Sett på kraken!

For 20 år siden ville den vært en liten norsk sjangerfilm-sensasjon. I 2026 er «Kraken» et skuldertrekk.

Det skjer bekymringsfulle ting på oppdrettsanlegget i Vangsnes i Sognefjorden. Norges lengste (205 kilometer) og dypeste (1300 meter på det meste).

Noen lyse hjerner tilknyttet anlegget, blant dem Erik (Mikkel Bratt Silset), har funnet opp en metode for å bekjempe lakselus. Sonic Lice heter nyvinningen, og ideen er at undersjøiske lydbølger simpelthen skal riste plageåndene løs, bort og vekk fra den verdifulle matfisken.

Om den funker? Det lurer de japanske forretningsfolkene som er på besøk i bygda, selvsagt for å tegne tidenes største og mest lukrative kontrakt, også på.

Kanskje funker den for godt? Kanskje er det sånn at hvis man kjører maskinen hardt og skrur opp «volumet» – vel, så forsvinner riktignok lakselusen. Men noe annet skjer også. Noe forferdelig!

Marinbiologen Johanne (Sara Khorami) blir, etter å ha protestert på det sterkeste i cirka ett og et halvt sekund, utskremt for å sjekke forholdene i fjorden generelt og ved oppdrettsanlegget spesielt.

GAMLE KJJENINGER: Mikkel Bratt Silset og Sara Khorami i «Kraken». Foto: Nordisk Film

Uviljen skyldes at hun i sin tid selv var tilknyttet anlegget, og tydelig hadde noe mer enn bare et kollegialt forhold til Erik. Ja, hun var faktisk sterkt involvert i å utvikle selve Sonic Lice-teknologien.

Vi får håpe og tro at Johannes inhabilitet ville forhindret henne fra å ta oppdraget i den virkelige verden. Skjønt hvem vet. Ola Nordmanns etiske kompass er tydeligvis ikke lenger hva det en gang var.

Det viser seg ganske riktig at Sonic Lice-lydbølgene – når man virkelig makser dem, for eksempel for å imponere japanske forretningsmenn – har sine bieffekter. Nærmere bestemt å tiltrekke seg monstre av «ubestemt art» til idylliske Sogn og Fjordane.

KLIMAAKTIVIST I TRØBBEL: Steinar Klouman Haller i «Kraken». Foto: Nordisk Film

Noen naturvitenskapelig forklaring utover dette, får vi ikke. Men monsteret som manifesterer ligner i alle fall noe innmari på en gigantisk blekksprut, en mytisk kraken, med enorme sugekopp-tentakler. Det avføder ekle, skilpadde-lignende parasitter som kan skape kvalm helt på egen hånd – inkludert på land.

«Kraken» kaller seg en thriller. Den er egentlig en monsterfilm, en katastrofefilm og en god, gammeldags skrekk B-film, med alt det innebærer av svakheter og logiske brister den ber oss om å bære over med.

TUUUT TUT: Ingvild Holthe Bygdnes i «Kraken». Foto: Nordisk Film

Som for eksempel at den ene lokale kjernefamilien vi bli litt kjent med, består av selve sjefen for det farlige oppdrettsanlegget, far Avaldsnes (Øyvind Brandtzæg), den lokale politikvinnen, mor Henriette (Ingvild Holthe Bygdnes) og en ung klimaaktivist, datter Maria (Jenny Evensen). Sistnevnte planlegger en aksjon av noe slag mot sin egen fars anlegg.

Snakk om «mikrokosmos»! Rett nok er Vangsnes et lite samfunn. Men her var det jammen mange sentrale rollefigurer og divergerende interesser plassert under ett tak, du!

IT-AVDELINGEN: Jon Erik Myre i «Kraken». Foto: Nordisk Film

Regissør Pål Øie (de to «Villmark»-filmene fra 2003 og 2015, samt den effektive katastrofefilmen «Tunnelen» fra 2019) har sett sin Steven Spielberg. Hvilket betyr at vi må vente lenge og vel, over en time, før vi får nærkontakt av tredje grad med den enorme blekkspruten. Akkurat som i «Haisommer» (1975) og «Jurassic Park» (1993).

Mest av alt er imidlertid «Kraken» en pastisj over Ridley Scotts klassiske science fiction-film «Alien» (1979):

Klask sier det når parasittene kommer ut av intet og limer seg til vindusrutene. Rasle og skrape lyder det da de krabber rundt i oppdrettsanleggets ventilasjonsanlegg, mens de stakkars menneske prøver å holde øre med hvor det er de vil angripe fra neste gang.

VROOM VROOM: Øyvind Brandtzæg i dress og slips på en vannscooter er et av høydepunktene i «Kraken». Foto: Nordisk Film

I klimakset, da «Kraken» er blitt bare tull og tøys (du trodde vel ikke at dette var en film om klimakrisen, miljøvern eller problemene ved lakseoppdrett?), er det som om den glemmer at den utspiller seg i en fjord i Norge.

Filmen mister all kontakt med lokalmiljøet, enn si verden utenfor det, og vi kunne like gjerne befunnet oss ombord på det lukkede romskipet USCSS Nostromo.

«Kraken» er generisk og skikkelig, skikkelig dum. Den er også relativt veldreid. Det skal Øie ha.

Om målet var å lage en hakket bedre film enn elendige «Troll 2» – vel, da har han såvidt lyktes.