Sammen for Norge

Torsdag 21. mai 2026 er datoen hvor 26 nye navn blir skrevet rett inn i norsk idrettshistorie, som medlemmer i Norges første mannlige VM-tropp i fotball i dette årtusenet.
For noen av dem er dette en selvfølge. For andre er det helt definerende for karriere og fremtidig status.

Det er og blir forskjell på Erling Braut Haaland og Jørgen hattemaker.

Men de neste halvannen til to månedene skal vi bli kjent med en rekke hattemakere, som inntil videre er ganske ukjente for de massene som plutselig blir fotballfrelste først når anledningen er så spesiell som denne.

Derfor vil den 24., 25, og 26. spilleren i troppen plutselig føles som tre av de viktigste personene i norsk offentlighet de neste ukene. Når den totale mediedekningen blir så massiv og kontinuerlig som den blir før og under dette VM, vil alle tilgjengelige detaljer om livet til alle involverte føles som relevant formidling.

Men det er én ting vi likevel ikke kan forvente fra landslagssjefen fra Grue.

Fra opprører til «trygghetsfreak»

Det er egentlig noe opprørsk over personen Ståle Solbakken. Han er en som har gått egne veier når han har følt for det, en som tilsynelatende har likt å provosere når han har følt for det og aldri vært redd for å ta opphetede diskusjoner.

Nå tyder alt på at han i stedet har blitt hele nasjonens trygghetsfreak.

Det viktigste av alt for det norske landslaget i fotball for menn er nemlig å unngå støy. Det betyr nødvendigvis ikke at man vil prøve å dempe noe av euforien i befolkningen rundt VM-kampene som skal spilles fra midten av juni. Dette dreier seg om alt som foregår rundt landslaget på turen til USA.

Dette gjør at Norge har endt opp med base så langt unna kamparenaene at de må fly halvannen time for å komme til Greensboro, der Norge blir stasjonert.

Så langt vekk må man åpenbart for å få en anelse fred når man har fiksstjerner som Erling Braut Haaland på laget.

Men innenfor hotellets beskyttede vegger er også Haaland en som må bidra til at gruppedynamikken fungerer.

Der finner vi kanskje nøkkelen til norsk VM-suksess. Derfor påvirker dette åpenbart også uttaket til Solbakken.

Landslagssjefen har understreket lenge at relasjonene blir viktigere enn noen gang før. Noen ganger på bekostning av det rent sportslige.

Harmonien man ikke kan kjøpe

Uansett hvor mye Norges Fotballforbund gjør for å skape behagelige rammer, uansett hvor mange kokker, negledesignere, tryllekunstnere eller barnepsykologer de tar med på turen, så er det kjemien mellom spillerne som til slutt definerer stemningen.

Da ender kanskje Ståle Solbakken med å eksempelvis prioritere en kantspiller som kjenner troppen veldig godt kontra en som bare så vidt har sagt hei. Da velger man kanskje uansett bort en sportslig kvalifisert Nikita Haikin som aldri har vært på det norske landslaget til fordel for en målvakt som har vært i garderoben tidligere.

Kanskje vil ikke Solbakken ha store grupper fra samme klubb. Kanskje vil han ha spillere med humor fremfor dem som trenger mer tid for seg selv. Kanskje ikke.

26 eliteutøvere og individualister skal fungere som en gruppe innelåst på et hotell i opptil seks uker sammenhengende.

Det er ganske så ekstremt. Da må man oppføre seg.

Svenske stemninger

I Sverige var kritikken høylytt da landslagssjef Graham Potter droppet tre av nasjonens unge stjernespillere, Roony Bardghji, Hugo Larsson and Williot Swedberg, i VM-troppen. Mange spekulerte i om det var i redsel for dårlig stemning og misnøye. Potter nektet.

Men alle som lurer på hvor ille det kan gå når en VM-tropp ikke fungerer sammen, kan se den ferske dokumentaren «Bussen» på Netflix om det franske landslagets fiasko-VM i 2010.

