Så blir hun borte i det dype vannet

11 hours ago 5

Det var en sommerkveld i august 1968.

18 år gamle Marit Andersen fra Arendal hadde kledd seg pent og gjort seg klar for kvelden. Sammen med kjæresten skulle hun på fest i Telemark.

Ferden inn i landet gikk i en flott amerikansk bil – en 1959 Oldsmobile Super 88. En sjelden bil i Norge på den tiden.

Men de kom aldri frem til dansen.

I en krapp venstresving ved Nes mistet kjæresten kontroll over bilen. Den fór rett ut i det brådjupe vannet i innsjøen Nisser.

Kjæresten ble reddet av to unge gutter som så ulykken. Men Marit Andersen ble ikke funnet den gangen.

I 57 år har hun ligget på bunnen av Nisser.

Søndag 3. august i år – på dagen 57 år etter ulykken – ble bilvraket endelig hevet fra 103 meters dyp.

Inne i bilen fant politiet levninger som trolig tilhører Marit.

– Det var et sterkt øyeblikk. Det var masse følelser som kom, sier Marits kusine Sidsel Berg Lauvrak.

– Tårene begynte å trille. Jeg kjente en stor lettelse.

Kusinen var 13 år gammel da ulykken skjedde.

Hun bodde i Marits nabohus, og var hjemme fra skolen på grunn av en skade i foten.

– Den dagen husker jeg veldig godt, sier Lauvrak.

To år tidligere hadde Marits far dødd i en sprengningsulykke på jobben.

Nå var det bare moren og Marit igjen.

– Jeg våknet og så at presten gikk inn veien til huset deres. Da tenkte jeg at noe var galt, veldig galt, forteller hun til VG.

Marit var fem år eldre enn kusinen, men de hadde et nært forhold.

– Hun var en glad jente som var 18 og levde livet og hadde det bra. Hun hadde sluttet etter et år på videregående for å jobbe i en herreklesforretning i Arendal. Hun var veldig vakker, sprudlende glad og hadde alltid noe godt å si om folk, sier Lauvrak.

Nå var Marit savnet i dypet.

Dagen etter ulykken ble den omtalt i aviser over hele landet:

«Den 18 år gamle Marit Andersen druknet ved 22-tiden, lørdag kveld, da en bil kjørte utfor veien og ble liggende på over 70 meters dyp i vannet Nisser. Bilens fører kom seg ut av bilen og ble berget i land. Føreren er innlagt på Aust-Agder fylkessjukehus med sjokkskader».

Store mannskaper fra Kristiansand, Oslo, Fredrikstad og Porsgrunn ble satt inn i letingen.

Åtte dykkere gjennomsøkte området hvor bilen gikk ned. På 45 meters dyp fant de en pengepung, en lighter og en baklykt.

Derfra stupte bunnen bratt ned til over 90 meters dyp. Søk med ekkolodd viste at det var der nede bilen lå.

Familien til den ungen mannen som kjørte bilen, jobbet gjennom høsten fortvilet for å få bilen opp, hvor håpet var at Marit skulle ligge.

«Det er fra de pårørende til gutten som kjørte, ofret store summer og gjort en stor innsats for å bringe ulykkesbilen opp», skrev avisen Tiden 23. august 1968.

Men:

«De umåtelige dybder har gjort at man ikke har oppnådd noe resultat».

Familen til sjåføren av ulykkesbilen brukte både tid og penger i forsøket på å få bilen og Marit opp fra dypet

Historien om Marit preget Nissedal i mange tiår.

Ulykkesstedet ligger rett ved riksveien, og mange tenkte på ulykken når de kjørte gjennom den svingen.

En av dem var Kristian Eikåsen. Han var bare ett år gammel da Marit døde.

Sammen med et vennepar var han med foreldrene til en øy ute på vannet søndagen etter ulykken i 1968.

– De var helt uvitende om ulykken da de kjørte forbi åstedet og så politi og mange folk inne på land. Politiet rekvirerte båten og brukte den som dykkerbåt for å frakte dykkere ut på sjøen, forteller Eikåsen.

