– Samfunnet er ikke laget for å ha mange barn

Iris og lille Lani (ni måneder) åpner døren inn til huset med to strålende smil. De to søsknene høres inne fra stuen.

Det er straks ett år siden VG fulgte Iris og Vibekes risikofylte vei mot å bli trillingforeldre.

Les også: Hvordan skal dette gå?

Trillingene ble tatt med planlagt keisersnitt på Rikshospitalet i svangerskapsuke 32, og hadde ulik fødselsvekt ut ifra hvor mye næring de hadde tatt til seg i magen.

Milo veide 2,1 kilo, Lani 1,7 kilo og Nova 1 kilo og 44 gram.

Hvordan er småbarnslivet med tre små krabater nesten ett år etterpå?

– Det går i ett! Jeg synes det er mest moro, men det er klart det er veldig krevende. I dag våknet de kvart over fire og kvart på fem, og da blir man jo litt tullerusk. Men det er gøy med masse unger, sier Iris.

RUTINEPREGET: Permisjonen er preget av strenge rutiner for å få hverdagen med fire barn til å gå rundt. Storebror Colin (10) innrømmer at det kan være litt slitsomt til tider med tre små søsken.

På gulvet i stuen, blant leker, babygym og våtservietter sitter Milo på knærne og danser.

Alle småbarnsforeldres «yndlingssang», «Baby shark» spilles fra en høyttaler.

Nova sitter på hoften til mamma-I (Iris journ.anm.) og Lani sitter på fanget til gårsdagens overnattingsgjest og familiens gode hjelper, Benedicte.

HJELPENDE HÅND: Iris og Vibekes gode venninne, Benedicte Bye Hansen, sover gjerne over i ny og ne for å avlaste det hun kan.

Alle tre er sultne og gir tydelig uttrykk for det med høye rop og hyl.

– Dette er ingenting, det pleier å være mye verre, sier Vibeke og viser til den overdøvende hylingen.

– Lani er sjefen i gjengen, og har null tålmodighet. Milo er en skikkelig gladlaks og er den som er blidest. Kommer det tre sekunder med musikk så er han i gang med å danse. Og Nova er den mest tålmodige, litt mer sart, men i tillegg en liten skøyer, forklarer Vibeke.

STORSJARMØR: Milo var størst i magen og ved fødsel, og holder fortsatt ledelsen nå nesten ett år etter.

– Det er mye ekstra

Hun setter en stor skål med grøt på spisebordet med tre skjeer til. Det er klart for dagens andre måltid, og trillingene følger ivrig med fra hver sin tripptrappstol.

På grunn av lav fødselsvekt og prematuriteten følges de to jentene opp jevnlig av leger og spesialister på sykehuset.

MAMMA I: Iris og Vibeke kaller hverandre mamma I og Vibi. Her er Iris med Lani på fanget.

– Det er mye ekstra på grunn av lav fødselsvekt og prematuriteten. Vi har bydelsfysioterapeuten som kommer hjem til oss og følger opp alle tre. Begge jentene har hatt skjevheter i kroppen, så da hjelper det med daglige øvelser.

Hun fortsetter:

– Helsestasjonen er vi på i tillegg til øyelege og gastroleger som også er på sykehuset, forklarer Iris.

– Hvis noen hadde sett Helse-Norge-appen hos oss hadde de blitt helt svimle, legger Vibeke til.

ARMER OG BEIN: – Det er klart at det er mye. Men det går jo, sier Vibeke.

Det har vært flere sykehusinnleggelser siden hjemkomsten fra nyfødtintensiven i fjor, spesielt for minstejenta Nova.

Sist var hun og Iris på isolat i flere dager på Ullevål sykehus på grunn av norovirusNorovirus er en svært smittsom virusinfeksjon som forårsaker mage- og tarmbetennelse, ofte med symptomer som oppkast og diaré. .

