Settes på sin hardeste prøve

WHO’S THE BOSS? Het en amerikansk situasjonskomedie på 80-tallet. Her hilser finansminister Jens Stoltenberg på daglig leder i NBIM Nicolai Tangen (t.v.) i forbindelse med Finanskomiteens åpne høring om Statens pensjonsfond 2025. Foto: Lise Åserud / NTB

Nicolai Tangen har mange gode egenskaper, men ingen av dem tilsier at Oljefondet bør få en større rolle i å forme norsk utenrikspolitikk.

Dette er en kommentar

Hvis man ser på Oljefondet som en forlenget arm av norsk utenrikspolitikk, vil investeringene i to israelske selskaper som leverer utstyr og vedlikehold til det israelske militæret, virke absurd. Attpåtil er investeringen gjort av et israelsk forvaltningsselskap.

Alt dette mens Norge mener Israels krigføring bryter folkeretten.

«Skandalen», som AUF-lederen kalte det, kan ha avslørt for dårlige rutiner. At Etikkrådet Etikkrådet Etikkrådet gir råd til Norges Bank om å utelukke selskaper fra Oljefondets portefølje. De bruker retningslinjer fastsatt av Finansdepartementet. Norges Bank bestemmer hvordan de følger opp rådene.(se faktaramme) ikke oppdaget at selskapet Bet Shemesh Engines også drev vedlikehold av israelske kampfly- og helikoptre, kan tyde på det.

Finansminister Jens Stoltenberg har på inn- og utpust understreket at han har ansvaret, og i praksis konkludert med at Oljefondet må selge seg ut. På mer eller mindre ryddig vis har han overlatt til Etikkrådet og Norges Bank å trekke den samme konklusjonen. Så raskt som mulig.

Det betyr ikke at investeringen i 2023 nødvendigvis var i strid med retningslinjene.

Mye av kritikken mot Oljefondet virker å ha glemt hvordan fondet er ment å virke – og hvorfor.

Kanskje byr det oss litt imot å innrømme det, men Oljefondet er ikke der for å gjøre verden bedre. Poenget med statens pensjonsfond i utlandet er ikke å gjøre etiske investeringer, men å tjene penger.

Så skal det gjøres innenfor et etisk rammeverk, men det er noe annet.

Oljefondet er rigget for å gjøre finansielle vurderinger. Selv der fondet har «gode» forventninger som kjønnsbalanse i styrene eller klimaplaner, er det møysommelig begrunnet med økonomi. De vil for eksempel helst ha 30 prosent kvinner i styrene; ikke fordi likestilling er bra eller en norsk verdi, men fordi god representasjon i styrene gir mer penger i kassen på sikt (er antagelsen).

De etiske retningslinjene setter noen rammer for hva fondet kan investere i (f.eks. ikke tobakk og klasevåpen), og noen kriterier for hva som skal til for at fondet skal gå ut av enkeltselskaper (f.eks. om de bidrar til «grove og systematiske brudd på menneskerettighetene»).

Med viten og vilje har politikerne lagt det til Etikkrådet, og ikke fondet selv, å gjøre de konkrete etiske vurderingene av enkeltselskaper, før Norges Bank (som eier fondet og NBIMNBIMNorges Bank Investment Management forvalter Oljefondet og er underlagt Norges Bank. ) tar den endelige beslutningen.

Som selv den ikke så veldig observante leser vil merke seg, må det å selge seg ut av et selskap selvfølgelig bety at man først har kjøpt seg inn.

Selv Oljefondets «ventil» for å gjøre etiske vurderinger av enkeltselskaper, er klart rammet inn som en finansiell vurdering. Det kalles risikobasert nedsalg og betyr at fondet kan selge seg ut dersom selskapet kan bli mindre verdt av «måten de håndterer samfunns- og miljømessige spørsmål på.»

Så hvis vi risikerer å tape penger på uetisk adferd, da kan vi selge. Symptomatisk nok gjøres slike nedsalg diskret og offentligheten får ikke vite hvilke selskaper det gjelder.

Ingenting av dette betyr at Oljefondet bør operere som om alt som ikke er forbudt, egentlig er lov. Men det er en påminnelse om hva vårt gigantiske pensjonsfond er og ikke er.

Oljefondet er satt opp slik fordi norske politikere – og embetsverk – har vært dypt bekymret for at fondet skal bli oppfattet som en politisk aktør.

Retningslinjene er grunnleggende politiske. Derfor er de fastsatt av regjeringen og forankret i Stortinget. Hvis man ønsker strengere regler eller praktisering, er det riktig sted å starte, ikke i Oljefondet.

Nicolai Tangen har mange gode egenskaper, men ingen av dem tilsier at lederen for Oljefondet bør få en større rolle i norsk utenrikspolitikk.

Krigen i Gaza setter skillet mellom Oljefondet og norsk utenrikspolitikk på sin hardeste prøve. Men at det blir stadig vanskeligere å opprettholde, betyr ikke at vi bør gi det opp.