Han ble løftet ut av båten som så ble brukt i redningsarbeidet. Historien har han båret med seg helt siden da.

– Nesten hver gang jeg har kjørt forbi stedet der bilen forsvant ut, har jeg tenkt på denne saken, forteller lastebilsjåføren til VG.

For tre år siden bestemte han seg for å gjøre noe med det. Han la ut et Facebook-innlegg om hva som skjedde i 1968 og kjøpte en liten miniubåt på størrelse med en drone for å lete etter Marit.

Etter hvert ble teamet utvidet med ROV-førerne Walter Vold og Jan Arne Midtsæter, og bilbergerne Atle Andersen og Jan Arild Ålandslid.

I juni i år ble bilen endelig lokalisert med en undervannsrobot.

Den lå enda lenger nede enn man trodde i 1968 – på 103 meters dyp.

Den lå på taket, langt nede i mudderet. De så egentlig bare hjulene stikke opp.

– Det var en veldig merkelig følelse å finne bilen, men vi visste jo ikke om Marit var inni, forteller Eikåsen.

Fra 10. juni til 3. august stod vinsjen med stram vaier og prøvde å trekke bilen opp. Det var en utfordrende operasjon.

Walter Vold er til vanlig miniubåt-fører i Nordsjøen.

– Det banket godt i hjertet da vi så bilen der nede. Vi visste omtrent hvor den lå, men likevel, sier Vold.

Vinsjen ble festet i en aksling med en krok som var sveiset spesielt til å hektes på bakakselen til den gamle Oldsmobilen.

– Jeg skal love deg at det var vanskelig å feste vinsjen til bilen på 103 meters dyp, forteller Eikåsen.

Men bilen rikket seg ikke.

Selv når vinsjen trakk med 7,5 tonns trykk, satt den bom fast i mudderet.

Først etter mange dager slapp mudderet taket, og bilen begynte den lange veien mot overflaten.

Det var en krevende jobb. En av vinsjene brøt sammen, og midtveis opp til overflaten hektet den spesialbygde kroken seg fast i bergveggen under vann.

– Det kunne ha gått virkelig dårlig da, sier Vold.

Eikåsen er takknemlig for jobben som Vold og de andre gjorde for å få hevet bilen.

– Tre karer var på flåten med vinsjen, og to som styrte ROV-ene. Uten disse hadde ikke operasjonen gått så bra som den gjorde, sier han.

Søndag 3. august – på nøyaktig samme dag som bilen falt i vannet for 57 år siden – kom bilen til syne.

Frivillige og familie fulgte med da bilen ble trukket på land. Seks av søskenbarna til Marit var til stede.

– Det var en veldig merkelig følelse å stå på land sammen med familien hennes. Jeg ble utrolig glad på deres vegne. Det kom tårer og det var klemming, forteller Eikåsen.

Inne i bilen fant politiet levninger som trolig tilhører Marit.

Nøkkelen stod fortsatt i tenningen.

For kusinen Sidsel Berg Lauvrak og resten av familien var det en lettelse å endelig få Marit opp.

– Vi visste at Marit var i vannet, men ikke hvor. Det var heller ikke sikkert at hun fortsatt var inne i bilen, for hun kunne jo ha falt ut. Nå kan vi endelig få avsluttet det vi har tenkt på i så mange år, sier hun til VG.

Levningene er sendt til Rettsmedisinsk institutt for obduksjon og identifikasjon. Politiet har ingen grunn til å tro at det ikke er Marit.

Familien planlegger nå å gravlegge henne samme med foreldrene i Arendal, i en privat seremoni.

– Det blir godt at hun kan bli lagt i grava til mammaen og pappaen. Det var bare de tre, hun hadde ingen søsken, har Lauvrak sagt til NRK.

Gjennom alle årene har familien aldri båret nag overfor kjæresten som kjørte bilen den skjebnesvangre kvelden.

– Vi har aldri holdt ham ansvarlig. Det var en ulykke, forteller Lauvrak.