Se «Nr. 24», bli glad

5 months ago 26

Denne teksten er håpefull. Jeg lover.

Men det er ikke rart om en del henger litt ekstra med hodet for tiden.

Pandemien ble avløst av Russlands invasjon av Ukraina. Deretter brøt det ut krig i Midtøsten.

Ettervirkningene av pandemien merkes fortsatt, ikke minst økonomisk.

Begge krigene fortsetter. Verden har blitt farligere, og hvem vet hvilken vei det bærer med en uforutsigbar president i USA. Og så kan vi legge til klimaendringene, for å dra stemningen helt ned.

På toppen av dele hele er det november.

Men nettopp en krigsfilm fikk meg opp av novembermørket. Ganske uventet.

Det burde kanskje vært lysene fra julemarkedet, tanken på venninneturen neste helg eller enigheten om mer penger til Ukraina som ga meg en ny tro på fremtiden.

Men av alle ting var det en krigsfilm. “Nr. 24” om motstandsmannen Gunnar Sønsteby.

Det var mørkt, mye mørkere enn nå, da tyske soldater stjal friheten, gjorde demokratiet til et diktatur og hverdagen ble farlig i Norge.

Sønsteby ble trassig, som han sier i filmen, og risikerte livet i motstandskampen.

Hvis én mann har fått heder og ære i sin levetid, så er det nettopp Sønsteby. Det viktige med filmen er ikke å løfte frem hans heltemot.

Hvorfor var filmen så et lysglimt? Når den viser frem krigens grusomheter, som tortur, frykt, likvidasjoner, represalier og død?

Jeg tror det er fordi filmen åpenbarer hva vi har. Om det er noe vi trenger å legge merke til akkurat nå, så er det det.

Sønnen min og jeg ruslet gjennom gatene i Bergen etter filmen. Vi gikk forbi «Gestapohuset», påpekte han. Der tusenvis satt fengslet og motstandsfolk ble torturert på umenneskelig vis.

Jeg kjente på at det eneste utrygge for oss to var det tynne islaget på fortauet.

Den unge Sønsteby trodde han levde i en etterkrigstid som ung. Først da den neste krigen kom skjønte han at han hadde vokst opp i en mellomkrigstid.

Det kostet mange mye å vinne tilbake friheten. For mange tok krigen aldri helt slutt, fordi den satte så dype spor. Derfor preget krigen Norge i årtier i etterkant.

Hvem vet hva slags tid vi lever i nå.

Men etterkrigstiden kom for Sønsteby og de andre som kjempet den gangen. Andre tider kom faktisk.

via Norges Hjemmefrontmuseum. / via Norges Hjemmefrontmuseum.

Selv om krigene nå er et stykke unna, preger de mange her sterkt.

Hvorfor bryr ikke folk seg mer? Er hele verden nummen av alt?

Folk har stilt meg disse spørsmålene i fortvilelse. Over lang tid. De har sett bilder av drepte barn i Gaza. Videoer av ukrainske soldater som blir henrettet.

Det er fortvilende og dystert når det tilsynelatende ikke nytter.

Det snakkes om at folk har blitt mer opptatt av seg og sitt. At det å bry seg om noe større enn seg selv hører tidligere generasjoner til.

Jeg tror ikke noe på det. Jeg har sett det stikk motsatte de siste par årene.

Både krigen i Ukraina og krigen i Midtøsten har vekket et dypt engasjement i et stort antall nordmenn. For en del altoppslukende. De bryr seg om noe langt utenfor sin egen navle. Står opp for mot urett, og prøver å gjøre sitt for en bedre verden.

Håpet ligger jo der.

Det var godt, en mørk novemberkveld, å plutselig se den friheten vi har.

I all usikkerheten, må vi prøve å legge merke på den. Når folk lider andre steder, er det ingen skam å nyte freden her.

Tvert imot.

Det er en plikt å kjenne på den. Noen ga alt for den.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article