Siri Hustvedt om livet med Paul Auster: Blir altfor privat

Bokanmeldelse«Gjenferd. En kjærlighetshistorie»

– Denne boken er en nødvendighet, ikke et valg, skriver Siri Hustvedt i boken «Gjenferd. En kjærlighetshistorie». Men er det nødvendig å sitere alt, Siri?

Jeg har jobbet med litteratur og journalistikk hele mitt voksne liv. Har bakgrunn som forlagsredaktør, og som journalist i blant annet Aftenposten, Dagbladet og Morgenbladet. Jeg har også vært redaktør av tidsskriftet Prosa, og skrevet fem sakprosabøker. Bokanmelder i VG siden 2004.

E-post

Paul Auster døde i april 2024. Foto: Utsnitt av bokomslaget/Aschehoug

Fredag 6. mars kl. 12:35

30. april 2024 døde Paul Auster av kreft. Han og Siri Hustvedt hadde da levd sammen i 43 år. Samlivet og ekteskapet mellom de to forfatterne var preget av litteratur, eller som Hustvedt skriver: «Begge levde vi i sidene til en bok».

Det er derfor ikke akkurat overraskende at hennes egen måte å bearbeide sorgen og savnet på, nettopp ble å skrive en bok.

«Denne boken er en nødvendighet, ikke et valg», skriver hun.

Men grensen mellom det personlige og det private blir for utydelig i denne kjærlighetshistorien.

«Gjenferd» skildrer på ærlig og insisterende vis det psykiske og kroppslige kaoset – «den kognitive splintringen» – som traff henne etter mannens død.

Paul Auster og Siri Hustvedt blir intervjuet av pressen etter en bokopplesning i solidaritet med Salman Rushdie utenfor New York Public Library i august 2022. Foto: Yuki Iwamura / AP / NTB

Gjenstandene, klærne og rommene i huset deres i Brooklyn – alt blir del av en minnearkitektur.

De direkte, ufiltrerte dagboknedtegnelsene er det mest bevegende ved denne boken.

Etter hvert som tiden går og hun får større avstand til dødsfallet, blir boken mer preget av Siri Hustvedts umiskjennelige evne til å kombinere akademisk viten med egne, originale betraktninger. Enten det handler om politikk, vitenskap eller for den saks skyld sport.

Det gjør «Gjenferd» til en vidtfavnende og sjenerøs tekst, men det gjør også at den kan fremstå som litt springende og ufokusert.

Min viktigste innvending er likevel at Siri Hustvedt har valgt å ta med elementer som jeg mener er altfor private, og som i utgangspunktet neppe var ment å bli lest av et allment publikum.

Det ene er at hun gjengir e-postene hun skrev til sine og Paul Austers venner, der hun gjør rede for kreftsykdommens utvikling. Siri Hustvedt egne skildringer av sykdommen blir etter min vurdering overdrevent inngående, uten at jeg kan se at de har noen litterær verdi.

Slik blir leseren en ufrivillig kikker inn i det mest intime.

Enda merkeligere er det at hun trykker Paul Austers brev til deres nyfødte barnebarn Miles.

Dette er noe av det aller siste Auster skrev, og var så vidt jeg forstår ment som en slags testamentarisk gave, som barnebarnet skulle lese når han ble stor nok. Paul Auster selv antydet at mellom 15 og 18 år kunne være en passende alder.

Selv om disse brevene er velskrevne, bærer de også preg av å være erkeamerikanske på mest pompøse vis. Stinne av uhemmet skryt, enten det gjelder Miles’ mor, hans far, Paul Austers familie eller Siri Hustvedt norskamerikanske slekt.

Hvorfor velger Hustvedt å publisere disse dypt private brevene nå? Hvilken rett har hun til det? Hvorfor mener hun at alt bør og kan siteres? Det får vi ikke noe ordentlig svar på.

Hustvedt på årets Berlinale i forbindelse med filmen «Siri Hustvedt – Dance Around the Self». Foto: JOHN MACDOUGALL / AFP / NTB

Et annet og langt vondere element i historien til Paul Auster, er det som skjedde i 2021 da han mistet sitt første barnebarn. Den ti måneder gamle jentas far var Austers sønn Daniel fra et tidligere ekteskap. Under obduksjonen ble det funnet både heroin og fentanyl i den vesle kroppen.

Austers sønn ble fengslet, siktet for å være skyldig i jentas død. Bare timer etter at han slapp ut mot kausjon, døde Daniel selv av en overdose.

Dette er en historie som Siri Hustvedt skildrer på en sober, men også dypt fortvilet måte. Sett gjennom øynene til en stemor som gjorde det hun kunne, men som aldri helt nådde inn til skilsmissebarnet Daniel.

Alt dette og mer til, utgjør Siri Hustvedt fortelling om sin elskede mann Pauls liv og skjebne.

Men hun kunne ha nøyd seg med sin egen tekst, og droppet de historiene som ikke angår vanlige lesere.

Det blir for privat. Det holder lenge å være personlig.