Jeg tror ikke i utgangspunktet de spillerne som ender med å legge ut bilder på sosiale medier av sine skuffede ansikter etter ikke å ha fått plass blant de 26 utvalgte er vraket fordi de er sosiale urokråker, sånn i ordets mer negative betydning.

Men det er mye som tyder på at sosiale ferdigheter har større plass i vurderingen til Ståle Solbakken og hans assistenter Kent Bergesen og Brede Hangeland enn noen gang tidligere i norsk landslagshistorie.

Derfor er det nå sånn at det eneste overraskende i VM-uttaket på Grue vil være en overraskelse.

Slik var det ikke sist Norge skulle spille VM i USA.

Dan hvem?

Mandag 30. mai 1994 er en dag veldig mange av oss som levde den gang husker, selv uten å ha noe forhold til selve datoen. Selv var jeg student i Oslo og befant meg av grunner jeg ikke vil spekulere ytterligere rundt inne i en kiosk på Bislett i Oslo. Der sto radioen høyt på oppe på et skap, og alle i lokalet var musestille.

Hele den norske nasjonen var musestille noen minutter. For på SAS-hotellet like nedi gaten var det norsk pressekonferanse. Etter tidligere å ha tatt ut de første 16 spillerne i troppen til VM, skulle landslagssjef Egil Olsen offentliggjøre de siste seks. Det var færre kamper og færre spillere i troppene den gang. «Reserveuttaket», ble det nesten åpent kalt.

Likevel var oppmerksomheten enorm, selv om man ikke sendte sånne begivenheter direkte på TV den gang. Og Egil Olsen, til tross for sitt tilsynelatende flegma, med en sånn konstant «jeg gjør det bare fordi jeg måtte»-mine, likte godt å overraske.

Etter å ha sagt navnene Erland Johnsen, Ola By Rise, Karl-Petter Løken, Roar Strand og Sigurd Rushfeldt, kom det nemlig en kunstpause, før Drillo dro en kanin opp av hatten ingen hadde forventet. «Dan Eggen», sa landslagssjefen tørt og tydelig. I kiosken på Bislett kom gispene. «Dan hvem?».

Ingen eller veldig få visste hvem den kommende yndlingen Eggen, som da spilte i danske Brøndby, var. Egil Olsen likte å dyrke det ekstreme som landslagssjef, inkludert i VM-uttakene. «Han er en meget sterk hodespiller», var den eneste begrunnelsen Drillo følte han trengte å komme med i etterkant. I nyhetssendingene utover ettermiddagen ble alt av gamle lagkamerater og trenere av Eggen fra tidene i Lyn og Ready intervjuet.

Plutselig hadde den norske offentlighet fått et nytt navn å forholde seg til.

Slik blir det også denne kvelden i Grue 32 år senere. Men det kommer ingen sjokkerte gisp fra kioskene på Bislett.

Det lille som gjenstår

Denne gang er det atskillig flere enn NRK Radio som sender direkte.

Uttak av VM-tropper er en gedigen begivenhet, om det skjer i Stockholm, London, Dakar, Frankfurt eller Rio de Janeiro. For norsk del skjer det altså på hjemstedet til trenerduoen Solbakken og Bergesen. Grunnen er noe som prosaisk som at Ullevaal stadion er okkupert av Uefa i anledning lørdagens finale i Mesterligaen for kvinner.

Klubbhuset der sjefen trådte sine barndoms Gola-sko byr i stedet på en velkommen dose nostalgisk poesi.

Norge skal finne tilbake til roen, tilbake til røttene, som i denne sammenheng betyr følelsen av 2025 og en perfekt VM-kvalifisering.

Nå skal man lære av feilene fra 1994, der et Norge som var en av VM-favorittene mislyktes helt. Det betyr ingen søppelsekker eller ullundertøy for å tilpasse seg varmen -og ingen uromomenter i troppen.

Den eneste som egentlig gjenstår er å få de 11 utvalgte fra troppen på 26 til å fungere optimalt fra første VM-spark.

I denne sammenhengen er dette likevel å se på som en ren bagatell.