

Azadeh forstår at det kan virke rart at mange iranere vil at Donald Trump skal slippe flere bomber over Iran.

– Vi må huske at disse menneskene ikke har noe alternativ, mener Azadeh, som er født i Iran, men har vokst opp i Sverige og levd mesteparten av sitt voksne liv i USA.

Akkurat nå råder det en skjør våpenhvile mellom Iran og USA. Forsøkene på fredsforhandlinger har havarert, og konflikten er fastlåst. Striden står om Irans atomvåpenprogram – og oljefartsåren Hormuzstredet.

Det snakkes ikke lenger om regimeskifte.

Det skuffer mange iranere, som hadde håpet at øyeblikket var kommet.

Raheleh sier hun trodde at Iran ville bli et fritt land idet ayatollaen falt. Men regimet var mektigere enn hun trodde: Det har røtter overalt.

– Jeg håper fortsatt at det vil bli bedre, sier 34-åringen.