Seigt og sentimentalt: Bokanmeldelse «Lyset de døde ser»

Mange store ord, men lite litterær spenning i Levi Henriksens nye roman.

Foto: Terje Pedersen / NTB

• 

• Sindre Hovdenakk

Oppdatert fredag 1. august kl. 18:00

I 2004 gjorde Henriksen stor suksess med «Snø vil falle over snø som har falt», historien om Dan Kaspersens tilbakekomst til hjembygda Skogli.

Romanen, som blant annet vant Bokhandlerprisen, var et skoleeksempel innenfor sjangeren «hardkokt bygdekrim», der private prøvelser gled sammen med en ytre spenningshistorie. Tett befolket av tause, harde menn med hevnmotiver.

21 år senere er altså oppfølgeren her, og stedet er fortsatt Skogli ved Kongsvinger.

Dan har tatt tilbake hele navnet sitt og heter nå Daniel Kaspersen. Etter to tiårs lykkelig samboerskap med Mona Steinmyra må han takle livet som fersk enkemann.

I tillegg skjer det ugreie ting i hans gjenværende familie, noe som vekker beskyttelsesinstinktet hos den handlekraftige Daniel. Han pleier også omgang med gammellensmannen Markus Grude. På vei inn i demenståken vil Grude gjerne gjøre Daniel oppmerksom på kriminelle forhold som kan få konsekvenser for en av bygdas solide samfunnsstøtter.

Foto: Gyldendal

Som i den første boken befinner vi oss i den iskalde overgangen fra desember til januar. Lys og mørke skifter i takt med handlingen, det samme gjør Daniels humør. Han er i dyp sorg etter konas død, samtidig som han føler et indre raseri bygge seg opp.

Levi Henriksens fremste litterære virkemiddel er karslig sentimentalitet, og her skrur han den virkelig opp på maksimal styrke. Og som vi alle vet – når tause menn kommer til kort er det gjerne knyttnevene som får snakke.

Mye er med andre ord uendret siden 2004.

Forfatterens litterære begrensninger viser seg når han skal etablere en ytre stemning. Det får raskt et noe oppramsende preg. Mange setninger blir urytmiske og kronglete. Verst er likevel Daniels tendens til å lire av seg høystemte, indre replikker som «Hva var det som gjorde et menneske til et menneske?». Eller: «Det var ikke St. Peter eller Gud man burde frykte mot slutten av livet sitt, men seg selv.»

Det blir for platt.

Foto: Mariam Butt / NTB

Apropos Gud – i «Snø vil falle over snø som har falt», spilte Daniels bakgrunn fra Pinsevennene en sentral rolle. Denne gangen blir det bare et blaff i bakgrunnen.

Daniel Kaspersen er omgitt av mange gode mennesker, blant andre de voksne barna Sebastian og Jakobine, men ingen av dem blir utviklet til virkelig interessante litterære karakterer. I stedet får de utdelt hver sin funksjonelle rolle i fortellingen.

Daniels lydspor er i det minste sammensatt. Her går det fra Charlie Parker til The Ramones, og fra Marianne Faithfull til Eldkvarn. Det er ellers mye bilkjøring, men lite girskifte i denne romanen. Den durer baktungt i vei. I det minste risikerer ingen lesere å føle seg frakjørt.

Først helt mot slutten, når Daniel og Grude sammen skal avdekke fortidens synder, kan boken sies å bli litt spennende. Et PC-innbrudd får opp pulsen for en stakket stund. Dette fungerer helt fint, selv om forfatteren tar i bruk svært så velkjente knep for å bygge spenning.

Men så blir det altfor overtydelig igjen.

Et av bokens hovedmotiver, både i fortid og nåtid, er menns utnyttelse av kvinner. Her er det ikke måte på hvor store ord Levi Henriksen synes det er nødvendig å ta i bruk for å vise sin – og Daniels – moralske forakt for slikt.

Jeg sitter igjen med en følelse av at tiden er ute for Daniel Kaspersen og hans verden.