Så enkelt kan DU spare 42,4 milliarder kroner i året

Finansminister Jens Stoltenberg og utvalgsleder Ragnar Torvik. Foto: Terje Pedersen / NTB

Det er bare å bestemme seg.

Dette er en kommentar

Tirsdag la det Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser frem sin årlige rapport. Heldigvis har utvalget en leder, professor ved NTNU Ragnar Torvik, som sørger for at innholdet ikke fremstår like tørt som navnet på utvalget.

For her er det klar tale.

Vi bruker for mye penger. Det er nærmest blitt en tradisjon under budsjettforhandlingene i Stortinget å finne penger man ikke har funnet tidligere. Det har man gjort i år også, ifølge utvalget.

Årets rapport fokuserer på innspill til den kommende skattekommisjonen, hvor anbefalingene kan oppsummeres slik:

• Lavere skatt på arbeid
• Bedre innrettet formuesskatt
• Fjerne skattefordeler for bolig
• Fjerne særordninger for momsfritak

Det advares mot å øke selskapsskatten, og det pekes på at en av de viktigste prioriteringene nå bør være å få flere i jobb.

For det viser seg at Norge skiller seg negativt ut når det gjelder arbeidsdeltagelsen blant 40- og 50-åringer.

«Skattelotteriet» og arbeidsfradrag er bra tiltak for de unge, og pensjonsreformen har vist seg vellykket for de eldste. Men blant gruppen i midten, den gruppen Torvik kaller ryggraden i arbeidsstokken, går det nedover.

Det er behov for insentiver som får denne gruppen i arbeid, og da er kutt i sykepengeordningen og strengere retningslinjer for fastlegene som skriver ut sykmeldinger, blant forslagene.

Sammen med blant annet kutt i ulønnsomme samferdselsprosjekter og strømstøtteordninger, er reduksjon av sykepenger et tiltak som gjør at staten kan spare 42,4 milliarder kroner årlig.

Men hvor enkelt er det egentlig?

Finansminister Jens Stoltenberg kunne allerede i forbindelse med fremleggelsen av rapporten slå fast at han ikke akter å gjøre noe med dagens sykepengeordning. Han slo også fast at det å fjerne alle skattefordeler for bolig, er et råd som ikke blir fulgt opp.

I dag virker alt som betente politiske temaer. Og dermed for vondt og vanskelig å gjøre noe med.

Blir rapporten og dens løsninger for finansministeren som SIFOs referansebudsjett når man er en familie som handler inn til middag hver dag klokken halv fem, kostrådene fra Helsedirektoratet for dem som ikke liker melk eller forbrukerøkonomenes sparetips for de som ønsker seg en dyr veske?

Det er oppskriften på suksess der fremme, men som man, ut fra en blanding av viljestyrke, evne, lyst og det faktum at livet skjer (her i form av det politiske spillet), ikke helt får til.

I en ideell verden, en verden hvor man ikke trenger å tenke på politiske løfter og neste valg, hvor faktisk langsiktig bærekraft i statsfinansene er viktigst, fremstår løsningene i rapporten som solide.

Den er laget av syv akademikere som har gjort det de gjør best, basert utelukkende på økonomiske analyser. Her tas det ingen politiske (eller menneskelige) hensyn.

Men verden er som den er, et statsbudsjett lages ikke i et vakuum, og det skal vi jo være glade for.

Det blir spennende å se hvor mye av årets rapport som blir tatt med videre og inn i skattekommisjonens arbeid.

Oppsummert er jo konklusjonen enkel: Vi må slutte å bruke penger på tull, vi må tenke langsiktig og gjøre til tider ubehagelige prioriteringer. Så enkelt og fornuftig.

Men livet skjer.