– Det er mye ekstra. Vi har heldigvis ekstra lang permisjon, så jeg ser for meg å være hjemme med dem til de er to år, forklarer Iris.

– Alle tre har utvikling og det går fremover med alle tre. Det er bare at de er tripp, trapp tresko og utvikler seg i ulikt tempo, legger hun til.

Grøten er borte på null komma niks og nå serveres det plommer og bær til dessert for trioen.

Hverdagen er preget av et strengt tidsskjema og faste rutiner. Det må være sånn, hvis ikke sklir alt helt ut, forklarer Iris.

– Vi lever etter klokken. Hverdagen er rutinepreget og kaotisk. Jeg har dem på natten og så står vi opp rundt 06. Første lur er klokken 08, og da drar storebror på skolen. Og resten av dagen er vi stort sett sammen. Det er mange oppgaver som må gjøres for at dagen skal gå rundt.

TRILLINGPASSASJEN: Etter hjemkomsten fra sykehuset i fjor, gravde Vibeke frem en egen vei fra huset til vognen. Det er ikke lett å komme seg frem med hverken tvilling- eller trillingvogn, forteller firebarnsmødrene.

Det er ikke ofte det føles verdt det å komme seg ut av døren med trillingvognen, til tross for mange avtaler.

Vognen får så vidt plass på fortauet, men å komme inn i butikker og på kollektiv transport er det det bare å glemme.

– Det samme gjelder for så vidt tvillingvognen og, selv når jeg har en av dem i bæresele. Samfunnet vårt er ikke laget for å ha mange barn, sier Iris.

– Det er ikke vi heller, fleiper Vibeke.

Iris fortsetter:

– En dag jeg selv skulle til legen og Vibeke ikke var hjemme, så måtte jeg ta en testtur med vognen dagen før, for å sjekke om jeg i det hele tatt kom meg inn døren. Det er veldig mange steder jeg rett og slett ikke kommer frem.

Storebror Colin sitter i sofaen og spiller med headsettet på. Det er ingen tvil om at hverdagen med tre småsøsken også er mer hektisk for ham.

– Storebror er helten. Hver gang han kommer inn i rommet så lyser de opp og ler. Men det er litt mye for han innimellom, sier Iris og ser bort på sin førstefødte.

STOREBROR: Colin er 10 år og trekker seg tilbake med headset og spilling når hverdagen med trillingene blir litt mye.

– Det er litt mye for alle, sier Vibeke og fortsetter:

– Det er klart at det er mye. Men det går jo. For min del har jeg mer behov for å gå ut å lufte hodet enn Iris har. Jeg gleder meg til de blir større. Selv om det virker som at det har gått fort, så har tiden også gått veldig sakte.

– Det er et mareritt å bevege seg ut. Det tar fort to timer å komme seg ut døren. Men vi kommer oss faktisk ut! På juleavslutning til storebror, på shopping og på restaurant. Det føles bare overveldende, men vi gjør det likevel.

Vibeke og Iris løser dette med å dele seg innimellom, så det blir ikke mye aktiviteter samlet som en familie. Begge gleder seg til det blir lettere å få til.

GJENGEN: Fra venstre: Vibeke med Lani på fanget, Colin med Milo, og Iris med Nova.

– Det er så lite tilrettelagt for at man skal få mange barn. Bare det at fortauet og inngangen til T-bane, buss og trikk ikke er store nok, sier jo sitt, sier Iris.

Vibeke fortsetter:

– Det er ikke noe hemmelighet at det er noen utfordringer knyttet til prematuritet. Kunne det vært løst med et midlertidig handikapbevis i en begrenset periode? Det er mye som kunne vært tilrettelagt bedre.

– Har dere hatt noe fritid for dere selv i løpet av dette året?

– Vi har vært på en julekonsert til min tremenning, sier Vibeke.

– Ja, det er den ene kvelden vi har hatt. Det var det, sier Iris og ler.