«Sanselig og inspirerende»

Det første som møter meg idet jeg går opp trappen i Nordnorsk kunstmuseum, er en stram dunst av tjære. Få lukter passer bedre til å sette tonen for den kvenske kunstbiennalen.

For det å utvinne den svarte duftende væsken fra furutreet, har vært blant kvenfolkets eldste spesialiteter.

Kvenbiennalen, eller Kväänibiennaali, arrangeres i år for tredje gang, og for første gang er Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø med som både medarrangør og visningsarena.

Ordet työ (arbeid) er også årets tittel. I det begrensede tilfanget av kilder jeg har klart å grave frem om kvensk kultur og historie, er det noe som nevnes igjen og igjen; nemlig kvenfolkets dype glede og respekt for arbeidet.

På samme måte som hos samene, er kunsten i kvenkulturen uløselig knyttet til både de gamle håndverkstradisjonene og naturen.

Miniatyrbiennale

I det jeg trer inn i utstillingen er jeg først og fremst veldig overrasket over hvor liten den er. Ordet biennale sier for så vidt ikke noe om omfang: Det forteller bare at det er en utstilling som arrangeres annethvert år.

Likevel ligger det en forventning i betegnelsen om en omfattende mønstring, som kanskje til og med er spredt over flere institusjoner og steder.

«Kvenbiennalen 2025» folder seg ut i en av museets mindre saler, og inneholder bare en liten håndfull arbeider.

Men selv om den ikke er stor, er det likevel åpenbart at det ligger mye tankearbeid bak.

Her ser ingenting ut til å være overlatt til tilfeldighetene. Det er dempet belysning, og en fin og meditativ stemning i salen. Veggene er malt i en behagelig blekgrønn farge, som danner et flott bakteppe for de ulike arbeidene.

Det naturlige og det skapte

Jeg liker Markus Lanttos mystiske lek med det naturlige og det skapte: Han har skapt en enkel, men utsøkt vakker kiste i ubehandlet tre. Den troner i rommet som en arketypisk dødspåminnelse. Jeg liker også at kisten ikke er formet som noen klassisk likkiste, slik at den ikke låser vår forståelse.

På veggen bak kisten henger det noe som likner vakre, abstrakte og delvis ensfargede malerier.

Når jeg kommer nærmere ser jeg at han ganske enkelt har lakkert ulike treplater, og hentet frem treverkets egne maleriske kvaliteter. Her lar han rett og slett materialet komme til orde.

Noen steder kan vi se spennende former og nyanser i overflaten; et annet sted åpner det seg kanskje landskap med både skyer og en vid horisont.

Dette er en kunstner med et bevisst forhold til konstellasjoner: En som vet at avstander og mellomrom spiller en viktig rolle. Med små og store variasjoner i både farge, form og størrelse gjentar han firkantformen fra det tilnærmet kvadratiske til det rektangulære.

Vakre kontraster

Jeg liker hvordan utstillingen spiller ulike formkontraster og materialmøter opp mot hverandre.

Inger Emilie Solheim har skapt en mystisk skulptur i papir og pappmasjé som fremstiller et jordvepsebol. På den sprø papiroverflaten kan vi tyde en nesten uleselig besvergelse til vepsen om ikke å stikke.

Den skjøre skallformen er stemt vakkert opp mot to andre skulpturer; En massiv og organisk formet skulptur i oransjegyllent treverk skapt av Rina Charlotte Lindgren, og en mer maskinell og industriell kobberinstallasjon laget av Eili Bråstad.

Den sistnevnte er for øvrig årsaken til den sterke lukten i rommet. Skulpturen består av kobberrør og et større og et mindre metallfat. I det store ligger det tjære.

Rørenes harde, men slanke, strektegning i rommet skaper en vakker kontrast til de sirkelformede skålene.

Det tar ikke så lang tid å vandre gjennom Kvenbiennalen 2025, men det er virkelig en sanselig og inspirerende opplevelse så lenge det varer